Men noe dukker
opp i den forunderlige vintermidnatten; synet av to diffuse, bebreidende skikkelser
som betrakter det plagede gjenferdet av en mann i en evig søken omkring de
forfalne husene i strandkanten, nær det svarte, hviskende vannet, på jakt etter
kvinnen som unnslapp ham – unnslapp for å bringe ham døden han fortjener –
men som han aldri, aldri vil finne, selv om hans rådville gjenferd skulle lete
helt til menneskeheten har forsvunnet fra jordens overflate, og tiden har
sluttet å eksistere.[1]
Okay, bare
for å stadfeste det åpenbare: Det begynner å bli lenge siden 1873. Nøyaktig ett
hundre og femti år har gått siden denne forbrytelsen fant sted. Det er dermed (så
langt) den eldste saken som har kommet ut her på Krim til kaffen.
Ikke bare er det den eldste saken, men det er også en av de vanskeligste. Få
kilder og mangel på gode illustrasjoner til saken har gjort både research
og skriving utfordrende. Dette er ikke utelukkende fordi forbrytelsen ligger såpass
langt tilbake i tid, men også på grunn av at den fant sted på et øde og isolert
øysamfunn med få vitner.
En
av de viktigste kildene til informasjon rundt forbrytelsen – og en av årsakene
til at den ble så berømt i ettertid - er den amerikanske poeten og forfatteren
Celia Thaxter (1835 – 1894). Hun skrev en lengre artikkel om forbrytelsene på Smuttynose
i tidsskriftet Atlantic Monthly i mai 1875. Ved å lese Celia Thaxters
tekst, blir det raskt åpenbart at selv om denne saken ikke fant sted i Norge, involverte
den i høyeste grad nordmenn:
På Isles of Shoals, den femte mars i året 1873, hendte en av de mest monstrøse tragediene som noensinne har utspilt seg på denne planeten. De kvalmende detaljene fra dobbeltdrapet er velkjente; avisene fløt over av dem i månedsvis. Men man har ikke innsett historiens patos; verden forstår ikke hvor mildt et liv disse menneskene førte, hvor uskyldig lykkelige de var i sine stille dager. Samtlige av dem var nordmenn.[2]
Det kalde og
lunefulle Atlanterhavet utenfor nordøstkysten av USA er kjent for å huse et
rikt mangfold av marint liv. Særlig er det arter som torsk, hyse og hummer som
har tiltrukket seg et utall fiskere til området gjennom tidene. Ett sted hvor
fisket sies å være spesielt godt, er langs øykjeden Isles of Shoals. Denne befinner
seg en drøy mil ut i Atlanterhavet fra den amerikanske kysten, øst for nordstatene
Maine og New Hampshire.
Isles of Shoals ble benyttet til midlertidige bosettinger og fiskeplasser av amerikanske urfolk lenge før Nord-Amerika ble kolonisert av europeere på 15- og 1600-tallet. I tiden etter koloniseringen av Amerika dukket det opp sporadiske forsøk på å befolke øyene. Isles of Shoals ble hyppig besøkt av pirater på 1700-tallet. En kjent historie, hvorvidt den er sann eller ei, forteller at den mest berømte av piratene, Edward Teach - bedre kjent som Svartskjegg - skal ha tilbrakt bryllupsreisen sin på Isle of Shoals.
Isles of Shoals, maleri av Childe Hassam, Wikimedia Commons,
På
den tredje største øya i øykjeden, Smuttynose Island, fantes det for lenge
siden en fiskerkoloni som bestod av norske utvandrere (eller innvandrere, fra
et amerikansk perspektiv). Deres versjon av den amerikanske drømmen var ikke basert
på graving etter gull eller de åpne præriene, men snarere på fisk og salt sjø. Det
var ikke mange innbyggere som bodde i det lille fiskeværet, men så hadde heller
ikke Smuttynose Island plass til å huse et større antall mennesker. Den lille
øya, på drøye 100 mål, er fire ganger mindre enn Hovedøya i Oslofjorden(!) og
den hadde på det meste to eller tre hus.
