Hete netter i Casablanca (1953)

Av: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold (2021)  

 

Vær advart: Denne saken er forvirrende, fryktelig forvirrende. Den er også uløst og blir sannsynligvis stående uløst til evig tid. Det er en sak som er preget av ville rykter, spekulasjoner og sensasjonalisme og hvor alle de involverte ser ut til å ha hatt mørke hemmeligheter og uklare motiver. Dette er historien om en nordmann som ble mistenkt for å ha drept sin egen kone i Casablanca på 1950-tallet.

 

Den marokkanske havnebyen Casablanca har en mildt sagt turbulent fortid. For folk flest er byen antakeligvis mest kjent for filmen ved samme navn fra 1942 med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i hovedrollene. Opp gjennom historien har Casablanca blitt styrt av henholdsvis berbere, fønikere, romere, portugisere, spanjoler, briter, franskmenn og marokkanere. Den opprinnelige byen ble ødelagt av et voldsomt jordskjelv i 1755 og en «ny» by ble grunnlagt på 1770-tallet.

I 1907 ble byen nok en gang lagt i ruiner. Denne gangen ble den bombet sønder og sammen av en fransk flåte i forbindelse med den franske invasjonen av Marokko. Franskmennene erobret Casablanca og innlemmet byen som en del av det franske «protektoratet» Fransk Marokko fra 1912. Under fransk styre opplevde Casablanca en enorm vekst. Byen ble etter hvert en av de største byene i Nord-Afrika så vel som en av de viktigste afrikanske havnene. Folketallet økte fra om lag 12.000 innbyggere i 1907 til over 600.000 innbygger bare femti år senere.

            I 1953, året som denne historien begynner, var forholdet mellom de franske okkupantene og de innfødte marokkanerne svært anspent. Franskmennene styrte byen med jernhånd og var ikke fremmede for å bruke terror til å opprettholde ro og orden. Det var imidlertid bare et spørsmål om tid før et større opprør ville komme. Avkoloniseringen av Afrika og Den kalde krigen krasjet sammen i et system hvor Sovjetunionen fremstod som et støttepunkt for koloniene som forsøkte å løsrive seg, mens vestmaktene gjorde alt de kunne for å beholde kolonimakten. De ulike etterretningstjenestene støttet henholdsvis unionister og separatister. Ok, det kan kanskje virke noe unødvendig å ramse opp så mye informasjon for en kriminalsak, men historien om det tragiske drapet i Casablanca ble preget av hendelsene som utspilte seg i verden i samme periode, så det kan være greit å ha en viss kjennskap til konteksten.

 

Postkort fra Casablanca. Kilde: Wikimedia, fri lisens.

En lang rekke politisk motiverte drap, massakre og terrorbombinger rystet Casablanca på 1950-tallet. Samtidig hadde byen, i kraft av å være en sentral havn, blitt hjemsted for et stort antall europeiske innvandrere og sjøfolk. En av de som hadde flyttet til byen for å søke lykken var nordmannen Leif Erling Kjell Nygård (også skrevet Nygaard). Han hadde kommet til Casablanca fra Oslo tidlig i 1952 og på kort tid bygget seg opp et importfirma som i all hovedsak importerte skandinavisk-produserte varer. Han forhandlet med alt fra medisinsk utstyr til ferdighus. Leif Nygård bodde sammen med sin britiskfødte kone Mary Georgina og parets hund i en større leilighet. De levde et tilsynelatende aktivt og lykkelig liv. Det endret seg imidlertid på en fatal morgen i mars 1953.

 

I avhør hos politiet i Casablanca gav Leif Nygård følgende beskrivelse av det som hadde skjedd:

