Døden i Sing Sing (1927)
I det beryktede
fengselet Sing Sing i den amerikanske delstaten New York fantes det i mange år
et dødskammer med en elektrisk stol. På folkemunne ble dødsmaskinen, i likhet
med en rekke andre elektriske stoler i USA, bare omtalt som «Old Sparky».
Stolen ble første gang tatt i bruk i Sing Sing den 7. juli 1891 da hele fire
personer ble henrettet på samme dag. Totalt ble 614 personer tatt av dage i Old
Sparky, helt til den bestialske praksisen ble avsluttet i Sing Sing i 1963.
Dødskammeret i Sing Sing. Bilde fra Crime Scribe.
Lørdag morgen den 8. juli 1927 ble det gjort et svært gruoppvekkende funn i Battery Park på Manhattan. I en etterlatt pakke fant en gruppe forbipasserende to avkappede kvinneben. Føttene var kuttet av med en slik presisjon at politiet i New York mente gjerningsmannen måtte være en lege eller slakter. Det ble innledningsvis fremsatt en teori om at kroppsdelene kunne stamme fra en medisinsk skole og at noen elever hadde plassert beina i parken som en «spøk». Etterforskerne forstod imidlertid raskt at dette ikke var tilfelle.
Allerede dagen etter ble det gjort nok et blodig funn, denne gangen på gravplassen utenfor en katolsk kirke i Brooklyn. Funnet ble gjort av en 16 år gammel gutt ved navn Edward Meyer. Mens han stod og ventet på at morgenmessen skulle begynne utenfor St. Augustine Roman Catholic Church hadde Meyer fått øye på en pakke som var gjemt bak en hekk. Han turte ikke å åpne pakken på egenhånd, men fikk tak i en eldre dame som var på vei inn i kirken. Sammen fikk de tilkalt en politikonstabel som undersøkte pakken. Den inneholdt deler av ryggen og hoften til en kvinne. Funnet fjernet enhver tvil om at en morder var på ferde i New York.[i]
Samme dag som funnet ble gjort utenfor den katolske kirken kom to menn tilfeldigvis over en pakke i bakgården på Carleton Theatre. I pakken fant politiet flere kroppsdeler, blant annet en hånd som holdt fast i en liten tust med sort hår. Etterforskerne merket seg at alle de tre pakkene som var funnet var pakket inn i det samme brune papiret. Politiet satte funnet av pakkene i forbindelse med en rapport de nylig hadde mottatt fra en mann ved navn Alfred Bennett. Bennetts kone, Selma Larsen Bennett, hadde forsvunnet noen dager tidligere. Den svenskfødte kvinnen i førtiårene var sist observert på adressen 28 Prospect Place i Brooklyn.[ii]
 |
| Selma Larsen Bennett, fra Daily News 27/10/27 |
To år tidligere: Bergen Coffee Pot var et av mange serveringssteder med norskklingende navn i Bay Ridge-området i Brooklyn på 1920-tallet. Mange av byens norske immigranter, som tidligere hadde bosatt seg i Downtown-distriktet, flokket seg nå sammen i området rundt Fifth avenue. I de travle handelsgatene hørtes det regelmessig samtaler som foregikk på norsk. Utvandreravisen Nordisk Tidende beskrev strøket på følgende måte:
Naar man om eftermiddagen i solens skin, eller om kvelden i lysene fra de tusen forretninger spaserer langs Fifth ave., Brooklyn, får man indtryk av at denne gate, hvor saa mange nordmænd færdes, er det fredeligste sted paa jorden. Læser man avisene faar man desværre snart et andet indtryk. Gang paa gang hænder det her ting som kan faa haarene til at reise sig paa ens hode […][iii]
Til tross for det noe uskyldige navnet livnærte ikke Bergen Coffee Pot seg først og fremst på salg av kaffe, men snarere på ulovlig alkohol. Stedet var nemlig en av de utallige «speakeasies» - alkoholutsalgene som opererte i New York under den amerikanske forbudstiden. Alkoholforbudet hadde blitt satt i kraft allerede i 1920, men New York var langt fra tørrlagt. Både organiserte smuglerbander og hjemmebrennere sørget for at byen fikk en stadig forsyning av edle dråper. Eieren av Bergen Coffee Pot var en 32 år gammel italiensk immigrant ved navn John Costello. Costello var en kjenning av politiet med flere dommer bak seg. I 1925 hadde nylig sluppet ut av Sing Sing-fengselet i New York.