Smuttynose (på norsk – skittennese) hadde opprinnelig navnet Haley’s Island, men ble tildelt det nye (og mindre
flatterende) navnet av fra noen fiskere, som syntes øya så ut som den
snørrete nesen til et gigantisk sjøuhyre. En smutty-nose. I dag er øya mest
kjent som åstedet for en av de mest notoriske forbrytelsene fra 1800-tallets
USA. Et grufullt dobbeltdrap, som til tross for at det tilsynelatende ble raskt
oppklart, har fortsatt å gi grobunn for ulike konspirasjonsteorier.
Forbrytelsen har gjennom årene blitt gjenstand for flere bøker, reportasjer,
podkaster og til og med en påkostet filmatisering med Sean Penn og Elizabeth
Hurley i hovedrollene.
Kart over Isles of Shoals, Wikimedia Commons.
Som
tidligere nevnt var Celia Thaxter en av de viktigste kildene til hendelsene på
Smuttynose i 1873. Celia hadde selv tilbrakt store deler av barndommen sin på
Isles of Shoals, hvor faren hennes virket som fyrvokter i mange år. Celia hadde
også bodd noen år på Smuttynose og kjente øyene inn- og ut. Thaxter-familien bygget etter hvert et lite sommerhotell på øya Appledore, rett ved Smuttynose, hvor Celia
underholdt en rekke kjente artister, blant andre forfatteren Nathaniel
Hawthorne og impresjonistmaleren Childe Hassam. Under hendelsene i 1873 var Celia
Thaxter en av de nærmeste naboene til den norske fiskerkolonien, og hun var
derfor en av de første som fikk nyss om forbrytelsene.
Celia Thaxters beskrivelser av
Smuttynose vitner om et sted som var preget av forfall og vill natur. Hun maler
øya som et øde og ensomt sted, som huset flere døde enn levende. Smuttynose
hadde sin egen gravplass, hvor noen av øyas tidligere innbyggere lå begravet. I
tillegg fant man gravene til fjorten spanjoler, som hadde druknet da skipet
«Sagunto» forliste ved øya en stormfull natt i 1813. Thaxter skrev om
bebyggelsen på øya at det i hovedsak var snakk om ett skikkelig hus, i tillegg
til noen få, primitive hytter og et par sjøboder som var i fullt forfall.
De norske utvandrerne
som bosatte seg på Smuttynose, ankom øya i tiden rett etter den amerikanske
borgerkrigen (1861 – 1865), i den perioden av amerikansk historie som ofte
omtales som rekonstruksjonstida.[3]
Sannsynligvis var Christian Johnson den første nordmannen som ankom Smuttynose
omkring 1864. Lite er visst om Johnson, annet enn at han livnærte seg som
fisker. I 1866 kom norske Ingebret Ingebretsen og sønnen Julius til øya for å jobbe på
fiskeriet til Johnson, og året etter bosatte Ingebrets kone og yngre barn seg
der også. Ingebretsen og familien flyttet til naboøya Appledore i 1869.[4]
Litt
senere kom to andre nordmenn som bosatte seg på Smuttynose. Dette var John Christian
Hontvet og kona Maren Christensen Hontvet. De to hadde utvandret til Amerika fra
henholdsvis Stokke og Hedrum i Vestfold. Johan Kristian Kristiansen, som han
egentlig het, kom fra gården Nedre Hontvet i Stokke. Maren var døpt Maren
Sibille Christensdatter og var født omkring 1835 på Kvelde.[5] John
Christian og Maren hadde møttes og giftet seg i Boston i 1866 og de slo seg ned
på Smuttynose omkring år 1870. Ikke overraskende var det fiskemulighetene som førte ekteparet Hontvet til øya. John Christian eiet den lille skonnerten "Clara Bella" som han benyttet som fiskebåt.
Tilværelsen
på Smuttynose kunne være ensom. Mens John Christian tilbrakte dagene med «Clara Bella» på havet, var Maren hjemmeværende. Det eneste
selskapet hun hadde var den lille hunden Ringe, som de hadde brakt med seg til øya. Savnet etter familien hjemme i
Norge ble etter hvert stort. Dette bedret seg i 1871, da Marens storesøster Karen
Anne utvandret til Amerika og slo seg ned på Smuttynose. Karen fikk seg
jobb på Thaxter-familiens hotell på Appledore, hvor hun etter hvert flyttet, og ble godt kjent med Celia
Thaxter gjennom arbeidet der.
