Gunvors grusomme skjebne (1929)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017


Historien om det uhyggelige mordet på den seks år gamle jenta Gunvor Syversen har gjennom tidene blitt fortalt i mange forskjellige varianter. Saken er først og fremst en tragisk og morbid del av den norske kriminalhistorien. I tillegg har historien utviklet seg til å bli en muntlig tradisjon, som inntil ganske nylig ble fortalt i områdene rundt Grünerløkka i Oslo. Med tiden ble den sanne historien om til en uhyggelig spøkelseshistorie som involverer følgende ingredienser: Et barnedrap, et skrikende gjenferd, et kjent medium, samt den verdenskjente britiske forfatteren og spiritisten Arthur Conan Doyle. 

Det hele begynte på en tirsdag, den 29. oktober i året 1929.

Reidun Syversen stod utenfor familiens enkle hjem i Steenstrups gate 15 på Grünerløkka i Oslo. Hun begynte for alvor å bli bekymret. Hennes seks år gamle datter Gunvor var savnet. Reidun hadde vært ute og lett gatelangs etter datteren det meste av dagen. Først på egenhånd og siden sammen med sin ektemann. De to hadde gjennomsøkt hele nabolaget, men uten resultat. Det var som om lille Gunvor hadde sunket i jorden. Hun var ikke å finne noe sted. Da det begyne å bli kveld uten at Gunvor var kommet til rette, gikk ekteparet Syversen ned til Grünerløkka politistasjon for å melde datteren sin savnet. Men allerede før politiet rakk å begynne sitt søk, ble Gunvor funnet. Hun var død.[1]

Utenfor Steenstrups gate 15 på kvelden den 29. oktober. Fra Aftenposten 30.10.29

Det var nabogutten Karsten Paulsen som tilfeldigvis hadde kommet over Gunvors lik nede i kjelleren på Steenstrups gate 15. Karsten hadde nylig hatt bursdag og i gave hadde han fått en splitter ny lommelykt. For å teste ut lommelykten hadde han gått ned i bygårdens mørke kjeller.[2]  Da Karsten kom seg ned i kjelleren og skrudde på lommelykten, fikk han seg en svært uhyggelig overraskelse. I en bjelkegang rett under porten lå Gunvors lik. Den lille kroppen var ille tilredt og delvis avkledd, med en stor skyggelue tredd over ansiktet. Karsten Paulsen ble så skremt at han løp rett bort til en nabo som arbeidet i politiet. Da Karsten hadde fått varslet politimannen om det grufulle funnet gikk det ikke lenge før den døde ble identifisert som Gunvor Syversen.[3] Politiet konstaterte raskt at Gunvors død ikke skyldtes sykdom eller ulykke. Det måtte være snakk om et mord. Dette ble fastlått da Gunvor ble fraktet til Rikshospitalet for obduksjon. Dødsårsaken viste seg å være kvelning.[4]

Lille Gunvor, fra Arbeiderbladet 30.10.29.

Etter obduksjonen gikk politiet straks i gang med å arrestere og avhøre tidligere dømte sedelighetsforbrytere.[5] Mange av vaneforbryterne viste seg å ha vanntett alibi, mens andre ble sluppet løs fordi de ikke stemte med noen av signalementene politiet hadde fått fra vitner som hadde sett forskjellige menn gå inn og ut av Steenstrups gate 15 den aktuelle dagen. I det hele tatt hadde politiet en lang rekke motstridende beskrivelser av mulige gjerningsmenn. En av beskrivelsene politiet la vekt på, var en mann i 35-40 års alderen som skulle være omtrent 174 cm høy og grovbygget, skjeggløs og iført gråbrun frakk og en sort, stiv hatt. Han skulle ha antastet flere småjenter i Markveien i tiden rett før Gunvor ble funnet drept.[6]  Denne mannen ble raskt identifisert og arrestert, men han ble senere sjekket ut av saken da det viste seg at også han hadde alibi for drapsdagen.[7]

Den 9. november, tre dager etter at Gunvor Syversen ble begravet, gjorde politiet en ny arrestasjon. Den 30 år gamle smultringselgeren Aksel Normann Kristoffersen hadde vært innom Steenstrups gate 15 ved flere anledninger. Han hadde tidligere også solgt smultringer til Gunvor og hennes mor. Flere i bygården mente bestemt å ha sett Kristoffersen i området den dagen ugjerningen skjedde.[8]  Kristoffersen var fra tidligere dømt for sedelighetsforbrytelser og hadde bare noen dager før drapet sluppet fri etter et langvarig opphold på Reitgjerdet sinnssykeasyl.[9]

