Massemordet i Våler (1938)

Av: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold (2019).

Braskereidfoss: En liten bygd i Våler i Hedmark fylke, som i hovedsak har vært preget av jordbruk og skogsdrift. Det er et rolig og idyllisk sted. Men, det har ikke alltid vært slik. På slutten av 1930-tallet ble Braskereidfoss rystet av en grusom og ufattelig tragedie som resulterte i fem døde og tre sårede. Dette er historien om massemordet i Våler.

Krag-Jørgensen rifle, bilde fra Armémuseet, Stockholm.  

Braskereidfoss, mai 1938.

Bjørn Braskerud var 28 år gammel og arbeidet som bonde på gårdsbruket Braskerud i Braskereidfoss. Gården hadde han overtatt noen år tidligere fra sin far, Edvard Braskerud, som fremdeles bodde på stedet sammen med kona, Helga. Familien levde en tilsynelatende fredfull tilværelse. De som kjente Bjørn Braskerud betegnet ham som «en ualminnelig sympatisk, dyktig og arbeidsom ung mann».[1]

Rundt klokken 21.00 på kvelden den 4. mai dro Bjørn, sammen med en kamerat ved navn Asbjørn Vestberg, ut i skogen for å blinke tømmer (merke trær som skal felles). Bjørn og Asbjørn  hadde opprinnelig planlagt å være ute i skogen i en hel uke for å merke et større område. Men, det var noe som ikke stemte. Ifølge familien hadde Bjørn sovet svært dårlig de siste nettene, og han hadde virket både nervøs og innesluttet.

Allerede kort tid etter at Bjørn og Asbjørn hadde gått ut i skogen, hørte naboene i området et par høye skuddsalver etterfulgt av en illevarslende stillhet. Helt ut av det blå hadde Braskerud trukket frem en revolver og skutt kameraten fire ganger i brystet. To menn hadde gått inn i skogen, bare én av dem kom ut igjen.[2]

Snaut ti minutter etter drapet kom Bjørn gående tilbake mot Braskerud gård. Med seg hadde han en Krag-Jørgensen rifle og en Remington-revolver.[3] Inne på gården var Bjørns foreldre, samt hans søster og svoger, som var på besøk:

           

Han gikk inn på kjøkkenet. Hans far og hans søster og svoger satt inne i stuen, men i det samme Bjørn kom tilbake gikk faren ut på kjøkkenet for å koke en kopp kaffe. Bjørn traff sin far alene på kjøkkenet og skjøt ham øyeblikkelig ned.[4]

Våningshuset på Braskerud gård. Fra Arbeiderbladet 06.05.1938

På drøyt 10 minutter hadde to personer mistet livet. Bjørns mor, søster og svoger hadde hørt skuddet på kjøkkenet og de flyktet umiddelbart ut av huset og løp over til en nabogård. Der fikk de tilkalt lege og varslet lensmannen i bygda. 

Da lensmann Adolf Taarneby og hans sønn, lensmannsfullmektig Johan Taarneby noen minutter senere kom, gikk den unge Taarneby inn i stuen på nabogården for å telefonere til lensmann Dahl i Hoff for også å be ham komme oppover. Mens Taarneby ringte, stod hans far ute på trappen sammen med to gårdsgutter. Da fikk de se Bjørn Braskerud ute på gårdsplassen og lensmann Taarneby gikk mot ham – i mørket la han ikke merke til at Bjørn har gevær med seg. Bjørn tømmer hele magasinet mot lensmannen på 40 meters avstand.[5]

Lensmannen ble truffet av tre skudd og segnet om på bakken. To gårdsgutter fikk dratt ham inn på nabogården. Inne i huset fikk han livreddende hjelp av doktor Granerud, som også hadde ankommet stedet. Kort tid etter fikk de besøk av lensmann Dahl.

Mens Dahl og den unge Taarneby sammen med doktor Granerud forbinder den sårede lensmann, kommer den sinnssyke (Bjørn Braskerud forf. anm.) gående og kaster seg av all makt mot døren og skyter en rekke skudd gjennom døren og vinduet. Doktor Granerud rømmer opp i annen etasje og lensmann Dahl forskanser seg bak en tykkere vegg inne i huset.[6]

Den unge Taarneby skjøt flere skudd etter Braskerud, men uten å treffe. Braskerud besvarte ilden, og traff Taarneby i brystet. Han falt om og ble liggende livløs. Det hele hadde utviklet seg til en desperat situasjon. Skuddvekslingen hadde pågått i flere timer. Lensmann Dahl var nå den eneste uskadde politimannen igjen på stedet. Utenfor kretset Bjørn Braskerud rundt huset med mord i blikket.

I mellomtiden er det ringt etter bil fra fylkessykehuset for å hente den sårede lensmann Taarneby. Sykebilen kom ved 24-tiden, og ved rattet satt sjåfør Otto Richardsen, andre var ikke med i bilen. Richardsen svinger inn på gårdsplassen og aner ingen fare. Før han får [slått av lysene på bilen] blir han skutt gjennom vinduet og drept øyeblikkelig.[7]

En halvtime senere ankom ytterligere to politimenn stedet, lensmann Holth og lensmannsbetjent Astrup. De fant sykebilen stående på gårdsplassen med lysene på. Mens de undersøkte hva som hadde hendt, fikk lensmann Dahl inne i huset advart dem mot at Braskerud fortsatt var i området, og at han var bevæpnet. De to trakk seg derfor tilbake til politibilen. Plutselig dukket Braskerud opp foran dem. Han har kastet fra seg skytevåpnene, men holder en stor tollekniv i hånden. Med ett går han til angrep. Først hogger han kniven i skulderen på lensmann Holth, og deretter i låret på Astrup. De to politimennene ble alvorlig skadet, men rakk å trekke våpnene sine. Etter et kort basketak fikk de skutt Braskerud flere ganger. Han ble truffet både i hodet og brystet. I det samme skuddene falt, kom lensmann Dahl løpende ut fra huset og hjalp med å få revet tollekniven vekk fra Braskerud. Kort tid etter trakk Bjørn Braskerud sine siste åndedrag.[8] Massakren var over, og en større politistyrke var på vei for å starte undersøkelser av åstedet.