I
1872 kom enda flere av Marens slektninger til Smuttynose. Nå var det hennes
bror Even og hans kone Anette som slo seg ned på øya.[6] Omtrent
samtidig ankom John Christians bror, Mathias. Befolkningen på øya hadde dermed økt
betraktelig i løpet av noen få år, og de tre søsknene Maren, Karen og Even
bodde igjen i samme nabolag, slik de hadde gjort hjemme i Norge. Det ble en intens,
men kortvarig lykke for det lille utvandrermiljøet.
Med det har
vi kommet frem til forbrytelsene som hendte på Smuttynose i 1873. Det er viktig
å merke seg at følgende hendelser, som Celia Thaxter beskrev i sin artikkel, i
hovedsak er basert på det hun ble fortalt av Maren Hontvet selv, samt en del av
det som kom frem i løpet av den påfølgende rettssaken. Thaxter var ikke direkte
vitne til forbrytelsene, selv om hun var nært på da de fant sted. Dette er
Marens historie, slik Thaxter skrev den:
Smuttynose lå
stille og øde på kvelden den femte mars. John Christian Hontvet, broren Mathias
og Even Christensen var nettopp reist ut med fiskebåten «Clara Bella» for å
hente agn i Portsmouth. Maren, Karen og Anette var hjemme i huset på Smuttynose.
De tre kvinnene var ikke alene på øya. En ensom skygge hadde sneket seg lydløst
gjennom det snøkledde landskapet. Det var en mann som kjente øya nesten like
godt som de fastboende. Han smøg seg sakte bort til det mørklagte huset, og
åpnet døren varsomt.
Karen,
som nylig hadde sagt opp jobben ved Thaxters hotell på Appledore, var flyttet
tilbake til Smuttynose for å bo med familien for en kort periode. Hun hadde
fått seg ny jobb som syerske i Portsmouth og skulle snart flytte videre. Karen
var den eneste som var våken i huset da inngangsdøren åpnet seg. Hun forstod at
det var kommet gjester da hunden Ringe plutselig bjeffet høyt. I mørket kunne
hun se at det stod en mannsskikkelse i døråpningen. Sannsynligvis trodde hun at
det var John Christian eller Even som hadde kommet hjem fra Portsmouth. Men, da
hun gikk for å komme personen i møte, grep han tak i en stol, løftet den opp og
svingte den mot henne. Slaget veltet Karen overende på gulvet. Mannen kom over
henne og fortsatte å slå med stolen, mens Karen skrek for livet.
Anette
og Maren hadde våknet av lydene. Ifølge Marens vitnemål forsøkte hun først å
åpne døren ut av soverommet, men den viste seg å være sperret. Innbruddstyven
hadde stengt den igjen med en stokk. Anette lå igjen i sengen, paralysert av
skrekk. Hun ble liggende der, ute av stand til å røre seg. Imens forsøkte Karen
desperat å komme seg unna mannen, men han nådde henne raskt igjen. Mannen
svingte stolen igjen og traff Karen slik at hun ramlet mot døren til soverommet
der Maren og Anette befant seg.
Det
gjør at døren åpner seg. Maren kom seg ut, fikk øye på Karen som lå hardt
skadet på gulvet og dro henne med seg tilbake inn mot soverommet.
Innbruddstyven følger etter og nå tar han Maren i sikte. Han løftet igjen
stolen og banket den mot henne flere ganger. Maren klarer allikevel å komme seg
inn på soverommet med Karen og hun får lukket døren igjen. Mannen kastet seg
mot døren i et forsøk å komme seg inn, men Maren klarte akkurat å holde igjen
lenge nok til at han gav opp.
