Spiritistiske svindlere: Etta Wriedt (1912) og Einer Nielsen (1922)
Per Ivar
Hjeldsbakken Engevold, 2019
Siden denne teksten
er en god del lengre enn de andre sakene på bloggen, legger jeg ved en lenke
til en nedlastbar PDF her: Nedlastbar PDF
Historiene om de
spiritistiske svindlerne Etta Wriedt og Einer Nielsen er på ingen måte ordinære
kriminalsaker. Det er diskuterbart i hvilken grad noen av handlingene som skal
beskrives i det hele tatt er straffbare. Men, jeg synes allikevel at historiene
passer inn i den overordnede tematikken på denne bloggen, da begge sakene bærer
kjennetegnene til det klassiske kriminalmysteriet. Dessuten handler begge
sakene om spiritismen, som jeg har skrevet om flere ganger tidligere (se blant
annet Købersaken,
Gunvors grusomme skjebne og Bankeånden
i Fyresdal).
Spiritismen var
en sosial og religiøs bevegelse som hadde til mål å kombinere religionenes forståelse
om livet etter døden med vitenskapens empiri. Kunne det finnes beviser for at
sjelen levde videre etter at kroppen var død? I artikkelen «Et ærlig menneske
paa bunden: Om spiritistiske medier og bedrag» i Arr: Idéhistorisk
tidsskrift (1999), skriver idéhistoriker Tonje Maria Mehren at:
Den spiritistiske bevegelsen dukket opp
i andre halvdel av 1800-tallet, og med den de spiritistiske mediene, Som
formidlere mellom en åndelig og den materielle verden hadde mediene sine
historiske forløpere i sannsigere, seere, sjamaner, magikere og hekser. I
motsetning til mange av sine forgjengere i okkultismens tjeneste, besto de
spiritistiske medienes oppgave i å oppnå kontakt med de døde. Under de rette
betingelsene kunne et godt medium frembringe forskjellige mer eller mindre
håndfaste vitnesbyrd på et liv etter dette, som for eksempel stemmer uten
synlige avsendere, dansende bord eller materialiserte åndeskikkelser.[i]
De spiritistiske
mediene brukte en rekke ulike metoder for å kontakte åndeverdenen. Det ble
fortalt om medier som leviterte (svevde over bakken), utsondret ektoplasma
eller teleplasma fra munnen, fikk instrumenter til å spille av seg selv og fikk
radioer til å motta meldinger fra avdøde sjeler.[ii]
I
Norge gjorde spiritismen sitt inntog med Morgendæmringen – et
«tidsskrift for spiritistiske Studier: Psychologie, Somnambulisme, dyrisk Magnetisme
(Hypnotisme), Tankelæsning etc.».[iii] Tidsskriftet
ble stiftet av juristen Bernt Torstenson i 1886 og var i mange år det viktigste
talerøret for det «paranormale» Norge. Noen år senere, i 1891, ble den norske
foreningen Psykisk Selskab stiftet for å forske på parapsykologiske fenomener. Psykisk
Selskab nådde imidlertid aldri noe høyt medlemstall og ble oppløst allerede i
1894. Men, interessen for spiritisme begynte etter hvert å øke blant den norske
befolkningen. I årene 1889, 1892 og 1893 kom det britiske mediet Elizabeth d’Espérance
(egentlig het hun Elizabeth Hope Reed), som hevdet å kunne materialisere ånder,
på besøk til Norge. d’Espérance opptrådde først og fremst for et privat publikum
bestående av overbeviste spiritister - og metodene hennes ble derfor hverken
undersøkt eller avslørt under oppholdet i Norge.[iv] Imidlertid
hadde d’Espérance tidligere blitt avslørt som en bløffmaker. I 1880 hadde hun
manet frem en ånd ved navn «Yohlande» under en seanse, men da en av tilskuerne hadde
grepet tak i den påståtte ånden, viste det seg at det var d’Espérance selv,
utkledd i kostyme. Uansett, d’Espérances besøk vekket ikke helt den store
interessen i Norge. Det skulle gå omtrent 20 år til før landet igjen fikk besøk
av et medium av internasjonalt format, men da det først skjedde, ble det også stor
oppstandelse.
Del 1: Etta
Wriedt og den eksplosive trompeten (1912)
Henrietta «Etta»
Wriedt ble født i USA i 1859 eller 1860. Så godt som ingenting er visst om
hennes tidlige liv, annet enn at hun bodde i Detroit. Den eldste referansen jeg
kan finne til hennes liv er fra april 1898, da hun hadde en opptreden som «medium»
under en seanse i Toronto, Canada.[v]
Stemmemediene brukte en spesiell teknikk hvor mediet formidlet stemmene til
avdøde ånder, slik at slektninger og etterlevende kunne kommunisere med dem.