Det var tidlig morgen onsdag den 4. mars 1953. Leif Nygård (31) og kona Mary Georgina Nygård (28) befant seg i leiligheten de leide i det eksklusive Rue de Commerce-distriktet i Casablanca. Kvelden før hadde ekteparet holdt et lite selskap sammen med to av vennene sine, en britisk kvinne og en norsk mann. Gjestene hadde forlatt leiligheten en gang etter midnatt. Leif Nygård hadde blitt værende våken store deler av natten mens kona sov. Han led av astma og hadde vært plaget av et begynnende anfall. Det var ingen medisiner igjen i huset, så Leif ble nødt til å vente til apotekene i byen åpnet. Da klokka hadde passert sju på morgenkvisten forlot han leiligheten for å skaffe medisinene. Han var da i svært dårlig form og idet han gikk ut av leiligheten glemte han å låse utgangsdøren. Da Leif kom tilbake med medisinene en times tid senere var det fortsatt helt stille i leiligheten. Han gikk for å vekke kona, men da han åpnet døren inn til soverommet fikk han seg et sjokk. Noen hadde romstert rundt i skuffer og skap på soverommet og en mengde ting lå strødd utover. Men langt verre: Mary Georgina lå naken i senga med foldede hender og under hodet hennes hadde det formet seg en stor blodpøl. Hun var død og ille tilredt. Noen hadde stukket et langt minespett med stor kraft gjennom det ene øyet hennes. Leif kjente umiddelbart igjen drapsvåpenet, det var et minespett av samme type som han importerte fra Sverige og solgte fra sitt importfirma.[i]

 

Noen av Nygårds naboer hadde hørt et høyt skrik fra leiligheten deres og trodde det hadde brutt ut brann. De ringte både ambulanse og brannbil som ankom åstedet kort tid senere. Det viste seg senere at det var ekteparet Nygårds hushjelp som stod bak skriket som naboene hadde hørt. Hun hadde kommet inn i leiligheten rett etter Leif Nygård og sett det grufulle åstedet på soverommet.[ii]

Leif Nygård hevdet senere at det manglet om lag 70.000 francs (ca. 8000 kr i datidens valuta tilsvarende ca. 130. 000 i dag) som hadde blitt stjålet fra leiligheten.[iii] At disse pengene hadde eksistert ble senere bekreftet av politiet etter undersøkelser av Nygårds regnskapsbøker.[iv] Det ble ikke funnet fingeravtrykk på minespettet som ble brukt som drapsvåpen, men politiet fant en sammenrullet, blodig avis i peisen som morderen sannsynligvis hadde holdt rundt våpenet med.[v] Obduksjonen viste at Mary Georgia hadde blitt slått flere ganger før hun til slutt ble stukket i hjel med minespettet. Allikevel var det lite spor av kamp i leiligheten. Politiet virker imidlertid ikke til å ha lagt vekt på teorien om at det var snakk om et ran. Et par døgn etter at mordet var oppdaget ble Leif Nygård pågrepet av politiet i Casablanca.[vi] Han ble ikke formelt siktet for drapet, men «anklaget» og holdt i varetekt som en interessant person.[vii]

De første rapportene om det grufulle drapet nådde Norge allerede morgenen etter, men saken ble innledningsvis overskygget av nyheter om den sovjetiske lederen Josef Stalin som hadde fått hjerneslag og lå for døden. Med tiden fikk drapssaken i Casablanca imidlertid mye oppmerksomhet og preget nyhetsbildet i ukene som fulgte. Mye av stoffet som ble trykket i avisene var av den spekulative sorten.

Den 7. mars ble det gjengitt et telegram i flere medier som hevdet at Leif Nygård ikke var pågrepet fordi han var mistenkt for mordet, men fordi politiet mente han tilbakeholdt viktige opplysninger. De mente at han visste hvem som var drapsmannen (!). Videre i  telegrammet blir det hevdet at politiet mistenkte at sjalusi var årsaken til drapet: «En ung marokkaner som fru Nygaard hadde et meget nært vennskap med, er også blitt forhørt, men han har visstnok ikke vært i stand til å gi noen opplysninger som kan være nyttige for etterforskningen».[viii] Hvis en leser mellom linjene hintes det om at Mary Georgina skal ha hatt et forhold til denne mannen. Videre kan man lese: Politiet forteller, heter det videre, at den myrdede var en usedvanlig vakker kvinne, og at det i den senere tid ble holdt en rekke «tøylesløse selskaper» i Nygaards hjem, med blant annet innfødte marokkanere som gjester».[ix]

Det koloniale synet som skinner gjennom i sitatet over er verdt å merke seg. Det ble brukt til forsvar for Leif Nygård at han ikke kunne ha begått drapet simpelthen fordi han var europeisk. Nygårds forsvarer, en monsieur Paul Creyssel, uttalte at: «[…] en hvit mann med Leif Nygårds karakteregenskaper ikke kan begå en så forferdelig forbrytelse».[x] Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. At gjerningsmannen skulle vært en marokkaner fordi en hvit mann ikke kunne begått forbrytelsen er ren rasisme. Det er ingen grunn til å frikjenne Nygård på bakgrunn av dette.

