Drapene på Smuttynose (1873)

 

Men noe dukker opp i den forunderlige vintermidnatten; synet av to diffuse, bebreidende skikkelser som betrakter det plagede gjenferdet av en mann i en evig søken omkring de forfalne husene i strandkanten, nær det svarte, hviskende vannet, på jakt etter kvinnen som unnslapp ham – unnslapp for å bringe ham døden han fortjener – men som han aldri, aldri vil finne, selv om hans rådville gjenferd skulle lete helt til menneskeheten har forsvunnet fra jordens overflate, og tiden har sluttet å eksistere.[1]

 

Okay, bare for å stadfeste det åpenbare: Det begynner å bli lenge siden 1873. Nøyaktig ett hundre og femti år har gått siden denne forbrytelsen fant sted. Det er dermed (så langt) den eldste saken som har kommet ut her på Krim til kaffen. Ikke bare er det den eldste saken, men det er også en av de vanskeligste. Få kilder og mangel på gode illustrasjoner til saken har gjort både research og skriving utfordrende. Dette er ikke utelukkende fordi forbrytelsen ligger såpass langt tilbake i tid, men også på grunn av at den fant sted på et øde og isolert øysamfunn med få vitner.

En av de viktigste kildene til informasjon rundt forbrytelsen – og en av årsakene til at den ble så berømt i ettertid - er den amerikanske poeten og forfatteren Celia Thaxter (1835 – 1894). Hun skrev en lengre artikkel om forbrytelsene på Smuttynose i tidsskriftet Atlantic Monthly i mai 1875. Ved å lese Celia Thaxters tekst, blir det raskt åpenbart at selv om denne saken ikke fant sted i Norge, involverte den i høyeste grad nordmenn:

 

På Isles of Shoals, den femte mars i året 1873, hendte en av de mest monstrøse tragediene som noensinne har utspilt seg på denne planeten. De kvalmende detaljene fra dobbeltdrapet er velkjente; avisene fløt over av dem i månedsvis. Men man har ikke innsett historiens patos; verden forstår ikke hvor mildt et liv disse menneskene førte, hvor uskyldig lykkelige de var i sine stille dager. Samtlige av dem var nordmenn.[2]

     

Det kalde og lunefulle Atlanterhavet utenfor nordøstkysten av USA er kjent for å huse et rikt mangfold av marint liv. Særlig er det arter som torsk, hyse og hummer som har tiltrukket seg et utall fiskere til området gjennom tidene. Ett sted hvor fisket sies å være spesielt godt, er langs øykjeden Isles of Shoals. Denne befinner seg en drøy mil ut i Atlanterhavet fra den amerikanske kysten, øst for nordstatene Maine og New Hampshire.

Isles of Shoals ble benyttet til midlertidige bosettinger og fiskeplasser av amerikanske urfolk lenge før Nord-Amerika ble kolonisert av europeere på 15- og 1600-tallet. I tiden etter koloniseringen av Amerika dukket det opp sporadiske forsøk på å befolke øyene. Isles of Shoals ble hyppig besøkt av pirater på 1700-tallet. En kjent historie, hvorvidt den er sann eller ei, forteller at den mest berømte av piratene, Edward Teach - bedre kjent som Svartskjegg - skal ha tilbrakt bryllupsreisen sin på Isle of Shoals.

Isles of Shoals, maleri av Childe Hassam, Wikimedia Commons,

På den tredje største øya i øykjeden, Smuttynose Island, fantes det for lenge siden en fiskerkoloni som bestod av norske utvandrere (eller innvandrere, fra et amerikansk perspektiv). Deres versjon av den amerikanske drømmen var ikke basert på graving etter gull eller de åpne præriene, men snarere på fisk og salt sjø. Det var ikke mange innbyggere som bodde i det lille fiskeværet, men så hadde heller ikke Smuttynose Island plass til å huse et større antall mennesker. Den lille øya, på drøye 100 mål, er fire ganger mindre enn Hovedøya i Oslofjorden(!) og den hadde på det meste to eller tre hus.