For å kontakte de dødes verden brukte Wriedt en «åndetrompet» som stemmene kom
gjennom. Hun ble først kjent for et europeisk publikum etter at hun hadde blitt
invitert til Storbritannia av avismagnaten William Stead i 1911. Et par år tidligere
hadde Stead opprettet «Julia’s Bureau», en
spiritistisk organisasjon som formidlet medier til klienter og som «kombinerte
et religiøst formål med objektiv vitenskap». [vi]
Etta Wriedt tilbrakte flere uker hos Julia’s Bureau og ble godt kjent blant de
spiritistiske kretsene i Storbritannia.[vii]
 |
| Forsiden til The New York Herald 15. april 1912 |
 |
| William Stead, fra Cassell's Universal Portrait Gallery |
Oppholdet hos Julia’s Bureau ble en stor suksess og Wriedt dro tilbake til Detroit for å forberede en mer permanent flytting til London. Etter planen skulle William Stead møte henne i New York noen måneder senere og sammen skulle de dra tilbake med skip til England.[viii] Slik ble det ikke. Den 10. april 1912 gikk William Stead om bord på RMS «Titanic» i Southampton og resten er, som man ofte sier, historie. Stead ble en av de mange ofrene som endte sine dager på bunnen av Atlanterhavet da «Titanic» traff et isfjell og sank den 15. april. Til tross for Steads tragiske skjebne valgte Wriedt å gjennomføre reisen til London, hvor hun begynte sitt arbeid for Julia’s Bureau.[ix]
Det skulle
imidlertid ikke ta lang tid før William Stead igjen kom på banen. I en lang
rekke seanser som ble holdt i regi av Julia’s Bureau påstod Etta Wriedt å ha
kommet i direkte kontakt med Steads ånd og hun formidlet hans budskap fra «den andre
siden» til en rekke tilhørere. En som var til stede på flere av disse seansene
var den norske journalisten Ella Anker. Hun var på denne tiden fast bosatt i Storbritannia
og arbeidet som utenrikskorrespondent for en rekke norske aviser, blant annet Verdens
Gang og Dagbladet. Anker hadde i en tid hatt en gryende interesse for
spiritisme og denne ble for alvor vekket etter at hun hadde sett Etta Wriedt i
aksjon.[x] I
en artikkel som Anker skrev til VG den 10, juli 1912, som ble gjengitt i flere andre
aviser, fortalte hun at:
Mere end
50 personer har til forskjellige tider set og talt med William Stead efter hans
død. Jeg har set ham en gang og talt med ham flere ganger ved de seancer, som
nu holdes ved Julias Bureau med mrs. Wriedt som medium. Den hele oplevelse er
en helligdom, som jeg ikke kan nærme mig Uten i den dypeste ærbødighet. Jeg
vet, at det er umulig at gi til andre det ophøiede indtryk av denne begivenhet,
og jeg vet at ingen kan forståa det, som ikke har oplevet det selv.[xi]
Seansene
som Anker beskriver, ble avholdt i mai, juni og juli i hovedkvarteret til Julia’s
Bureau i Wimbledon, London. Huset hvor byrået holdt til hadde tidligere vært
William Steads privatbolig. Det var en staselig toetasjes villa omgitt av en
stor hage. Første etasje ble brukt som leilighet til Steads sekretær og i andre
etasje var det laget til et eget «seanseværelse», som utelukkende ble brukt til
dette formålet. Anker skrev om dette rommet at: «Dets vinduer kan helt
tillukkes med lemmer og mørke forheng for at stanse al lyd og lysbevægelse
utenfra. Foran den ene væg er der et kabinet dannet av tre mørke vægger med
aapning ut midt i værelset med to mørke forheng […].[xii] Rommet
var, med andre ord, helt bekmørkt når seansene pågikk.
Etta
Wriedt, som først og fremst var kjent som et stemmemedium, begynte nå å mane frem
fysiske manifestasjoner av William Stead. Ella Anker påstår i artikkelen at hun
under en av seansene så Steads ansikt «i et deilig straalende lys».[xiii]
Og ikke nok med det:
Det kom selvlysende frem av mørket, et
lyslegeme i hans fulle lignelse. En kold luftbølge slog over os med det samme,
- som vingesus fra en anden verden. Ingen kunde si noget til det hele igjen
forsvandt. Da sa vi alle: «Stead! Det var ham!». Et øyeblikk efter viste han
sig igjen i hjørnet av værelset høit oppe i endu sterkere lys, gyldnere enn solskin.
Nu saa vi hans hele hode og skuldre i hans sædvanlige dragt.[xiv]
Etter å ha deltatt på seansene begynte Ella
Anker å jobbe for å få Etta Wriedt til å avlegge et besøk til Norge. Anker fikk
det som hun ville og allerede en måned senere, den 12. august, kunne man lese i
Aftenposten at «Verdens eneste stemmemedium er i Kristiania».[xv]
 |
| Henrietta «Etta» Wriedt, fra The History of Spiritualism, Vol. II. George H. Duran, New York, 1926 |
Etta
Wriedt skulle tilbringe en hel uke på St. Olavs hotel (i St. Olavs gate 27). På
dette hotellet skulle Wriedt gjennomføre seanser flere ganger daglig gjennom
hele uken og vise frem sine «overnaturlige» krefter for et utvalgt publikum.
Ella Anker hadde dessuten ytret et ønske om å undersøke hvorvidt Wriedts evner
kunne måles vitenskapelig. Hun hadde satt sammen en kommisjon bestående av seg
selv, hennes kusine Ragna Nielsen som var en kjent pedagog og
kvinnesaksforkjemper, fysikkprofessor Kristian Birkeland, amatørtryllekunstner Johannes
Dammann, redaktør Hans Henrik Berg-Jæger, Ingeborg Berg, Kaja Geelmuyden og
advokat Johan Bredal.[xvi]
Sammen
skulle de åtte være vitner under noen av seansene. Ella Anker uttalte i forkant
av den første seansen at: «Det interessante og videnskabelige ved disse seancer
et at se, om aanderne kan tale paa norsk. Mediet
selv kan ikke et ord norsk og hvis aanderne taler paa norsk vil jo det være et
bevis, som ingen kan staa imod […]».[xvii]
 |
Ella Anker, foto: Norsk Folkemuseum.