Lørdag
den 28. november var det hektisk aktivitet på Bergen Coffee Pot. Store deler av
det faste klientellet på stedet var skandinaver. To av gjestene som hadde tatt
turen dit denne dagen var nordmennene Ivar Forsberg og Ludwig Lee, som begge
bodde i Brooklyn. I løpet av kvelden kom Ivar Forsberg i krangel med eieren,
John Costello, som ønsket å kaste de to nordmennene på dør. Da de Forsberg og
Lee etter hvert forlot stedet, fulgte Costello etter dem og krangelen fortsatte.
Når de kom ut på gata utenfor Bergen Coffe Pot kom det til håndgemeng. I kaoset
trakk Costello frem en revolver og skjøt Ivar Forsberg i halsen. Nordmannen
segnet umiddelbart om, livløs. Forsberg ble fraktet til Det norske hospital,
men livet stod ikke til å redde. John Costello ble kort tid senere arrestert av
politiet basert på Ludwig Lees vitnebeskrivelse, men han nektet for å ha skutt
eller vært i krangel med Forsberg. Drapsvåpenet, en 32 kalibret revolver, ble senere
funnet på stedet. Interessant nok var Lee det eneste vitnet til hendelsen. Han
var også opphavet til flere av avissakene som ble skrevet om saken senere.[iv] I rettssaken mot John Costello ble Ludwig
Lee ansett for å være aktoratets hovedvitne. Han snakket imidlertid svært
dårlig engelsk og måtte benytte seg av en norsk tolk under forklaringen.
Vitnemålet hans ble beskrevet som «unnvikende og vaklende». Allikevel endte det
hele med at Costello ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på Iver
Forsberg. Men var han egentlig skyldig? Var vitnet til å stole på?
Ludwig Lee, eller Ludvig Halvorsen som han egentlig het, ble født på Killingmoen på Aurskog i Akershus den 5. februar 1889.[v] Som ung ble han «satt bort» av fattigvesenet og bodde hos gårdbruker Andreas Lie og kona Bolette på Halvorsrud gård (også i Aurskog).[vi] Det var antakeligvis etter dette oppholdet at han begynte å bruke etternavnet Lie (Lee i Amerika). Ludvig gikk i lære som tømrer og i 1914 flyttet han til Oslo og leide husrom i Welhavens gate 14. Ifølge avisen Nordisk Tidende var Ludvig Halvorsen Lie godt likt under tiden i Oslo:
Vertinnen Helga Karlsen gir Lie det aller beste skussmål. Han drakk ikke og var aldri arbeidsledig, var sterkt religiøst anlagt og næret stor interesse for sang og musikk. Hans herværende arbeidskamerater har likedes bare godt å si om Lie.[vii]
Omkring 1922
utvandret Lie til Amerika, hvor han livnæret seg av diverse strøjobber. Den 20.
juni 1927, noen uker før pakkene med likdeler ble funnet i New York, kom Lie på
besøk til avisen Nordisk Tidenes kontorer i Brooklyn. Han var der på leting
etter fast arbeid. Lee kunne fortelle at han i lengre tid hadde arbeidet som
vaktmester for en eldre kvinne som drev et pensjonat, men at hun ikke betalte
ut noen fast lønn. Han hadde imidlertid fått et lån på hele 800 dollar som han
brukte til å åpne kafeen «Sangeren», men denne gikk konkurs etter kort tid. Nå
hadde han blitt kastet på dør og ønsket kompensasjon fra kvinnen han hadde
arbeidet for.[viii]
Det kan se ut til at Lie tok saken i egne hender.