I de norske mediene ble det etter hvert mye fokus på at ekteparet Nygård skulle ha ført en ekstravagant livsstil i Casablanca. Det ble hevdet at den luksuriøse tilværelsen deres stod dårlig i stil med det faktum at Leif Nygårds importfirma gikk dårlig. Hans kone var ansatt i det samme firmaet. Leif Nygård forklarte selv at han fikk penger fra «andre hold» og at han kom fra en rik familie i Oslo, men stemte egentlig dette?

Leif Nygård ble født i Oslo den 16. november 1923. Foreldrene hans var Karl Ludvig Nygård og Elisif Nygård. Karl Ludvig Nygård arbeidet som kontorsjef i firmaet P. Schreiner Sen. & Søn som var eid av Ferdinand Anker, i sin tid en av Norges rikeste menn. I tiden før- og under den andre verdenskrig var familien Nygård godt bemidlet, men det skulle vise seg at de hadde skjeletter i skapene. I 1946, som en del av det norske rettsoppgjøret etter krigen, ble både Karl Ludvig Nygård og Ferdinand Anker arrestert og anklaget for å ha vært krigsprofitører. De hadde gjort fortjeneste på den tyske okkupasjonsmakten. Karl Ludvig ble senere dømt til fengsel, bøter, samt tap av rettigheter for en lengre periode.[xi] Det er dermed noe tvilsomt at Leif Nygård skal ha fått pengene sine fra familien i Oslo i 1953, lenge etter at farens formue hadde skrumpet inn som et resultat av rettsoppgjøret. Det må sies at dette er ren spekulasjon fra undertegnedes side, men som alt annet i denne saken er det verdt å nevne, simpelthen fordi det bidrar til den totale forvirringen.

Hvilke andre inntekter Leif Nygård refererte til blir dermed ukjent. En kan ikke utelukke at han var involvert i en eller annen form for ulovlig handel. Gjennom forretningene han drev i Casablanca hadde Leif Nygård i hvert fall klart å skaffe seg fiender. Han ble faktisk truet av en tidligere, norsk forretningspartner i tiden før drapet fant sted. Denne forretningspartneren var ingen andre enn den norske gangsteren (senere forfatteren) Sam O. Kjenne (Sam Arnesson Olners Kjenne). På det tidspunktet hvor Nygård satt varetektsfengslet i Casablanca, var Sam Kjenne selv i trøbbel med loven. Han var selv i fengsel, siktet for å ha deltatt i et væpnet ran på Stabekk postkontor i februar samme år. Sammen med to andre menn hadde Kjenne ranet med seg 10.000 kroner fra postkontoret og slått ned en vakt som havnet på sykehuset.[xii]

Sam Kjenne hadde oppholdt seg i Marokko deler av årene 1951 og 1952. I løpet av denne tiden fikk han kontakt med Leif Nygård og begynte å arbeide som agent for Nygårds importfirma. Sam Kjenne mente at Nygård hadde snytt ham for hele 50.000 kroner på et oppdrag de hadde hatt sammen i Tripolis i 1952.[xiii] I forbindelse med dette skal Sam Kjenne ha uttalt til en bekjent at: «En marokkaner tjener bare noen øre for dagen. For 10 dollar gjør han hva som helst».[xiv] En som overhørte Kjenne si dette meldte fra til politiet og sa han oppfattet det som en reell trussel. Da han ble spurt av politiet sa Sam Kjenne at det var meningen at det skulle høres ut som en trussel. «Ekteparet Nygård skulle skades, koste hva det koste ville og en raffinert fremgangsmåte ville det etter vitnets mening være å rydde fru Nygård av veien, samtidig som skylden for mordet ble lagt på ektemannen».[xv] Det ble også sagt at Sam Kjenne skulle ha vært spion for Sovjetunionen under tiden i Marokko og at han var involvert i en spionring som tok livet av Mary Georgina. Dette viste seg å være basert på rene spekulasjoner. Sam Kjenne hadde riktignok kommet i det marokkanske politiets søkelys i forbindelse med en spionaffære, men han fikk reise hjem til Norge uten at det ble reist noen sak mot ham.[xvi]