            Smuttynose (på norsk – skittennese) hadde opprinnelig navnet Haley’s Island, men ble tildelt det nye (og mindre flatterende) navnet av fra noen fiskere, som syntes øya så ut som den snørrete nesen til et gigantisk sjøuhyre. En smutty-nose. I dag er øya mest kjent som åstedet for en av de mest notoriske forbrytelsene fra 1800-tallets USA. Et grufullt dobbeltdrap, som til tross for at det tilsynelatende ble raskt oppklart, har fortsatt å gi grobunn for ulike konspirasjonsteorier. Forbrytelsen har gjennom årene blitt gjenstand for flere bøker, reportasjer, podkaster og til og med en påkostet filmatisering med Sean Penn og Elizabeth Hurley i hovedrollene.

 

Kart over Isles of Shoals, Wikimedia Commons.

Som tidligere nevnt var Celia Thaxter en av de viktigste kildene til hendelsene på Smuttynose i 1873. Celia hadde selv tilbrakt store deler av barndommen sin på Isles of Shoals, hvor faren hennes virket som fyrvokter i mange år. Celia hadde også bodd noen år på Smuttynose og kjente øyene inn- og ut. Thaxter-familien bygget etter hvert et lite sommerhotell på øya Appledore, rett ved Smuttynose, hvor Celia underholdt en rekke kjente artister, blant andre forfatteren Nathaniel Hawthorne og impresjonistmaleren Childe Hassam. Under hendelsene i 1873 var Celia Thaxter en av de nærmeste naboene til den norske fiskerkolonien, og hun var derfor en av de første som fikk nyss om forbrytelsene.

            Celia Thaxters beskrivelser av Smuttynose vitner om et sted som var preget av forfall og vill natur. Hun maler øya som et øde og ensomt sted, som huset flere døde enn levende. Smuttynose hadde sin egen gravplass, hvor noen av øyas tidligere innbyggere lå begravet. I tillegg fant man gravene til fjorten spanjoler, som hadde druknet da skipet «Sagunto» forliste ved øya en stormfull natt i 1813. Thaxter skrev om bebyggelsen på øya at det i hovedsak var snakk om ett skikkelig hus, i tillegg til noen få, primitive hytter og et par sjøboder som var i fullt forfall.

 

De norske utvandrerne som bosatte seg på Smuttynose, ankom øya i tiden rett etter den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865), i den perioden av amerikansk historie som ofte omtales som rekonstruksjonstida.[3] Sannsynligvis var Christian Johnson den første nordmannen som ankom Smuttynose omkring 1864. Lite er visst om Johnson, annet enn at han livnærte seg som fisker. I 1866 kom norske Ingebret Ingebretsen og sønnen Julius til øya for å jobbe på fiskeriet til Johnson, og året etter bosatte Ingebrets kone og yngre barn seg der også. Ingebretsen og familien flyttet til naboøya Appledore i 1869.[4]

Litt senere kom to andre nordmenn som bosatte seg på Smuttynose. Dette var John Christian Hontvet og kona Maren Christensen Hontvet. De to hadde utvandret til Amerika fra henholdsvis Stokke og Hedrum i Vestfold. Johan Kristian Kristiansen, som han egentlig het, kom fra gården Nedre Hontvet i Stokke. Maren var døpt Maren Sibille Christensdatter og var født omkring 1835 på Kvelde.[5] John Christian og Maren hadde møttes og giftet seg i Boston i 1866 og de slo seg ned på Smuttynose omkring år 1870. Ikke overraskende var det fiskemulighetene som førte ekteparet Hontvet til øya. John Christian eiet den lille skonnerten "Clara Bella" som han benyttet som fiskebåt.

Tilværelsen på Smuttynose kunne være ensom. Mens John Christian tilbrakte dagene med «Clara Bella» på havet, var Maren hjemmeværende. Det eneste selskapet hun hadde var den lille hunden Ringe, som de hadde brakt med seg til øya. Savnet etter familien hjemme i Norge ble etter hvert stort. Dette bedret seg i 1871, da Marens storesøster Karen Anne utvandret til Amerika og slo seg ned på Smuttynose. Karen fikk seg jobb på Thaxter-familiens hotell på Appledore, hvor hun etter hvert flyttet, og ble godt kjent med Celia Thaxter gjennom arbeidet der.