|
Etter
den første seansen, som fant sted allerede samme dag som Wriedt ankom Norge,
kunne man lese at: «Det er en navngiven dame, fru Ragna Nielsen, som til
"Morgenbladet" har fortalt "alt hvad hun hadde set og hørt"
Spørsmaalet om professor Birkeland var blit kurert for sin skepsis, turde fruen
ikke med bestemthet at svare paa Men atter og atter hadde hun hørt professoren
utbryte, at dette dog var det merkeligste, han hadde oplevet».[xviii]
Det
grunn til å tvile på det Ragna Nielsen skrev i artikkelen sin. Som tidligere
illustrert ved seansene som Ella Anker deltok på i London, kunne Etta Wriedt
være svært overbevisende. Professor Birkeland hadde muligens blitt rystet av
mediets tilsynelatende overnaturlige evner, men, han var på ingen måte kurert
for sin skepsis.
 |
| Kristian Birkeland, foto ved Asta Nørregaard, Norske Hydro |
En mann ved navn Berg, som var til stede under
den første seansen, fortalte til avisen Nordenfjeldsk Tidende at
deltakerne satt sammen inne på hotellrommet til Etta Wriedt. Foruten mediet og
kommisjonen, var også Berg, to andre nordmenn og tre briter til stede. Ved den ene
veggen i hotellrommet var det satt opp et lite kabinett laget av flere skjermbrett,
med lange gardiner foran åpningen. De som deltok på seansen satt på stoler i en
halvsirkel foran kabinettet. Nærmest kabinettet var mediet selv og rett ved
siden av henne satt professor Birkeland. Den eneste andre gjenstanden i rommet
var en blomstervase full av blomster. Kommisjonen fikk lov til å undersøke både
rommet og kabinettet før seansen satte i gang. På gulvet foran halvsirkelen med
stoler ble det plassert en lang trumpet som deltakerne også fikk lov til å
undersøke. Ifølge vitnet var trompeten laget av blikk og kunne deles opp i tre
deler.[xix] Da
seansen begynte bad Wriedt professor Birkeland om å holde fast hendene hennes.
Det gjorde han under hele seansen. Berg forteller videre at:
Vi sang «deilig er jorden» og andre religiøse
sange. Efter 5 – 10 minutters forløp hørte vi bliktrompeten bevege sig. Den
bevæget sig rundt i værelset, mens vi sang […] Samtidig med bliktrompeten
begynte ogsaa blomsterne paa bordet aa bevæge sig, de liksom kastedes omkring i
værelse […] Plutselig hørtes en stemme tale i trompeten, som da svævet i
luften. Det var en herrestemme, som henvendte nogen ord til fru Anker og fru
Nielsen. Umiddelbart efter hørtes en damestemme som talte til mig – det var min
søster, som døde ifjor. Stemmen kunde jeg ikke gjenkjende, den lød noget
utydelig gjennom blikktrakten; men den talte norsk […] Og da intraf det
interessante, at vi hørte herrestemmen, damestemmen og mediet tale alle tre paa
engang […] Saaledes fortsatte seancen i et par timer. Det kom stemmer til de
forskjellige; de talte med dem og flere stemmer talte samtidig. Stemmene talte
væsentlig engelsk, men ogsaa mange talte norsk. Vi saa også liksom lysninger i
værelset og enkelte paastod at de saa skikkelser […].[xx]
Det høres unektelig overbevisende ut slik
Berg beskriver det. Men, denne versjonen av historien står i motsetning til det
en annen person som var til stede på seansen fortalte til Aftenposten. På
spørsmål om hvorvidt seansen kunne vært humbug, svarte denne anonyme personen
at:
— Nei, det kan jeg ikke sige. Men flinke
taskenspillere kan gjøre alt, hvad jeg saa og hørte. Der var dog intet, som
haandgribelig røbede bedrag. Den seance, som jeg over var, var ingen sterk
seance. Det hele var meget spinkelt. Dette med blomsterkastning og stemmer er
jo ikke værre, end at det kan udføres af nogenlunde flinke taskenspillere.[xxi]
Etter planen skulle det gjennomføres hele syv
seanser med kommisjonen til stede. Det stoppet imidlertid opp etter bare to.
Den andre seansen ble, bokstavelig talt, eksplosiv. I etterkant av den første
seansen hadde professor Birkeland bemerket til redaktør Berg-Jæger at det så ut
til å være mye fuktighet i Wriedts åndetrompet da hun var ferdig. Før den andre
seansen satte i gang, inspiserte Birkeland derfor trompeten på nytt og da var
den helt tørr. Denne gangen skulle kontrollen være strengere. Under hele
seansen holdt Birkeland mediets hender i et fast grep. Da hun prøvde å løsrive
den ene hånden kom professoren med en vennlig, men hard ordre: «Both hands,
please!».[xxii]
Resultatet
ble at det hendte langt mindre «paranormalt» enn det hadde gjort under den
første seansen. Ingen blomster, ingen lys i mørket og ingen stemmer fra
åndeverdenen. Men så ble det plutselig liv i leiren. Trompeten, som til da hadde
forholdt seg nokså rolig, begynte å lage en trippende lyd. Med ett kom det et
høyt smell og trompeten falt i gulvet. «Det var en eksplosjon, det der», utbrøt
Birkeland. [xxiii]
Mens redaktør Berg-Jæger fikk skrudd på lyset, hadde Birkeland sikret seg
trompeten. Innsiden, som tidligere på dagen hadde vært tørr, var nå dekket i vanndamp
og dessuten kom det en svak kruttlukt ut fra instrumentet. Seansen ble umiddelbart
avbrutt.[xxiv]
Trompeten
ble overlevert til undersøkelser hos Ludvig Schmelcks kjemiske laboratorium,
som på denne tiden var det eneste private, kjemiske laboratoriet i Kristiania.