Ludvig Halvorsen Lie, fra Daily News 12/07/27
Tilbake til 1927: Et par dager etter likfunnene kom det to politibetjenter på døren til 28 Prospect Place, hvor Selma Bennett sist var observert før sin forsvinning. Stedet viste seg å være et lite pensjonat drevet av en eldre kvinne ved navn Sarah Elizabeth Brownell. Personen som åpnet døren da politiet ringte på var ingen ringere enn Edvard Halvorsen Lie. Mens politibetjentene forhørte Lie om Selma Larsen Bennetts forsvinning, la de merke til en motbydelig lukt som strømmet opp fra husets kjeller. Betjentene forlangte etter hvert å få se ned i underetasjen, hvor de oppdaget opphavet til stanken.
I et par tønner lå diverse kroppsdeler av to kvinner; Brownell og Bennett. Begge var maltraktert til det ugjenkjennelige. Ludvig Halvorsen Lie ble arrestert, mistenkt for å ha drept begge to. Politiet mente at motivet måtte være penger, for de fant en forfalsket sjekk med Brownells navn i huset. Sannsynligvis hadde Lie myrdet Sarah Brownell først og så blitt tatt på fersk gjerning av Selma Bennett. Han hadde derfor drept henne for å unngå vitner.[ix]
Lie ble vurdert
til å være strafferettslig tilregnelig. Det viktigste vitnet i rettssaken mot
Ludvig Halvorsen Lie var en butikkansatt som hadde solgt ham det brune papiret
som likdelene var pakket inn i. Aktoratet hadde også tre vitner som kunne
plassere Lie på steder hvor to av pakkene ble funnet. Etter hvert som saken
utfoldet seg, kom det frem mer informasjon om forholdet mellom Lie og den
myrdede Sarah Brownell. De to hadde ifølge vitner ofte kommet i krangel. I juni
1927 hadde Brownell ringt politiet etter at Lie hadde låst henne inne i
leiligheten i 28 Prospect Place. Det gikk som det måtte. Juryen ble enige.
Ludvig Halvorsen Lie ble dømt til døden for drap.[x]
 |
| Ludvig Halvorsen Lie på vei ut fra rettssalen. Bilde fra truecrimepress.com |
Både avisen Nordisk Tidende og den norske konsulen Hans Fay forsøkte å få omgjort dommen mot Lie. Forsøkene ledet imidlertid ikke frem. Den 2. august 1928 inntok Ludvig Halvorsen Lie sitt siste måltid bestående av biff, potetmos, salat og kaffe. Han ble deretter ført gjennom «den siste mil» og inn i dødskammeret. Da klokka ble 23.05 skrudde tjenestemannen Robert Elliot på bryteren til den elektriske stol og dommen ble fullbyrdet.[xi]
I etterkant av Lies henrettelse ble det stilt spørsmål ved vitnemålet hans som hadde ført John Costello til fengselet i 1925. Uten at det ble skrevet direkte, kan det tolkes dithen at man trodde Lie var ansvarlig for drapet på Ivar Forsberg. Hvorvidt det var noe i denne spekulasjonen er vanskelig å si. Det som er sikkert, er at Lie som det eneste vitnet, var ansvarlig for at Costello ble dømt. Costello ble senere løslatt, men han ble aldri frikjent for forbrytelsen.
Noter:
[i] Nordisk Tidende, torsdag 14. juli 1927
[ii] Ibid.
[iii] Nordisk Tidende, torsdag 3. desember 1925
[iv] Ibid.
[vii] Roedder, Karsten (1966). Av en utvandreravis’ saga – Nordisk Tidende i New York gjennom 75 år. Northway Printers Inc. Brooklyn. s. 144
[viii] Nordisk Tidende, torsdag 14. juli 1927
[ix] Manchester Evening Herald, mandag 11. juli 1927
[x] Daily News (New York), søndag 9. mai 1993
[xi] Ibid.
Kommentarer
Legg inn en kommentar