I 1872 kom enda flere av Marens slektninger til Smuttynose. Nå var det hennes bror Even og hans kone Anette som slo seg ned på øya.[6] Omtrent samtidig ankom John Christians bror, Mathias. Befolkningen på øya hadde dermed økt betraktelig i løpet av noen få år, og de tre søsknene Maren, Karen og Even bodde igjen i samme nabolag, slik de hadde gjort hjemme i Norge. Det ble en intens, men kortvarig lykke for det lille utvandrermiljøet.

 

Med det har vi kommet frem til forbrytelsene som hendte på Smuttynose i 1873. Det er viktig å merke seg at følgende hendelser, som Celia Thaxter beskrev i sin artikkel, i hovedsak er basert på det hun ble fortalt av Maren Hontvet selv, samt en del av det som kom frem i løpet av den påfølgende rettssaken. Thaxter var ikke direkte vitne til forbrytelsene, selv om hun var nært på da de fant sted. Dette er Marens historie, slik Thaxter skrev den:

 

Smuttynose lå stille og øde på kvelden den femte mars. John Christian Hontvet, broren Mathias og Even Christensen var nettopp reist ut med fiskebåten «Clara Bella» for å hente agn i Portsmouth. Maren, Karen og Anette var hjemme i huset på Smuttynose. De tre kvinnene var ikke alene på øya. En ensom skygge hadde sneket seg lydløst gjennom det snøkledde landskapet. Det var en mann som kjente øya nesten like godt som de fastboende. Han smøg seg sakte bort til det mørklagte huset, og åpnet døren varsomt.

Karen, som nylig hadde sagt opp jobben ved Thaxters hotell på Appledore, var flyttet tilbake til Smuttynose for å bo med familien for en kort periode. Hun hadde fått seg ny jobb som syerske i Portsmouth og skulle snart flytte videre. Karen var den eneste som var våken i huset da inngangsdøren åpnet seg. Hun forstod at det var kommet gjester da hunden Ringe plutselig bjeffet høyt. I mørket kunne hun se at det stod en mannsskikkelse i døråpningen. Sannsynligvis trodde hun at det var John Christian eller Even som hadde kommet hjem fra Portsmouth. Men, da hun gikk for å komme personen i møte, grep han tak i en stol, løftet den opp og svingte den mot henne. Slaget veltet Karen overende på gulvet. Mannen kom over henne og fortsatte å slå med stolen, mens Karen skrek for livet.

Anette og Maren hadde våknet av lydene. Ifølge Marens vitnemål forsøkte hun først å åpne døren ut av soverommet, men den viste seg å være sperret. Innbruddstyven hadde stengt den igjen med en stokk. Anette lå igjen i sengen, paralysert av skrekk. Hun ble liggende der, ute av stand til å røre seg. Imens forsøkte Karen desperat å komme seg unna mannen, men han nådde henne raskt igjen. Mannen svingte stolen igjen og traff Karen slik at hun ramlet mot døren til soverommet der Maren og Anette befant seg.

Det gjør at døren åpner seg. Maren kom seg ut, fikk øye på Karen som lå hardt skadet på gulvet og dro henne med seg tilbake inn mot soverommet. Innbruddstyven følger etter og nå tar han Maren i sikte. Han løftet igjen stolen og banket den mot henne flere ganger. Maren klarer allikevel å komme seg inn på soverommet med Karen og hun får lukket døren igjen. Mannen kastet seg mot døren i et forsøk å komme seg inn, men Maren klarte akkurat å holde igjen lenge nok til at han gav opp.