Mistanken til Birkeland var at Etta Wriedt hadde fylt trompeten med noe
eksplosivt, som førte til at den flyttet på seg og avgav lysglimt.[xxv] Etta
Wriedt og Ella Anker ble rasende. Til Aftenposten uttalte Anker at:
Intetsomhelst er konstateret. Jeg betragter
det som en stor krænkelse, at det idetheletaget er fremført beskyldninger, før
kommissionen er færdig med sit arbeide. Selv om der konstateres et kemisk stof,
saa er dette intet moment til at bedømme mediets værdi, fordi det er indholdet
af meddelelserne, som har værd. Vi kan ikke længer fortsætte' med en kommission
som denne. Derimod vil de private seancer blive fortsat. Mrs. Wriedt" vil
reise til Kjøbenhavn maaske allerede i morgen.[xxvi]
 |
| Fra Aftenposten 15. august 1912 |
Da kjemikerne hadde tatt prøver av trompeten
ble den overlevert til Etta Wriedt. Etter å ha holdt noen få private seanser,
dro hun videre til København den 17. august. Stavanger Aftenblad gjengir
en artikkel fra avisen Tidens Tegn, som sier at reiste «nedstemt og
fortørnet».[xxvii]
Langt mindre nedstemt var det på Schmelcks laboratorium. Schmelck og professor
Birkeland var travelt opptatt med å lage en nøyaktig kopi av Wriedts
åndetrompet, samtidig som de arbeidet med analyser av stoffene som det var
blitt funnet spor av i det originale instrumentet.[xxviii]
Allerede før de endelige resultatene av den kjemiske analysen lå klar, uttalte deler
av komiteen seg til mediene. Under tittelen «Mrs. Wriedt er en utrolig
forslagen humbugmagerske», kom Birkeland, Bredal, Berg-Jæger og Dammann med
følgende konklusjon: «I det hele taget har intet af hvad vi iagttog, været
skikket til at bibringe os den forestilling, at der foregik noget
overnaturligt».[xxix]
Resultatene
av de kjemiske undersøkelsene forelå kort tid senere. Ifølge analysene hos
Schmelck hadde Wriedt brukt metallisk kalium for å få trompeten til å lage
lysglimt og flytte seg. Etter å ha konsultert med en profesjonell
tryllekunstner ble de sikre i sin sak. Når det gjelder hvordan Wriedt hadde
fått kaliumet til å eksplodere, mente kjemikerne at hun hadde brukt et klebrig
stoff (som det ble funnet spor av i trompeten) til å feste en bit med kalium
øverst i instrumentet. På et visst punkt under seansen har dette kaliumet enten
blitt tilført vann ovenfra, eller så har kaliumet løsnet og falt gjennom instrumentet
ned til en våt flekk på gulvet [her kan man jo tenke seg at den tidligere
nevnte blomstervasen som ble kastet rundt har spilt en rolle, forf. anm.].
Kjemikernes rapport ble undertegnet med: «Konklusjon: Humbug».[xxx]
I forbindelse med resultatet skal professor Birkeland ha uttalt at: «Jeg er
visstnok en prinsipiell motstander av all heksebrenning, men et lite, bitte bål
til ære for Mrs. Wriedt ville likevel ikke ha vært i veien.[xxxi]
Det ble ingen heksebrenning, Etta Wriedt hadde
allerede forlatt Kristiania og var fremme i København, hvor hun holdt nye seanser.
Da de kjemiske analysene ble publisert, gikk til og med den overbeviste
spiritisten Ella Anker hardt ut mot Wriedt. På spørsmål om hvordan hun selv og
Julias Bureau ville forholde seg til avsløringen av svindelen, svarte hun at:
«Selvfølgelig vil Julias byraa avbryte enhver forbindelse med mrs. Wriedt, Og
forhaabentlig blir hendes seancer i Kjøbenhavn og alle de andre steder, som har
slaass om at faa det berømte medium til sig, ogsaa straks stoppet».[xxxii]
Anker var allikevel overbevist om at Wriedt hadde overnaturlige evner:
Der kan ikke være nogen tvil om, at hun er et
endog glimrenda medium. Det har jeg faat nok av beviser for.. For mig er resultatet
av disse dagers seancer det: Mrs.Wriedt er i besiddelse av en fænomenal clairvoyant
evne; men naar hun er uoplagt, tyr hun til falske efterligninger av ægte ting,[xxxiii]
Med andre ord: De overbeviste forble stort
sett overbevist, og de skeptiske forble skeptiske. Lite ble lært av denne
merkelige saken i 1912. Spiritismen var enda en marginal bevegelse i Norge og
selv om den aldri ble noen sentral strømning i det norske religiøse landskapet,
skulle den vokse seg større og skape enda større skandaler i årene som fulgte.