Sam Kjenne ble etter hvert sjekket ut av saken, men han gjorde seg selv enda mer mistenkelig ved å utgi en kriminalroman med tittelen Mordet i Alger (1953) mens han satt fengslet for ranet på Stabekk og etterforskningen i Casablanca fortsatt pågikk. Bortsett fra at nevnte bok begynner med drapet på en kvinne og foregår i en fransk koloni i Afrika har handlingen i Sam Kjennes bok imidlertid lite til felles med drapssaken. Boka kan derfor ikke sees på som et forsøk på å «tilstå» at Kjenne var involvert i saken. Sam Kjenne innrømmet da også at han til dels var inspirert av drapssaken i Casablanca når han skrev Mordet i Alger. På bokens bakside kan man lese at: «Mordet i Alger foregår under himmelstrøk som sist ble sørgelig aktuelle i våre dagsaviser (Casablancamordet) og som forfatteren på en for ham høyst ubehagelig måte var tvunget til å sette seg inn i».[xvii]

 

Sam Kjennes bok Mordet i Alger (1953)

 

  Ryktene om at det skulle vært spionasje involvert i saken ble ytterligere forsterket da forhørsdommeren i saken mottok et mystisk telegram mandag den 16. mars. Telegrammet var fra en ukjent avsender og inneholdt følgende informasjon: «Fru - Nygaard - død - spionasje - - spør - herr - Bjerke».[xviii] Denne herr Bjerke ble senere avslørt å være en norskfødt importagent ved navn Nico Bjerke som også holdt til i Casablanca. Det kom etter hvert frem at Nico Bjerke og Leif Nygård kjente til hverandre. Bjerkes kone og Mary Georgina var gode venner.[xix] Både Bjerke og Nygård jobbet i importbransjen og kan ha hatt forretningsforbindelser. Mye tyder på at telegrammet var skrevet av en nordmann. Det var skrevet på engelsk, men avsenderen hadde skrevet «Bjerke» og ikke «Bierke» som var navneformen han benyttet seg av i Casablanca. Dessuten hadde avsenderen brukt ordet «espionasje» og ikke espionage som ville vært korrekt engelsk.[xx]

Hvorvidt telegrammet var sendt av noen som hadde faktisk kjennskap til saken, om det var en dårlig spøk eller om det var et forsøk på å skade Nico Bjerkes rykte er vanskelig å si. En kan heller ikke se bort ifra at det var morderen som hadde sendt telegrammet for å villede politiet. En advokat i Casablanca som representerte Nico Bjerke sendte i hvert fall ut et telegram med følgende beskjed:

 

Hr. Nico Bierke, hvis navn har vært nevnt i forbindelse med Nygaard-affæren i Casablanca, har underettet meg om at han slett ikke er sikker på at det er sendt noe telegram til politiet eller forhørsdommeren med henvisning til ham. Politiet dementerer at det har mottatt et slik telegram. Ikke desto mindre har Bierkes navn vært nevnt enten ved en feiltagelse eller ved bevisst ondskapsfullhet. Siden Bierke mot sin vilje ble innblandet i denne sak, har han ikke vært innkalt til eller forhørt av politiet eller forhørsdommeren til tross for at han den 18. mars skrev til sistnevnte for å gjøre ham kjent med sin adresse og fortelle ham at han stod til rettens disposisjon […]».[xxi]

 

Etter månedsvis med etterforskning kom politiet etter hvert inn på et nytt spor. I juli 1953 kunne man lese i Aftenposten at politiet i Casablanca drev: «[…] undersøkelser omkring en hanske som ble funnet på en stol i nærheten av den drepte. Det er en sort venstrehånds kvinnehanske».[xxii] Den aktuelle hansken ble funnet allerede da politiet undersøkte åstedet første gang, men den ble ikke vektlagt som et mulig bevis før langt ut i undersøkelsene av drapet. Hansken, som muligens tilhørte Mary Georgina, bar ingen spor av å ha blitt benyttet til drapet, men politiet arbeidet allikevel ut fra at den kunne ha blitt brukt til å holde drapsvåpenet.