Gunvor Syversens dødsannonse, fra Aftenposten 07.11.1929

Det ble deretter stillere om saken i de norske avisene. Aksel Kristoffersen ble siktet for både drap og voldtekt og rettssaken mot ham startet i januar 1930. I tillegg til drapet og voldtekten på lille Gunvor, var Aksel Kristoffersen også siktet for to andre sedelighetsforbrytelser. Han ble dømt for den ene av disse sakene og han ble sterkt mistenkt for drapet på Gunvor, uten at retten hadde beviser til å dømme ham for dette. Aksel Kristoffersen ble den 25. januar 1930 dømt til 20 års sikring.[10] Dommen mot Kristoffersen satte et punktum for saken, i hvert fall fra rettens perspektiv. Men, for innbyggerne på Grünerløkka, og især for beboerne i Steenstrups gate 15, var saken langt fra over. Det var en gryende frykt for at politiet kunne ha pågrepet feil mann og at den virkelige morderen fortsatt fantes der ute. 

Arkitekten og forfatteren Alf Folmer vokste opp i Oslo på 1920-tallet og har blant annet skrevet boken Gutten fra sjokoladefabrikken: Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka om sin oppvekst. I tidsskriftet St. Halvard skrev Folmer i 2007 en artikkel om mordet på Gunvor Syversen. Folmer introduserte her spøkelseshistorien som skal ha gått på folkemunne på Grünerløkka i mange år etter mordet. Mange av disse påstandene er fremlagt uten kilder og flere kan tilbakevises, men dette skal jeg komme tilbake til senere. I Folmers artikkel står det følgende skrevet:

Verre var det at den myrdede pikens foreldre, Reidun og Sigurd Syversen, som altså bodde i leiligheten rett over kjelleren, ikke kunne få ro. Bare noen dager etter mordet ble begge veket av et skjærende skrik nedenfra. De tente lyset, skalv av redsel og satte seg på kjøkkenet […] Så hendte det igjen noen dager senere. Samme skjærende skrik fra kjelleren, det kom rett gjennom gulvet. Nå ble det for mye. Kunne det være skriket fra deres myrdede datter? «Det er umulig, hun er begravet og ligger i jord», sa Sigurd til kona. Så hendte det atter en gang. Nå trodde de at de var på vei til å bli gale. Det gikk ikke lenger. Her kunne de ikke bo. Noen uker senere flyttet Reidun og Sigurd Syversen til en leilighet i Johan Svendsens gate på Torshov, uten å ha fortalt noen hvorfor.[11] 

Videre skriver Alf Folmer at en ny familie, nærmere bestemt familien Andresen fra Lillehammer skal ha flyttet inn i leiligheten etter Syversens. Familien Andersen skal også ha blitt plaget av de samme uforklarlige skrikene. Herr Andresen skulle ved en anledning ha fortalt en nabo at «det virker som barneskrik, som om noen skal kveles».[12]

Alf Folmer forteller også i sin artikkel en historie om sir Arthur Conan Doyle, skaperen av Sherlock Holmes og hans innblanding i saken: En av beboerne i Steenstrups gate 15 ved navn Ellingsen leste en dag i avisen at den kjente forfatteren Arthur Conan Doyle skulle komme til Oslo for å holde et foredrag med tittelen "livet efter døden". Conan Doyle hadde blitt en gammel mann og med årene hadde han stått frem som en sentral forkjemper for spiritismen. Conan Doyle kom til Norge i regi av Norsk selskap for psykisk forskning.[13] Conan Doyle skulle etter planene holde flere foredrag om spiritismen og bruken av synske medier i såkalte seanser. Foredragene fant sted på Universitetet i Oslo. Den tidligere nevnte herr Ellingsen hadde derfor kontaktet Aftenposten og bedt avisen videreformidle historien om skrikene i kjelleren på Grünerløkka til Conan Doyle. Da Conan Doyle ankom Norge og fikk høre om historien, ble han ifølge Folmer «meget begeistret» og han aktet å besøke kjelleren i Steenstrups gate 15 der mordet hadde funnet sted.[15]

Men Doyle er svært opptatt under tiden i Oslo […] Det eneste tidspunktet som passer ham, er 12. november kl. 16. Men han tillater seg å ta med det norske mediet Anna Elisabeth Westerlund, som er kjent i hele Norge for sine synske evner […] Så kom han, den verdensberømte Sir Conan Doyle […] De hadde bare kommet innenfor døren og et stykke ned i trappen, så reagerte mediet. Hun stusset og sa: «Det er noe forferdelig som har hendt her nede. Jeg ser et barn ligge på gulvet.» Formannen fra Selskapet oversetter for Conan Doyle. «Jeg hører skrik fra jenta. Jeg ser en mann tar en murstein og slår og slår jenta i hodet. Hun skriker alt hun orker. Nå voldtar han henne. Nei, nei, nå orker jeg ikke mer. Jeg må opp fra kjelleren! Mediet Anna Westerlund løper opp og ut. Fotografen fra Aftenposten står som forstenet, våger ikke ta bilder i denne situasjon […] Conan Doyle er meget imponert over mediets beskrivelser og viser stor interesse. Han sier: «Jeg trodde aldri på min reise til Oslo å skulle få være med på en så dramatisk paranormal opplevelse. Dette er noe jeg kommer til å skrive om i min forskning».[16]