Til
slutt må det nevnes en interessant historie: Selv om professor Birkeland hadde
vært sikker i sin konklusjon mot Etta Wriedt i 1912, hadde han ikke helt
sluppet tak i opplevelsene. Komiteen hadde avslørt hvordan hun fikk trompeten
til å bevege seg. Men, selv om de hadde spekulert i både buktaling og hjelp fra
en skjult assistent, hadde de ikke helt kommet til bunns i hvordan Wriedt
klarte å produsere stemmene under seansene. En dag i 1917 mottok advokat Johan
Bredal, som hadde vært en del av kommisjonen under seansene fem år tidligere,
et telegram fra Birkeland. Det var sendt fra Tokyo og lød: «Please remember
Mrs. Wriedts comittee».[xxxiv]
Bredal forstod ikke umiddelbart budskapet i telegrammet, men det fikk snart sin
forklaring:
Noen dager senere innløp det melding om at
professor Birkeland var død, og meningen med telegrammet ble straks åpenbar.
Birkeland selv var klar over at han var dødelig syk og ville nå varsle sin venn
Bredal om at hvis det var noe i det Mrs. Wriedt hadde holdt på med, ville han
søke kontakt med Bredal […] Det er vel overflødig å tilføya at Bredal senere
intet hørte fra Birkeland.[xxxv]
 |
| Skisse av Etta Wriedt fra Dagbladet 27, desember 1921 |
Del 2: Einer
Nielsens mystiske «teleplasma»
I oktober 1917
ble Norsk Selskap for Psykisk Forskning stiftet i Kristiania. Målet med selskapet
var å gjøre vitenskapelige undersøkelser av ulike «paranormale» fenomener.
Foreningen ble stiftet av tidligere nevnte Ragna Nielsen, professor i
statsøkonomi Oskar Jæger, dosent (senere professor) i kjemi Ellen Gleditsch.
Professor Jæger ble selskapets første formann. Han gjorde en stor innsats i
rekruttering av medlemmer, og innen 1922 hadde Norsk Selskap for Psykisk
Forskning om lag 300 medlemmer, mange av disse var akademikere.[xxxvi]
Et av de «paranormale» fenomenene
som ble populære i perioden rundt første verdenskrig var såkalt teleplasma
(også kalt ektoplasma). Under spiritistiske seanser hevdet enkelte medier å
kunne få teleplasma til å strømme ut fra munnen, nesen eller ørene. Mange
spiritister mente at teleplasmaen var selve substansen som åndene var laget av
og flere spiritistiske medier kunne få teleplasmaen til å se ut som hele
skikkelser, såkalte «apparisjoner». Noen mente at mediene selv skapte og formet
teleplasmaen med sitt eget sinn, mens de fleste spiritistene mente at det var
åndene selv som skapte stoffet og at stoffet kom ut fra mediet vi åndeverdenen.
Et av de spiritistiske mediene som
hadde spesialisert seg på teleplasma var dansken Einer Nielsen. Under den
første internasjonale konferansen for psykisk forskning i København i 1921 ble
Nielsen en av hovedattraksjonene. Under konferansen ble det nedsatt en
kommisjon som skulle undersøke Nielsens «paranormale» evner. I den anledning
ble laboratoriet til den kjente, tyske ingeniøren og paranormale forskeren
Fritz Grunewald flyttet fra München til København.[xxxvii]
Året før, i 1920, hadde Grunewald utgitt boken Physikalisch-mediumistische
Untersuchungen, hvor han presenterte en mal for eksperimentelle forsøk med
parapsykologi. Et av de sentrale momentene til Grunewald var arbeid med
spiritistiske medier.[xxxviii] Resultatet av undersøkelsene var
oppsiktsvekkende. I Trondhjems Adresseavis kunne man lese at:
Tilskuerne
fortæller om disse forsøk, som har fundet sted dels I Hellerup, dels herinde i
byen, at Ejner Nielsen præsterte de mest storslaaede aandematerialisationer og [teleplasma]fr
embringelser for øinene av et internationalt publikum av psykiske forskere.[xxxix]
Einer Nielsen
hadde grundig overbevist den danske kontrollkomitéen om at teleplasmaet som kom
ut av munnen hans var ekte. En av medlemmene fra det danske Selskabet For Psykisk
Forskning proklamerte at «Hittil har vi været utsat for latter – nu er vi
sandhetens budbringere. Ejner Nielsen! De er hermed erklært for at være et egte
medium. De er ingen bedrager!».[xl]
Resultatene av undersøkelsene i Danmark førte til at det Norsk Selskap for
Psykisk Forskning ble interessert i å gjøre egne studier av Einer Nielsen.
Oskar Jæger, som var formann i det norske selskapet, hadde vært til stede under
Nielsens seanser i Danmark. Jæger hadde blitt utfordret av redaktøren i den danske
avisen Politiken, Henrik Cavling, som uttalte til en avis at:
[…] hvis
Professor Jæger vil lade det danske Medium Ejner Nielsens Præstationer undersøge
af en Kommission paa 5 Videnskabsmænd, som staar den psykiske Forskning fjernt
og som opnævnes af Universitetets Rektor, og det da lykkes at overbevise disse
Herrer om Fænomenernes Egthed, at han, Redaktør Cavling da vil udbetale
Professor Jæger 10 000 danske kroner.[xli]
 |
| Oscar Jæger, foto fra Oslo Museum, byhistorisk samling |
Det var en
utfordring som Jæger ikke kunne si nei til. Norsk Selskap for Psykisk Forskning
sendte derfor en henvendelse til rektor Fredrik Stang ved Det Kgl. Fredriks
Universitet (i dag UiO) om å oppnevne en komité av vitenskapsmenn som skulle
undersøke Nielsen.[xlii]
Universet satte sammen en kommisjon som til slutt endte på syv personer (pluss
ett varamedlem). Samtidig valgte Norsk Selskap for Psykisk forskning ut to
medlemmer som også skulle følge forskningen og fungere som en egen komité.