Her blir ting om mulig enda mer forvirrende: Fordi det kun var venstrehansken som lå igjen på åstedet – den høyre hansken ble aldri funnet – arbeidet politiet ut fra at morderen kunne være keivhendt og at han eller hun hadde lagt igjen hansken etter mordet.[xxiii] En kan undres hvorfor politiet ikke heller arbeidet ut fra teorien om at morderen hadde funnet et par med hansker, brukt den høyre og kastet fra seg den venstre – for deretter å kvitte seg med den høyre hansken etter drapet, slik at den ikke ble oppdaget. Politiet i Casablanca mente uansett at det var flere spor som pekte mot at de hadde å gjøre med en keivhendt morder:

 

Døren som fører inn til soveværelset var høyre-hengslet, og når man går inn gjennom den, kommer man høyt opp til høyre side av sengen hvor fru Nygaard lå, og av slagene hun ble tildelt er man tilbøyelig til å slutte at drapsmannen har slått med venstre hånd. Hvis det er riktig, mener man at drapsmannen har åpnet døren med høyre hånd, og hatt slagredskapet i den venstre hånd og slått med det straks han kom inn i rommet.[xxiv]

           

Den dårlig skjulte desperasjonen som ligger bak en slik absurd tankerekke vitner om hvor fastlåst etterforskningen av drapet var på dette tidspunktet. Det er vanskelig å se hvordan et slikt resonnement kunne ført frem til en løsning på drapet.

 

Mary Georgina Nygård (Knox) med ekteparets hund. Fra Dagbladet 09.03.1953

 

Man står dermed igjen med følgende mer eller mindre spekulative teorier om hva som kan ha skjedd:

 

1. Ektemannteorien: Leif Nygård var morderen og kan ha forsøkt å fingere et innbrudd. Etter at han hadde myrdet sin kone gikk han på apoteket for å skaffe seg alibi. Det er uvisst hva Nygårds motiv i så fall skal ha vært for å gjennomføre drapet. Det er flere omstendigheter som støtter teorien om at Leif Nygård var involvert i drapet: En ting er at ekteparet Nygård hadde en hund, som av naboer ble beskrevet som «en forferdelig gneldrebikkje som gjør (bjeffer) med en gang fremmede viser seg». Naboene hadde ikke hørt så mye som en lyd fra denne hunden den morgenen drapet fant sted. Dette peker mot at det ikke har vært noen fremmede i huset da drapet skjedde .[xxv] Leif Nygård hevdet selv at drapet på kona måtte ha funnet sted mellom klokka sju og åtte på morgenen, da han var ute for å kjøpe medisiner. Obduksjonen av Mary Georgina viste derimot at hun kunne ha blitt drept så tidlig som klokka 05.00.[xxvi] Politiet hevdet dessuten at apotekene i byen ikke åpnet før klokka 08.30, én og en halv time etter at Leif Nygård hevder han gikk ut for å kjøpe medisin, noe som gjør apotek-alibiet mer enn litt tvilsomt.[xxvii] Pilleesken som politiet fant med Nygårds astmamedisin 31 piller. Den skulle egentlig ha inneholdt 30, som var den mengden piller apoteket gav ut. Politiet mente at dette pekte mot at Nygård allerede hadde piller hjemme og at han forsøkte å bruke turen til apoteket som alibi.[xxviii] En kan jo imidlertid ikke se bort fra at det var en feil hos apoteket som gjorde at det var for mange piller i esken. Selv om Leif Nygård hevdet at det manglet 70.000 francs fra leiligheten, fant politiet en rekke verdifulle smykker som tilhørte Mary Georgina som ikke var stjålet.[xxix] Disse smykkene var ikke godt gjemt og en innbruddstyv ville antakeligvis tatt de med seg. Leif Nygård var dessuten lite villig til å uttale seg til politiet om parets privatliv, noe som førte til at politiet trodde han holdt tilbake viktig informasjon.[xxx]

 

2. Sjalusiteorien: Drapet var et resultat av sjalusi og Mary Georgia ble drept enten av en sjalu elsker eller av ektemannen sin. Denne teorien ble luftet i flere av de største avisene i Norge, men virker å i større grad ha vært basert på rykter enn på troverdige kilder. Det som taler for denne teorien er at Leif Nygårds forsvarer under forhørsretten i Marokko skal ha argumentert for at motivet til drapet må ha vært sjalusi, uten at det ser ut til at dette ble forklart noe nærmere.[xxxi] I Dagbladet den 7. mars stod det skrevet at politiet «[…] konstruerer den ene teorien etter den andre. En av dem går ut på at morderen er en venn av fru Nygård – en marokkaner – som har gitt hunden sovemidler før han utførte udåden».[xxxii]