Maren gir ordre til Anette om at hun må komme seg ut vinduet for å rope om hjelp til folk på naboøyene. I bare nattøyet fikk Anette klatret ut av soveromsvinduet og ned i den kalde snøen. Men, stemmen hennes sviktet. Hun klarte ikke å lage en lyd. Maren ba henne innstendig om å løpe og gjemme seg, men det var for sent. Mannen hadde hørt hva kvinnene planla og i samme sekund kom han ut av huset. Han plukket opp en øks som lå henslengt ved utgangsdøra og gikk mot Anette, som stod frosset av skrekk. Da gjenkjente hun med ett innbruddstyven: Det var Louis Wagner, en fisker som hadde arbeidet for John Christian Hontvet. Inntil ganske nylig hadde Wagner bodd i huset deres. De kjente ham jo godt! Anette ropte ut til ham, men fikk bare et kaldt blikk til svar.

Louis Wagner hevet øksen og hogget den med full kraft ned i skallen til Anette. Døden kom raskt, men svært brutalt. Selv om Anette falt livløs om, fortsatte Wagner å hugge løs på henne, helt til snøen rundt ham var farget rød. Maren hylte ut fra vinduet, men innså at det var for sent å redde Anette. Hun forsøkte i stedet å få kontakt med søsteren, Karen, men skadene hennes var for alvorlige. Her gjaldt det å berge livet. Barføtt og tynnkledd kastet Maren seg ut av vinduet og la på sprang, forbi Wagner og liket av Anette. Hunden Ringe fulgte lydig etter henne, og hun ramlet nesten over den flere ganger. Da hun hadde løpt et stykke, snudde Maren seg og så opp mot huset. Wagner hadde tent en lykt, og var på vei til å ta opp jakten.

Maren gjemte seg nede ved vannet. Selv om det var iskaldt, ble hun værende der i mange timer. I det fjerne kunne hun høre Karen skrike fra huset. Wagner hadde gitt opp søket etter Maren, og hadde i stedet gått tilbake til åstedet. Inne i huset fant han Karen, som var ute av stand til å kjempe tilbake. Han kvalte henne med et lommetørkle, før han fant frem en medbrakt nistepakke, satte seg ned ved et bord og spiste seg mett. Restene av måltidet ble funnet av politiet dagen etter drapene. Deretter lette Wagner gjennom huset etter verdisaker. Alt han fikk med seg var femten dollar. I en kommodeskuff lå det flere hundre dollar pakket inn imellom noen dynetrekk, men disse fant han ikke.

Wagner gikk bort til en brønn i nærheten av huset og vasket av seg blodet med noen håndklær han hadde funnet. De blodige håndklærne lot han ligge der og de ble også funnet av politiet den påfølgende dagen. Deretter gikk Wagner tilbake til båten sin og rodde tilbake i retning Portsmouth. Han hadde fått femten dollar, men to personer måtte bøte med livet. Det var en stiv pris.

Da det begynte å gry mot dag, fikk Maren omsider kontakt med folk på naboøya Appledore. Det var ungene fra familien Ingebretsen, som tidligere hadde bodd på Smuttynose, som først fikk øye på henne. En blodig, barføtt og forfrossen skikkelse kledd i en tynn nattkjole. I armene holdt hun hunden Ringe, som var like forvirret og nedkjølt som henne selv.[7]

 

Flere av innbyggerne fra Appledore rodde over til Smuttynose. Der fant de likene av Karen og Anette, men ingen gjerningsperson. Da John Christian, Mathias og Even kom tilbake til øya, ble de møtt av et grusomt syn. Særlig traumatisk ble det for Even, som i en fei mistet både kona Anette og en av søstrene sine. I månedene etter drapene forble han i en katatonisk tilstand. Hele lokalmiljøet var i en sjokktilstand. Etter hvert som nyheten spredde seg gjennom nasjonen, ble drapene viet stor oppmerksomhet.

Louis Wagner, fra Wikipedia.

            Louis Wagner ble arrestert allerede dagen etter at ugjerningene hadde funnet sted. Bevisene syntes å være klare. Han hadde blitt identifisert av Maren, det var funnet rester av maten han hadde spist etter drapene, og håndklærne som var dekket med tørket blod lå fortsatt ved brønnen. Det spørsmålet som mange stilte seg etter arrestasjonen, var hvem Louis Wagner egentlig var, hvordan han kjente familien på Smuttynose og hva som hadde drevet ham til å begå drapene. De første to spørsmålene var relativt enkle å finne svar på, men det siste spørsmålet var det mest presserende.