Universitetskomitéens
medlemmer:
Sophus
Torup, professor i fysiologi og komiteens formann
Johannes
Dammann, grosserer, amatørtryllekunstner og en av de som i 1912 hadde
deltatt på avsløringen av Etta Wriedt.
Harald
Schjelderup, professor i filosofi, senere Norges første professor i psykologi
Carl
Størmer, professor i matematikk
Lars
Vegard, professor i fysikk
Georg
Monrad-Krohn, lege og professor i medisin
Fridthjof
Leegaard, lege og professor i øre- nese og halssykdommer
Haakon
Sæthre, nevropsykiater, møtte i Monrad-Krohns fravær ved to av seansene
Representantene
fra Norsk Selskap for Psykisk Forskning:
Oscar
Jæger, professor i sosialøkonomi og formann i Norsk Selskap for Psykisk
Forskning.
Poul Heegaard, professor
i matematikk/geometri.
Den 13. februar
1922 klokka 07.00 møttes Einer Nielsen, representantene fra Universitetet i
Kristiania samt representantene fra Norsk Selskap for Psykisk Forskning til den
første av «seansene» på Universitetets Fysiologiske Institutt.[xliii]
Å si at komiteen
gikk grundig til verks ville være en underdrivelse. Nielsen ble kledd naken og
undersøkt i alle kriker og kroker. Deretter ble det forespurt om mediet sa seg
villig til å få undersøkt spiserør og magesekk med en sonde, noe han motsatte
seg. Videre ble Nielsen ikledd en stramtsittende og uelastisk bomullstrikot.
Den «sluttet meget stramt om haandled og føtter og utskjæringen i halsen tillot
netop hodet at komme igjennem».[xliv]
Selve
seansen foregikk uten at det hendte noe særlig. Nielsen satt sammen med to av
medlemmene fra komiteen inne i et lite kabinett med dempet belysning i noen
timer. Han laget først noen brekningslyder, men lot så til å falle i dyp søvn.
Medlemmene fra Universitetskomitéen noterte i etterkant at: «Der iagttages altsaa
under seancen intet som helst «teleplasma» eller overhodet noget saakalt
psykisk fenomen».[xlv]
En
uke senere, den 20. februar, ble det gjennomført en ny seanse. Denne gangen var det Johannes Dammann og
professor Schjelderup som gikk sammen med Nielsen inn i kabinettet. Mediet
hevdet at restriksjonene han hadde blitt pålagt gjorde at han ikke kunne klare
å synliggjøre noe teleplasma. Han krevde derfor at lysene ble ytterligere
dempet inne i kabinettet, noe som ble innvilget. I det totale mørket klarte
Nielsen, etter å ha brekket seg i lengre tid, å frembringe et stoff ut av
munnen som han lot professor Schjelderup og Dammann å ta på med hendene sine.
Professor Schjelderup utbrøt: - Nu følte jeg teleplasmaet!».[xlvi]
Johannes
Dammann, som var en av datidens mest anerkjente norske amatørtryllekunstnere,
ble derimot ikke overbevist av Nielsens evner. I frykt for at professor Schjelderup
etter opplevelsen hadde gått hen og blitt troende spiritist, påtok Dammann seg
å kopiere Nielsens teleplasma ved hjelp av sine egne kunnskaper som
tryllekunstner. Demonstrasjonen var så vellykket at Schjelderup senere
innrømmet at han kunne ha blitt ført bak lyset av Nielsen.[xlvii]
En tredje seanse med universitetets komité ble gjennomført den 28. februar.
Denne gangen satt Nielsen alene inne i det mørke kabinettet. Nok en gang ble
det lite å rapportere og dette var den siste seansen som ble gjennomført med
universitetets komite til stede.
Etter
de tre seansene sammenfattet komitéen fra Universitetet sine observasjoner på
følgende måte:
1.
1. Mediet Einer Nielsen har under de
kontrollforanstaltninger som komiteen har iverksat ikke kunnet frembringe noget
saakaldt teleplasma. Det «teleplasma» som han ved forskjellige leiligheter har
fremvist beror efter komiteens mening paa bedrag».
2.
2.De kontrolmetoder som har været anvendt av
«den psykiske forskning» ved de i litteraturen beskrevne forsøk er i høi grad
mangelfulde og byr ingen videnskabelig garanti for fænomenenes ægthet.
3. 2. Den psykiske forskning lar sig digtere visse
fordringer og hensyn ved utførelsen av seancerne av medierne selv, saaledes at
en virkelig effektiv kontrol under seancen blir umulig.