Denne historien er for god til å være sann. Og det er den heller ikke. Først og fremst er det verdt å notere seg at familien Syversen slett ikke flyttet ut noen uker etter drapet, slik Folmer påstår. Følgende notis, som stod på trykk i Arbeiderbladet den 20. oktober 1930, et helt år etter drapet, sier det meste:  

Ett år etter tragedien bodde familien Syversens fortsatt i samme leilighet. De ble hjemsøkt, ikke av et skrikende spøkelse, men snarere av savnet etter sin seks år gamle datter. Syversens ba på sine knær om å få hjelp til å finne et annet husrom. Dette er jo lett å forstå, den grusomme og traumatiske hendelsen tatt i betraktning. Til historiens fordel skal det sies at Arthur Conan Doyle virkelig var i Oslo rett etter at drapet hadde skjedd, men han oppholdt seg bare i hovedstaden i tre netter, fra den 2. november til den 5. november. I denne perioden holdt Conan Doyle to foredrag om spiritisme på Universitetet.[17] Det er derfor lett å utelukke at Conan Doyle skal ha vært i Steenstrups gate den 12. november, slik Folmer hevder.

Arthur Conan Doyle i Oslo. Fra Arbeiderbladet 02.11.29

Det er også verdt å notere seg at hverken Anna Elisabeth Westerlund eller Arthur Conan Doyle nevnte den påståtte hendelsen i noen av sine bøker eller etterlatte dokumenter. En kunne jo tross alt anta at en så spektakulær episode i minst ville ha blitt nevnt i ettertid. At Aftenposten ei heller nevnte historien med så mye som et eneste ord sier sitt. Det hele er antakeligvis snakk om en fjær som ble til fem høns. Den brutale voldtekten og drapet på lille-Gunvor var svært sjokkerende for lokalbefolkningen på Grünerløkka, og ikke minst en enorm påkjennelse og dyp tragedie for ekteparet Syversen. Det faktum at den verdensberømte spiritisten Arthur Conan Doyle var i byen kort tid etter drapet, har satt fantasien i sving og dermed sitter vi i dag igjen med denne nifse, dog usanne historien om Arthur Conan Doyle, den synske kvinnen og spøkelset i kjelleren. 

Fotnoter:

[1] Sarpsborg Arbeiderblad, onsdag den 30. oktober 1929

[2] Ibid. 

[3] Aftenposten, onsdag den 30. oktober 1929 (morgenutg.)

[4] Aftenposten, torsdag den 31. oktober 1929 (morgenutg.)

[5] Arbeiderbladet, lørdag den 2. november 1929

[6] Aftenposten, onsdag den 30. oktober 1929 (morgenutg.) 

[7] Arbeiderbladet, lørdag den 2. november 1929

[8] Aftenposten, lødag den 9. november 1929 (aftenutg.)

[9] Ibid. 

[10] Aftenposten, lørdag den 25. januar 1930 (morgenutg.)
[11] Alf Folmer (2007), "Barnemord på Grünerløkka", I St. Hallvard vol. 85, nr. 3 (2007) s. 26, 27
[12] Folmer (2007) s. 27
[13] I dag heter de Norsk Parapsykologisk Selskap. 

[14] Spiritismen er en sosial og religiøs bevegelse som oppstod i USA på midten av 1800-tallet. Spiritisme er karakterisert    ved troen på at det er mulig å komme i forbindelse med avdøde menneskers ånder.

[15] Folmer (2007) s. 27

[16] Folmer (2007) s. 27-29
[17] Aftenposten, mandag den 4. november 1929 (morgenutg,)


Kilder: 

Alf Folmer (2007) "Barnemord på Grünerløkka", I St. Hallvard vol. 85, nr. 3 2007 (s. 21-29) 

Aftenposten

Arbeiderbladet

Sarpsborg Arbeiderblad

Tips til videre lesning:

Jeg anbefaler på det sterkeste Alf Folmers bok «Gutten fra sjokoladefabrikken - erindringer om liv og lukter på Grünerløkka». Denne boken gir et inntrykk av hvordan det var å vokse opp i hovedstaden i 1920-årene og er et vitnesbyrd om en forlengst svunnen by full av gleder og mysterier.