Maren
gir ordre til Anette om at hun må komme seg ut vinduet for å rope om hjelp til
folk på naboøyene. I bare nattøyet fikk Anette klatret ut av soveromsvinduet og
ned i den kalde snøen. Men, stemmen hennes sviktet. Hun klarte ikke å lage en
lyd. Maren ba henne innstendig om å løpe og gjemme seg, men det var for sent.
Mannen hadde hørt hva kvinnene planla og i samme sekund kom han ut av huset.
Han plukket opp en øks som lå henslengt ved utgangsdøra og gikk mot Anette, som
stod frosset av skrekk. Da gjenkjente hun med ett innbruddstyven: Det var Louis
Wagner, en fisker som hadde arbeidet for John Christian Hontvet. Inntil ganske
nylig hadde Wagner bodd i huset deres. De kjente ham jo godt! Anette ropte ut
til ham, men fikk bare et kaldt blikk til svar.
Louis
Wagner hevet øksen og hogget den med full kraft ned i skallen til Anette. Døden
kom raskt, men svært brutalt. Selv om Anette falt livløs om, fortsatte Wagner å
hugge løs på henne, helt til snøen rundt ham var farget rød. Maren hylte ut fra
vinduet, men innså at det var for sent å redde Anette. Hun forsøkte i stedet å
få kontakt med søsteren, Karen, men skadene hennes var for alvorlige. Her
gjaldt det å berge livet. Barføtt og tynnkledd kastet Maren seg ut av vinduet
og la på sprang, forbi Wagner og liket av Anette. Hunden Ringe fulgte lydig
etter henne, og hun ramlet nesten over den flere ganger. Da hun hadde løpt et
stykke, snudde Maren seg og så opp mot huset. Wagner hadde tent en lykt, og var
på vei til å ta opp jakten.
Maren
gjemte seg nede ved vannet. Selv om det var iskaldt, ble hun værende der i mange
timer. I det fjerne kunne hun høre Karen skrike fra huset. Wagner hadde gitt
opp søket etter Maren, og hadde i stedet gått tilbake til åstedet. Inne i huset
fant han Karen, som var ute av stand til å kjempe tilbake. Han kvalte henne med
et lommetørkle, før han fant frem en medbrakt nistepakke, satte seg ned ved et
bord og spiste seg mett. Restene av måltidet ble funnet av politiet dagen etter
drapene. Deretter lette Wagner gjennom huset etter verdisaker. Alt han fikk med
seg var femten dollar. I en kommodeskuff lå det flere hundre dollar pakket inn
imellom noen dynetrekk, men disse fant han ikke.
Wagner
gikk bort til en brønn i nærheten av huset og vasket av seg blodet med noen
håndklær han hadde funnet. De blodige håndklærne lot han ligge der og de ble
også funnet av politiet den påfølgende dagen. Deretter gikk Wagner tilbake til
båten sin og rodde tilbake i retning Portsmouth. Han hadde fått femten dollar,
men to personer måtte bøte med livet. Det var en stiv pris.
Da
det begynte å gry mot dag, fikk Maren omsider kontakt med folk på naboøya
Appledore. Det var ungene fra familien Ingebretsen, som tidligere hadde bodd på
Smuttynose, som først fikk øye på henne. En blodig, barføtt og forfrossen
skikkelse kledd i en tynn nattkjole. I armene holdt hun hunden Ringe, som var like
forvirret og nedkjølt som henne selv.[7]
Flere av
innbyggerne fra Appledore rodde over til Smuttynose. Der fant de likene av Karen
og Anette, men ingen gjerningsperson. Da John Christian, Mathias og Even kom
tilbake til øya, ble de møtt av et grusomt syn. Særlig traumatisk ble det for Even,
som i en fei mistet både kona Anette og en av søstrene sine. I månedene etter
drapene forble han i en katatonisk tilstand. Hele lokalmiljøet var i en
sjokktilstand. Etter hvert som nyheten spredde seg gjennom nasjonen, ble
drapene viet stor oppmerksomhet.
Louis Wagner, fra Wikipedia.