 

3. Leiemorderteorien: Sam Kjenne leide en morder for å ta livet av ekteparet Nygård, men kun Mary Georgina var hjemme da han slo til. Sam Kjenne mente at Leif Nygård skyldte ham 50.000 kroner og hadde, som tidligere nevnt, truet ham rett ut med å leie en marokkaner til å «ta ham». Etter oppholdet i Marokko kan en ikke se bort ifra at Sam Kjenne hadde knyttet kontakter med kriminelle i landet. At Kjenne selv var kriminell er det ingen tvil om, spørsmålet er bare om han hadde nok å tjene på en så hensynsløs fremgangsmåte. Motivet må i så fall ha vært å få igjen pengene som Nygård skyldte ham samt å få hevn, men det fremstår som en noe overdreven reaksjon. Leiemorderen som Kjenne brukte til drapet må i så fall ha visst om at Nygårds oppbevarte en del penger i huset, men hvorfor tok ikke leiemorderen da med seg de verdifulle smykkene?

 

4. Spionteorien: Mary Georgina skal ha blitt likvidert fordi hun var britisk spion. Denne teorien virker usannsynlig og ble sannsynligvis fabrikkert av Dagbladet. Riktignok skal Mary Georgina ha arbeidet for den britiske marinen under den 2. verdenskrig. Mer spesifikt var hun tilknyttet flåtens kodetjeneste.[xxxiii] En kan ikke helt utelukke at hun ble rekruttert av etterretningstjenesten i løpet av denne tiden. Casablanca var tross alt en interessant by for spionasje av flere årsaker. For det første hadde både vestmaktene og Sovjetunionen interesser i byen på grunn av den pågående konflikten mellom kolonistene og de som ønsket å frigjøre landet. For det andre var Casablanca en av de viktigste havnene i Afrika og det fantes flere amerikanske militærbaser i området. En må også ta i betraktning det faktum at Mary Georginas håndveske var åpnet og adresseboken hennes var forsvunnet, mens det lå igjen flere verdifulle smykker på åstedet.[xxxiv] Avsenderen av det mystiske telegrammet som sa at årsaken til drapet var spionasje og at Bjerke satt på informasjon ble heller aldri avslørt. Det var avisen Dagbladet som først formidlet ryktet om at en spionliga kunne ha tatt livet av Mary Georgina. Senere, under en rettslig høring ble det avslørt at Dagbladet baserte informasjonen bak denne påstanden på en norsk kilde i Casablanca som hadde fått i oppdrag av samme avis å finne informasjon om spionasje (!). I retten ble denne informasjonen vurdert til å være svært upålitelig og kilden i Casablanca som hadde uttalt seg til avisen ville ikke stå inne for informasjonen som avisen hadde trykket.[xxxv]

 

5. Innbruddsteorien: Drapet var resultatet av et tilfeldig innbrudd. Dette virker også ganske usannsynlig. Gjerningspersonen kunne riktignok kommet seg inn i leiligheten på enkelt vis, da Leif Nygård lot døren stå oppe når han dro på apoteket. Men, hvorfor hadde innbruddstyven tatt med seg Mary Georginas adressebøker, hvorfor ble hun funnet med foldede hender og hvorfor var flere av hennes mest verdifulle smykker fortsatt på åstedet? Ikke minst, hvordan kunne tyven i vite at døren til ekteparets hjem stod ulåst?

 

6. Kriminalitetsteorien: Politiet i Casablanca mistenkte at ekteparet Nygård kunne være involvert i ulovlig handel, muligens med narkotika. Årsaken til denne mistanken var at ekteparets økonomi var «uregelmessig». Politiets granskning av Nygårds økonomi viste at pengene som ble stjålet fra leiligheten faktisk eksisterte. Mary Georgina pleide ofte å være med sin mann når han hentet varer og solgte partier til skip som lå i havnen. Undersøkelsen av Nygårds inntekter førte også politiet til to amerikanske militærbaser i Marokko og de mistenkte derfor at ekteparet kunne vært involvert i en form for ulovlig handel. I Aftenposten den 22. april 1953 kunne man lese at: «[…] politiet har foretatt mange undersøkelser i kretser som kan mistenkes for å ha omsatt narkotika […] Hvis teorien om narkotikahandel er riktig, må fru Nygaard ha vært innblandet i en meget skummel affære».[xxxvi] Det virker imidlertid ikke som om det var noen andre spor enn ekteparets mystiske økonomi som førte politiet til denne teorien og det ser ikke ut til at det dukket opp håndfaste beviser som kunne bekrefte dette i løpet av etterforskningen.