4. De fordringer som medeierne stiller ved
utførelsen av seancerne er vel egnet til at skjule over et bedrag. Da der ikke
er tilveibragt noen objektivt bevis for deres «naturnødvendighet», ligger det
nær at anta at de er opstillet av medierne netop for i ly av dem at kunne
utføre bedragerier.[xlviii] |
| Sophus Torup, foto tilhører Nasjonalbiblioteket, Oslo |
Universitskomitéens arbeid var dermed avsluttet, men Nielsens undersøkelser med representantene fra Norsk Selskap for Psykisk Forskning fortsatte uforstyrret. Interessant nok var det på dette tidspunktet at Nielsens juks ble oppdaget. Under den første av seansene med selskapets komité (den 4. totalt) hadde Nielsen påkalt sin hjelpeånd, «broder Micha», som lovet at det ville komme teleplasma på den neste seansen. Under den 5. seansen klarte han å frembringe et hvitt stoff, «teleplasma», som så ut til å komme fra munnen hans. Men, selskapets kontroll var langt nøyere enn Nielsen hadde forutsett. Jukset ble avslørt. Det såkalte «teleplasmaet» hadde Nielsen gjemt der solen ikke skinner, og det ble funnet spor av avføring flere steder på drakten som mediet hadde på seg.[xlix]
I halvmørket under seansen hadde Nielsen klart
å snike en hånd innunder den tettsittende trikotdrakten og dratt stoffet (som
var gas, det samme som brukes i bandasjer) opp til munnen.[l] For kommisjonen må sannheten ha vært like
nedslående som den var uappetittlig. I boken Det hendte i går: En skildring
av etterkrigstidens Norge (1933) skrev forfatteren, Chr. A. R. Christensen
følgende om saken:
Einer
Nielsen var imidlertid ikke den som gav sig for det og vilde se sin mediumistiske
løpebane så bratt avsluttet; han forklarte at han hadde vært utsatt for en
sterk psykisk påkjenning under de mange forgjeves forsøk på å frembringe det
mystiske åndestoff, og så hadde en personlighetsspaltning satt inn; hans annet
og dårligere jeg, «broder [Micha]» hadde da villet bringe ham ut av
vanskelighetene, plaserte gasen i hans rectum og foretok den utspekulerte
taskenspillerkunst. Det norske publikums reaksjon var at der blev skapt et nytt
jargonuttrykk for en tid fremover, med unnskyldningsfrasen «Det er ikke jeg,
men broder [Micha] som har gjort det». [li]
 |
| Einer Nielsen under en seanse, foto fra: Det hendte i går -En skildring av efterkrigstidens Norge, Chr. A. R. Christensen (1933), originalfoto: Worm-Petersen, tilhører Teknisk Museum, Oslo |
Til tross for den
stadige avsløringen av «medier» fortsatte spiritismen å tiltrekke seg mange
tilhengere i Norge gjennom store deler av mellomkrigstiden. Det hele toppet seg
med den såkalte Købersaken i 1934 (se lenke øverst i saken) som skapte en
omfattende offentlig debatt om spiritismen.
Avsløringen av Einer Nielsen førte til at
minst ett av medlemmene i Universitetskomitéen fikk interesse for det «paranormale».
Harald Schjelderup, som selv hadde fått føle på Nielsens «teleplasma» under undersøkelsene
i 1922, ga i 1961 ut boka Det skjulte menneske. I denne boka skriver
Schjelderup om sitt perspektiv på forholdet mellom «paranormale» fenomener og
vitenskap, som var langt mer kritisk enn den mer religionspregede spiritismen
til Ella Anker og Ragna Nielsen. Det hører også med til historien at Harald Schjelderup
senere fulgte i Oscar Jægers fotspor og ble formann for Norsk Selskap for
Psykisk Forskning. Schjelderup hadde dette vervet fra 1965 til 1971.[lii]
 |
Fra Aftenposten 13. mars 1922
|
Et viktig spørsmål gjenstår: Hvilke konsekvenser fikk avsløringene for de to mediene? Vel, for Etta Wriedts del var ettervirkningene, om det i det hele tatt var noen, helt ubetydelige. Hun fortsatte (til tross for Ella Ankers utbrudd) å arbeide for Julia’s Bureau i flere perioder, før hun reiste tilbake til Detroit. I 1932, tjue år etter at hun hadde blitt avslørt av kommisjonen i Kristiania, holdt Wriedt seanser i Brockville, Canada. Under en av disse seansene deltok William Lyon Mackenzie King, som var Canadas statsminister i årene 1921 – 1930 (og senere 1935 – 1948). Mackenzie King ble så imponert over Wriedts evner at han inviterte henne til å holde private seanser hjemme hos ham. Med årene ble Mackenzie King en overbevist spiritist, og de to fortsatte å holde kontakten gjennom Kings andre periode som statsminister, frem til Wriedt døde av et slag i juli 1942.[liii] Om det kom noen flere eksplosjoner fra åndetrompeten hennes under senere seanser er uvisst.
Einer Nielsen fortsatte også som
medium etter avsløringen i 1922. I januar 1938 kunne en lese følgende i Sarpsborg
Arbeiderblad: «Spiritist-svindleren Einer Nielsen har gjenopptatt
virksomheten».[liv]
I artikkelen kom det frem at Nielsen hadde begynt nytt virke som «prest» for menigheten
i den spiritistiske Danielkirken i København, og at han igjen holdt private
seanser.[lv]
Nielsen døde i 1965.
 |
Fra Sarpsborg Arbeiderblad 22.
januar 1938.
|
Noter:
[i] Mehren,
Tonje Maria (1999) s. 5.
[ii] Winje,
Geir (2018)
[iii]
Universitetsbiblioteket (1940) s. 92
[iv] Mehren,
Tonje Maria (1999) s. 6 - 9
[v]
Levine, Allan Gerald (2011) s. 251
[vi] Brown,
Stewart J. (2019) s. 157
[vii] Ibid.
[viii] Goldman,
Arnold (2017) s. 114 - 115
[ix] Lockhurst,
Roger (2012)
[x] Høyer,
Svennik (2014)
[xi]
Trondhjems Adressetidende 16/07/1912 s. 2
[xii] Ibid.
[xiii] Ibid.
[xiv] Ibid.
[xv]
Aftenposten 12/08/1912 s. 4
[xvi]
Nordenfjeldsk Tidende 16/08/1912 s. 2
[xvii] Ibid.
[xviii] Dagbladet
13/08/1912 s. 1
[xix] Nordenfjeldsk
Tidende 16/08/1912 s. 2
[xx] Ibid.