Louis Wagner ble arrestert allerede
dagen etter at ugjerningene hadde funnet sted. Bevisene syntes å være klare. Han hadde blitt identifisert av Maren, det var funnet rester av maten han hadde
spist etter drapene, og håndklærne som var dekket med tørket blod lå fortsatt ved
brønnen. Det spørsmålet som mange stilte seg etter arrestasjonen, var hvem
Louis Wagner egentlig var, hvordan han kjente familien på Smuttynose og hva som
hadde drevet ham til å begå drapene. De første to spørsmålene var relativt
enkle å finne svar på, men det siste spørsmålet var det mest presserende.
Louis Wagner var, ifølge Celia
Thaxter, 28 år gammel og født i den tyske byen Ueckermünde, nær grensen mellom
dagens Tyskland og Polen. Han hadde bodd i USA i syv år før drapene fant sted. Da
Maren og John Christian Hontvet slo seg ned på Smuttynose, drev Wagner fiske på
flere av øyene på Isles of Shoals. Han blir av Celia Thaxter beskrevet som en
skrøpelig, ung mann, som i lange perioder på somrene var hemmet av alvorlig reumatisme.
John Christian hadde gitt Wagner jobb på fiskebåten sin, og i en periode bodde Wagner
på Smuttynose sammen med de norske utvandrerne, som sørget for at han fikk mat
og omsorg.
En
stund før drapene fant sted, hadde Wagner flyttet inn til Portsmouth på
fastlandet. I Thaxters artikkel peker hun på penger som det mest sannsynlige
motivet for ugjerningene, samtidig som hun beskriver Wagner som en nesten
umenneskelig kald og blodtørstig rovmorder.[8]
Louis Wagner ble pågrepet i Boston.
Han hadde tatt et tog dit dagen før. Politiet fraktet ham tilbake til
Portsmouth, hvor en stor folkemengde hadde samlet seg for å få et glimt av dobbeltdrapsmannen.
Wagner ble så fraktet videre til Maine, der rettssaken hans skulle foregå. På
reisen ble politieskorten stoppet av to hundre illsinte fiskere som var fast
bestemt på å ta loven i egne hender. De kastet mursteiner og skadet flere av
følget i eskorten. Men, med hjelp av godt væpnet politi og noen lokale
marinegaster fikk de spredd mobben og fraktet Wagner til retten. Rettssaken tok
ni dager, og det tok juryen litt under en time å avsi dommen. Wagner ble funnet
skyldig og dømt til døden ved henging.
Dommen ble fullbyrdet to år senere,
på den 25. juni i 1875, da Louis Wagner ble ført til galgene på det føderale
fengslet i Thomaston, Maine og hengt.
Gravene til Anette og Karen Anne, fra Find a grave.
I Kristian
Hunskaars artikkel «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim, årsskrift for 2000 –
2001, kan vi lese mer om hva som hendte med de norske utvandrerne etter
drapene:
Maren og John flyttet inn til Portsmouth på fastlandet. I 1877 fikk de ei datter, Clara Eleanor, som siden giftet seg med en emigrant fra Hedrum, Laurits Løve. De har stor etterslekt i USA. Maren døde 1887, antakelig i Norge, og John giftet seg siden på nytt. Han døde 1904 i Portsmouth. Even var etter sigende utrøstelig over tapet av Anette, og man var ei stund redd for at han skulle ta sitt eget liv. Han returnerte til Norge da sommeren kom og bodde i Larvik der han livnærte seg som snekker. Noen år etter dro han imidlertid tilbake til USA, der han 1877 ble gift med Valborg Regine Moss fra Hof. De fikk tre barn og har fremdeles etterkommere i USA. Even døde 1921 i Milford, Massachusetts.[9]
Det var hele
historien. Eller var det slik? Jeg må innrømme at det er enkelte aspekter ved Marens
forklaring – i hvert fall slik den leses i Thaxters artikkel – som ikke henger
på greip. Det betyr ikke nødvendigvis at Maren på ett eller annet lumskt vis
har iscenesatt drapene. Mer sannsynlig er det nok at hun i alt kaoset kan ha
husket feil eller at hun rett og slett har glemt enkelte detaljer. Sett fra
Marens perspektiv må hele opplevelsen ha vært svært traumatisk. Det er i det
hele tatt imponerende at hun klarte å gi et sammenhengende vitnesbyrd om det
som hadde hendt i ettertid.