            Louis Wagner var, ifølge Celia Thaxter, 28 år gammel og født i den tyske byen Ueckermünde, nær grensen mellom dagens Tyskland og Polen. Han hadde bodd i USA i syv år før drapene fant sted. Da Maren og John Christian Hontvet slo seg ned på Smuttynose, drev Wagner fiske på flere av øyene på Isles of Shoals. Han blir av Celia Thaxter beskrevet som en skrøpelig, ung mann, som i lange perioder på somrene var hemmet av alvorlig reumatisme. John Christian hadde gitt Wagner jobb på fiskebåten sin, og i en periode bodde Wagner på Smuttynose sammen med de norske utvandrerne, som sørget for at han fikk mat og omsorg.

En stund før drapene fant sted, hadde Wagner flyttet inn til Portsmouth på fastlandet. I Thaxters artikkel peker hun på penger som det mest sannsynlige motivet for ugjerningene, samtidig som hun beskriver Wagner som en nesten umenneskelig kald og blodtørstig rovmorder.[8] Wagner hadde fått nyss om at Hontvet oppbevarte 600 dollar i huset, som var resultat av godt fiske og han visste at mannfolkene var ute med fiskebåten på tidspunktet han gjorde innbruddet.

            Louis Wagner ble pågrepet i Boston. Han hadde tatt et tog dit dagen før. Politiet fraktet ham tilbake til Portsmouth, hvor en stor folkemengde hadde samlet seg for å få et glimt av dobbeltdrapsmannen. Wagner ble så fraktet videre til Maine, der rettssaken hans skulle foregå. På reisen ble politieskorten stoppet av to hundre illsinte fiskere som var fast bestemt på å ta loven i egne hender. De kastet mursteiner og skadet flere av følget i eskorten. Men, med hjelp av godt væpnet politi og noen lokale marinegaster fikk de spredd mobben og fraktet Wagner til retten. Rettssaken tok ni dager, og det tok juryen litt under en time å avsi dommen. Wagner ble funnet skyldig og dømt til døden ved henging.

            Dommen ble fullbyrdet to år senere, på den 25. juni i 1875, da Louis Wagner ble ført til galgene på det føderale fengslet i Thomaston, Maine og hengt.

Gravene til Anette og Karen Anne, fra Find a grave.

I Kristian Hunskaars artikkel «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim, årsskrift for 2000 – 2001, kan vi lese mer om hva som hendte med de norske utvandrerne etter drapene:

 

Maren og John flyttet inn til Portsmouth på fastlandet. I 1877 fikk de ei datter, Clara Eleanor, som siden giftet seg med en emigrant fra Hedrum, Laurits Løve. De har stor etterslekt i USA. Maren døde 1887, antakelig i Norge, og John giftet seg siden på nytt. Han døde 1904 i Portsmouth. Even var etter sigende utrøstelig over tapet av Anette, og man var ei stund redd for at han skulle ta sitt eget liv. Han returnerte til Norge da sommeren kom og bodde i Larvik der han livnærte seg som snekker. Noen år etter dro han imidlertid tilbake til USA, der han 1877 ble gift med Valborg Regine Moss fra Hof. De fikk tre barn og har fremdeles etterkommere i USA. Even døde 1921 i Milford, Massachusetts.[9]

 

Det var hele historien. Eller var det slik? Jeg må innrømme at det er enkelte aspekter ved Marens forklaring – i hvert fall slik den leses i Thaxters artikkel – som ikke henger på greip. Det betyr ikke nødvendigvis at Maren på ett eller annet lumskt vis har iscenesatt drapene. Mer sannsynlig er det nok at hun i alt kaoset kan ha husket feil eller at hun rett og slett har glemt enkelte detaljer. Sett fra Marens perspektiv må hele opplevelsen ha vært svært traumatisk. Det er i det hele tatt imponerende at hun klarte å gi et sammenhengende vitnesbyrd om det som hadde hendt i ettertid.