 

Fra høyre: Lensmann Taarneby, lensmannsbetjent Astrup og lensmann Dahl. Fra Aftenposten 06.05.1938

Ute ved skogkanten fant politiet liket av Bjørn Braskeruds venn, Asbjørn Vestberg, som var den første som hadde blitt skutt. På kjøkkenet i huset på Braskerud gård fant de Edvard Braskerud, som hadde møtt samme skjebne. Utenfor nabogården stod sykebilen, fortsatt med liket av sjåfør Richardsen bak rattet. Inne i huset lå både lensmann Taarneby og hans sønn svært alvorlig skadet. Den eldre Taarneby døde underveis på reisen med ambulansen på vei til sykehuset, mens sønnen overlevde. Lensmann Holth hadde sluppet unna tumultene med lettere skader, men det stod verre til med fullmektig Astrup, som ble hastet til sykehus med alvorlige blødninger.[9]

Fem døde og tre skadede ble resultatet av dramaet i Braskereidfoss. Etter de langvarige skuddvekslingene, hadde hele stedet blitt seende ut som en slagmark:

Doktor Graneruds bil er rammet av en rekke skudd. Karosseriet var gjennomhullet av flere kuler. En skjerm hadde to hull etter kuler, og en kule er gått inn gjennom bagasjerommet bak på bilen, tvers gjennom baksetet […] Braskeruds våningshus var gjennomhullet, og både i gangen, spisestuen og kjøkkenet er det mange minnelser om nattens hendelser.[10]

Sjåfør Otto Richardson, som var i 50-års alderen, etterlot seg kone og flere voksne barn. Asbjørn Vestberg, som var 35 år gammel, hadde nettopp overtatt familiens gårdsbruk. Han etterlot seg sine to gamle foreldre, som etter hans bortgang så seg nødt til å videreføre gårdsdriften på stedet selv. Vestberg etterlot seg også en forlovede. De to hadde hatt planer om å gifte seg på høsten samme år som tragedien hendte. Lensmann Olaf Taarneby var 59 år gammel og etterlot seg, foruten sin sønn Johan, flere andre barn, kone og barnebarn. Han ble av folk i bygda omtalt som «en ualminnelig dyktig og avholdt politimann, som nøt stor anseelse».[11]

Lensmannsbetjentene Taarneby og Astrup lå fremdeles innlagt på sykehuset da de ble intervjuet av avisen Smaalenenes Social-Demokrat i august, tre måneder etter at massakren hadde funnet sted. Begge var da på bedringens vei. Det viste seg at Taarneby hadde fått et skudd gjennom en av lungene, mens Astrup hadde fått kuttet hovedpulsåren i låret.[12]

Lensmannsbetjent Johan Taarneby og kone. Fra Arbeiderbladet 06.05.1938

Tragedien i Braskereidfoss gjorde dypt inntrykk på hele nasjonen og vekket internasjonal oppmerksomhet. I Våler ble feiringen av 17. mai avlyst av respekt for de døde og sårede. I etterkant av massakren kom det frem at Bjørn Braskerud hadde vært aktiv i lokallaget av Nasjonal Samling i Våler og glødende nazist. I Smaalenenes Social-Demokrat kunne man den 13. mai lese at:

[…] den unge massemorder Bjørn Braskerud oppe i Solør har vært sterkt nazistisk påvirket, medlem av en Quisling-organisasjon, og at han i den siste tid før sinnssykdommens utbrudd stadig syslet med tanken om et voldelig oppgjør med «marxister og jøder». Det ser altså ut som om denne forskrudde mentalitet – med dyrkelse av nazistiske og fascistiske «helteskikkelser» på den ene side og fullstendig nedvurdering av annerledes tenkende på den annen – har lett for å forvirre unge og skjøre hoder […] De naturlige hemninger, som finnes hos sunne mennesker, har lett for å falle hos svake hoder under påvirkning av den nazistiske selvforgudelse og under dyrkelsen av voldens evangelium.[13]

Om de bare hadde visst hvor rett de skulle få …

Saken vekket også internasjonal oppmerksomhet. Fra den australske avisen Sunday Times,19.06.38

---

Noter: 

[1] Aftenposten, fredag 6. mai 1938 (aftenutgaven) s. 1

[2] Ibid.

[3] Smaalenenes Social-Demokrat, fredag 6. mai 1938, s. 1

[4] Aftenposten, fredag 6. mai 1938 (aftenutgaven) s. 1

[5] Ibid s. 2

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9] Arbeiderbladet, fredag 6. mai 1938.

[10] Ibid.

[11] Aftenposten, fredag 06. mai 1938, s. 2

[12] Smaalenenes Social-Demokrat, mandag 8. august 1938, s. 2

[13] Smaalenenes Social-Demokrat, fredag 13. mai 1938, s. 4