Ifølge Maren hadde Wagner stengt
døren til soverommet hennes med en stokk eller pinne, slik at hverken hun eller
Anette kom seg ut. At han har rukket dette samtidig som han ble oppdaget av
hunden Ringe OG forsøkte å myrde Karen med en stol, er vanskelig å fatte. Dette
kan så klart ha vært en misforståelse fra Celia Thaxters side.
Langt
mer oppsiktsvekkende er det at Louis Wagner skal ha gitt opp jakten på Maren så
raskt etter at hun kom seg unna. Som nevnt er Smuttynose en svært liten øy med
begrensede muligheter til å gjemme seg. Man skulle tro at det å få stilnet det
siste vitnet til forbrytelsen var en prioritet, men i stedet valgte Wagner å
spise niste, før han tok seg en kattevask i brønnen. Hvorfor valgte Wagner å rane huset når han visste at det var folk hjemme? Hadde han tenkt å snike seg inn, men ble forstyrret av hunden? Eller hadde han planlagt drapene? Hvorfor nøyet han seg med 15 dollar, når det fantes flere verdisaker i huset?
Onde
tunger skulle ha det til at Maren Hontvet innrømmet å ha stått bak drapene på
dødsleiet og at John Christian Hontvet skal ha betalt vitner for å si at de hadde observert Wagner på drapsdagen, men det finnes absolutt ingen beviser for at dette er sant.[10] Ryktene omkring drapene gav grobunn for utallige spekulasjoner. I 1997 gav den amerikanske forfatteren Anita Shreve ut boka The Weight of Water, hvor hovedpersonen blir fascinert av drapene på Smuttynose. Versjonen av drapene som presenteres i Shreves bok er svært spekulative og har liten rot i virkeligheten. Det samme gjelder filmatiseringen av boka med samme navn fra 2000, der Sean Penn og Elizabeth Hurley har hovedrollene.
Reportasje fra rettssaken mot Louis Wagner i 1873.
Mange spørsmål står ubesvart. Selv om bevisene mot Wagner synes klare, er det vanskelig å forstå hvor raseriet i forbrytelsene stammet fra. For å finne
ut mer om drapene på Smuttynose, tok undertegnede kontakt med det private
biblioteket Portsmouth Athenæum i Portsmouth, New Hampshire. Etter noen
hyggelige e-poster frem- og tilbake med en av bibliotekarene der, dumpet det inn
en stor fil ned i innboksen min. Den inneholdt nær samtlige av saksdokumentene
fra rettssaken mot Louis Wagner, inkludert avhør av Maren Hontvet og andre
vitner. Siden omfanget på dokumentene er såpass omfattende, har jeg valgt å
ikke bake det inn i denne saken. I stedet vil saksdokumentene utgjøre et utgangspunkt
for et kapittel om drapene på Smuttynose i en kommende True crime-bok jeg
arbeider med. Det nevnte bokprosjektet kan følges her: https://norsktruecrime.blogspot.com/
Per
Ivar Hjeldsbakken Engevold, 31. oktober 2023.
[1] Thaxter,
Celia (1875) «A memorable murder». I Atlantic Monthly, mai 1875.
Forfatterens oversettelse.
[2] Thaxter,
Celia (1875). Forfatterens oversettelse. Thaxters tekst finnes også i
antologien True Crime: An American Anthology (2008).
[3] Gjerset,
Knut (1933) Norwegian Sailors in American Waters. s. 138 – 141 https://www.nb.no/items/d87915e9f26655e6f490fc0d6b683bf6?page=0
[4] Nordisk
Tidende, torsdag 25. september 1947 s. 9
[6]
Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift
2000 – 2001 s. 72 - 73
[7]
Beskrivelsene er basert på, men ikke en direkte oversettelse av, teksten til Celia
Thaxter fra 1875.
[8]
Thaxter, Celia (1875).
[9]
Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift
2000 – 2001 s. 73
[10]
Østlands-Posten, lørdag 16. juni 1990, s. 13
Kommentarer
Legg inn en kommentar