            Ifølge Maren hadde Wagner stengt døren til soverommet hennes med en stokk eller pinne, slik at hverken hun eller Anette kom seg ut. At han har rukket dette samtidig som han ble oppdaget av hunden Ringe OG forsøkte å myrde Karen med en stol, er vanskelig å fatte. Dette kan så klart ha vært en misforståelse fra Celia Thaxters side.

Langt mer oppsiktsvekkende er det at Louis Wagner skal ha gitt opp jakten på Maren så raskt etter at hun kom seg unna. Som nevnt er Smuttynose en svært liten øy med begrensede muligheter til å gjemme seg. Man skulle tro at det å få stilnet det siste vitnet til forbrytelsen var en prioritet, men i stedet valgte Wagner å spise niste, før han tok seg en kattevask i brønnen. Hvorfor valgte Wagner å rane huset når han visste at det var folk hjemme? Hadde han tenkt å snike seg inn, men ble forstyrret av hunden? Eller hadde han planlagt drapene? Hvorfor nøyet han seg med 15 dollar, når det fantes flere verdisaker i huset?

Onde tunger skulle ha det til at Maren Hontvet innrømmet å ha stått bak drapene på dødsleiet og at John Christian Hontvet skal ha betalt vitner for å si at de hadde observert Wagner på drapsdagen, men det finnes absolutt ingen beviser for at dette er sant.[10] Ryktene omkring drapene gav grobunn for utallige spekulasjoner. I 1997 gav den amerikanske forfatteren Anita Shreve ut boka The Weight of Water, hvor hovedpersonen blir fascinert av drapene på Smuttynose. Versjonen av drapene som presenteres i Shreves bok er svært spekulative og har liten rot i virkeligheten. Det samme gjelder filmatiseringen av boka med samme navn fra 2000, der Sean Penn og Elizabeth Hurley har hovedrollene.

 

Reportasje fra rettssaken mot Louis Wagner i 1873.

Mange spørsmål står ubesvart. Selv om bevisene mot Wagner synes klare, er det vanskelig å forstå hvor raseriet i forbrytelsene stammet fra. For å finne ut mer om drapene på Smuttynose, tok undertegnede kontakt med det private biblioteket Portsmouth Athenæum i Portsmouth, New Hampshire. Etter noen hyggelige e-poster frem- og tilbake med en av bibliotekarene der, dumpet det inn en stor fil ned i innboksen min. Den inneholdt nær samtlige av saksdokumentene fra rettssaken mot Louis Wagner, inkludert avhør av Maren Hontvet og andre vitner. Siden omfanget på dokumentene er såpass omfattende, har jeg valgt å ikke bake det inn i denne saken. I stedet vil saksdokumentene utgjøre et utgangspunkt for et kapittel om drapene på Smuttynose i en kommende True crime-bok jeg arbeider med. Det nevnte bokprosjektet kan følges her: https://norsktruecrime.blogspot.com/

 

Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, 31. oktober 2023.

 

 

---

Noter:

[1] Thaxter, Celia (1875) «A memorable murder». I Atlantic Monthly, mai 1875. Forfatterens oversettelse.

[2] Thaxter, Celia (1875). Forfatterens oversettelse. Thaxters tekst finnes også i antologien True Crime: An American Anthology (2008).

[3] Gjerset, Knut (1933) Norwegian Sailors in American Waters. s. 138 – 141 https://www.nb.no/items/d87915e9f26655e6f490fc0d6b683bf6?page=0

[4] Nordisk Tidende, torsdag 25. september 1947 s. 9

[5] https://media.digitalarkivet.no/view/1241/8044/8

[6] Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift 2000 – 2001 s. 72 - 73

[7] Beskrivelsene er basert på, men ikke en direkte oversettelse av, teksten til Celia Thaxter fra 1875.

[8] Thaxter, Celia (1875).

[9] Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift 2000 – 2001 s. 73

[10] Østlands-Posten, lørdag 16. juni 1990, s. 13