[xxi] Aftenposten
14/08/1912 s. 2
[xxii]
Aftenposten 18/08/1912 s. 3-4
[xxiii]
Aftenposten 18/08/1912 s. 4
[xxiv] Ibid.
[xxv] Pedersen, Bjørn. (2018)
[xxvi]
Aftenposten 15/08/1912 s. 3
[xxvii] Stavanger
Aftenblad, 16/08/1912 s. 6
[xxviii]
Morgenbladet, 17/08/1912 s. 1
[xxix]
Aftenposten, 18/08/1912 s. 4
[xxx]
Dagbladet, 19/08/1912 s. 1-2
[xxxi] Emberland,
Terje og Pettersen, Arnfinn (2006) s. 257-8
[xxxii]
Dagbladet, 19/08/1912 s. 2
[xxxiii] Ibid.
[xxxiv] Bødtker,
Henning (1970) s. 46
[xxxv] Ibid.
[xxxvii]
Trondhjems Adresseavis, 29/09/1921 s. 5
[xxxviii]
Wolffram, Heather (2009) s. 180 -181
[xxxix]
Trondhjems Adresseavis 29/09/1921 s. 5
[xl]
Trondhjems Adresseavis 03/10/1921 s. 4
[xli]
Morgenavisen, 01/11/1921 s. 1
[xlii] Mehren,
Tonje Maria (2010)
[xliii]
Universitetskomitéen i Kristiania (1922) s. 26
[xliv] Ibid. s.
28
[xlv] Ibid. s.
30
[xlvi] Dammann,
Erik (1993) s. 127
[xlvii] Dammann,
Erik (1993) s. 127 - 128
[xlviii]
Universitetskomitéen i Kristiania (1922) s. 44 - 45
[xlix]
Aftenposten, 13/03/1922 s. 1
[l] Christensen, Chr. A. R. (1933) s.
240 - 241
[li] Christensen, Chr. A. R. (1933) s.
240 - 241
[liii]
Levine, Allan Gerald (2011) s. 252 og 253.
[liv]
Sarpsborg Arbeiderblad, 22/01/1938 s. 2
[lv]
Ibid.
Kilder:
Brown, Stewart
J. (2019). W. T. Stead: Nonconformist and Newspaper Prophet. Oxford: Oxford
University Press.
Bødker,
Henning. (1970). En advokat forteller. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Christensen,
Chr. A. R. (1933). Det hendte i går – En skildring av etterkrigstidens Norge.
Oslo: Johan Grundt Tanum.
Dammann, Erik
(1993). Bak tid og rom. Oslo: Grøndahl Dreyer.
Emberland,
Terje og Pettersen, Arnfinn (2006): "Religion for en ny tid", i
Dyrendal, Pettersen og Søderlind (red.) Åpent sinn eller høl i hue? Oslo:
Humanist forlag
Goldman,
Arnold. (1976). «Yeats, Spiritualism, and Psychical Research». I Harper, George
(red.). Yeats and the Occult. London: The Macmillan Press Ltd.
Høyer, Svennik.
(2014). Ella Anker. I Store norske leksikon. Hentet 10. desember 2019 fra
https://nbl.snl.no/Ella_Anker
Levine, Allan
Gerald (2011). King. William Lyon Mackenzie King: A Life Guided by the Hand of
Destiny. Vancouver: Douglas & McIntyre.
Lockhurst, Roger (2012). «WT Stead, a
forgotten victim of Titanic». I The Telegraph. Hentet 18. desember 2019
fra: https://www.telegraph.co.uk/history/titanic-anniversary/9195793/WT-Stead-a-forgotten-victim-of-Titanic.html
McCabe, Joseph
(1920). Is Spiritualism based on Fraud?: The Evidence Given by Sir A.C. Doyle
and Others Drastically Examined. London: Watts & Co.
Mehren, Tonje
Maria (1999) «Et ærlig menneske paa bunden – om spiritistiske medier og bedrag»
(s. 5 – 17), i Arr: Idéhistorisk tidsskrift (1999) Vol. 11 Nr. 3
Mehren, Tonje
Maria (2010) "Parapsykologi i Norge - et glemt kapittel?" i
P2-akademiet (20 februar 2010. Hentet 12. desember 2019 fra:
https://www.nrk.no/kultur/parapsykologi-i-norge-1.7007014
Norsk Selskap
for Psykisk Forskning (Ukjent år). Selskapets historie. Hentet 16. desember
2019 fra: http://parapsykologi.no/historie.shtml
Pedersen,
Bjørn. (2018). Ludvig Schmelck. I Store norske leksikon. Hentet 12. desember
2019 fra https://snl.no/Ludvig_Schmelck
Winje, Geir.
(2018). Spiritisme. I Store norske leksikon. Hentet 10. desember 2019 fra
https://snl.no/spiritisme
Wolffram,
Heather (2009). The Stepchildren of Science: Psychical Research and
Parapsychology in Germany. Leiden: Brill.
Universitetsbiblioteket
(1940). Norske tidsskrifter: Bibliografi over periodiske skrifter i Norge
inntil 1920. Oslo: Grøndahl og søns boktrykkeri.
Aviser:
Aftenposten
Dagbladet
Morgenavisen
Morgenbladet
Nordenfjeldsk
Tidende
Sarpsborg
Arbeiderblad
Stavanger
Aftenblad
The Guardian
The New York
Herald
Trondhjems
Adressetidende
Kommentarer
Legg inn en kommentar