 

Den enkleste løsningen på mysteriet er naturlig nok at Leif Nygård var drapsmannen. Det er riktignok flere omstendigheter som taler imot at dette var tilfellet: Apotekeren som Nygård brukte som alibi bekreftet at Nygård hadde vært innom og kjøpt astmamedisiner på det tidspunktet han hevdet.[xxxvii] Det er derfor en mulighet for at politiet tok feil da de mente at ingen apotek i byen åpnet før klokka 08.30. Som med alt annet i denne saken er det vanskelig å konkludere. Uansett hadde både naboer, venner og ekteparets hushjelp uttalte at Leif og Mary Georgina aldri pleide å krangle og at de hadde et lykkelig ekteskap.[xxxviii]

Mary Georginas adressebok var forsvunnet fra leiligheten da hun ble funnet drept. Politiet mente at dette tydet på at noen som kjente henne stod bak drapet og fjernet boken fordi deres eget navn stod der.[xxxix] Det er vanskelig å se hvorfor Leif Nygård ville bli kvitt denne adresseboken, med mindre det var for å få politiet på villspor. I så fall må drapet ha vært ganske nøye planlagt. Det var mye blod på åstedet og morderen må ha blitt tilsølt. Det eneste av Leif Nygårds klesplagg det ble funnet blod på var en slåbrok som han hadde lagt over sin kones ansikt etter at han oppdaget drapet. Det ble heller ikke funnet noen blodige klær i leiligheten.[xl] En kan imidlertid ikke se bort ifra at Nygård drepte sin kone før han gikk til apoteket og dumpet de blodige klærne på veien.

Tiden gikk, men etterforskningen ble stående på stedet hvil. Uten beviser var politiet maktesløse. Leif Nygård ble omsider løslatt fra varetektsfengsel i slutten av april 1953 uten å ha vært formelt siktet for mordet.[xli] Han returnerte til Oslo fra Casablanca litt over et år senere som en fri mann.[xlii] Etterforskningen på drapet av Mary Georgina ble henlagt av politiet i Marokko og saken forble uløst. Hvem i all verden var det som drepte Mary Georgina Nygård?

 

 

Noter:

---

[i] Dagbladet 5. mars 1953, Aftenposten 5. mars 1953 og Nordisk Tidende 14. mai 1953

[ii] Aftenposten 18. april 1953

[iii] Aftenposten, 6. mars 1953

[iv] Aftenposten 22. april 1953

[v] Dagbladet, 5. mars 1953

[vi] Dagbladet, 5. mars 1953

[vii] Dagbladet 18. april 1953

[viii] Aftenposten, 7. mars 1953

[ix] Aftenposten, 7. mars 1953

[x] Dagbladet 12. mars 1953

[xi] Østlendingen, 3. juni 1948

[xii] Dagbladet 11. mars 1953

[xiii] Dagbladet 12. mars 1953

[xiv] Dagbladet 12. mars 1953

[xv] Dagbladet 12. mars 1953

[xvi] Dagbladet 12. mars 1953

[xvii] Kjenne, Sam (1953) Mordet i Alger, bakside.

[xviii] Rjukan arbeiderblad 19. mars 1953 og Tidens Krav 18. mars 1953

[xix] Tønsbergs blad, 19 mars 1953

[xx] Tønsbergs blad, 19. mars 1953

[xxi] Aftenposten 7. april 1953

[xxii] Aftenposten 9. juli 1953

[xxiii] Aftenposten 9. juli 1953

[xxiv] Aftenposten 9. juli 1953

[xxv] Dagbladet 5. mars 1953

[xxvi] Dagbladet 11. april 1953

[xxvii] Bergens arbeiderblad, 9. mars 1953

[xxviii] Aftenposten 18. april 1953

[xxix] Aftenposten 16. mars 1953

[xxx] Aftenposten 18. april 1953

[xxxi] Aftenposten 11. juli 1953

[xxxii] Dagbladet 7. mars 1953

[xxxiii] Aftenposten 22. april 1953

[xxxiv] Aftenposten 22. april 1953

[xxxv] Aftenposten 11. juli 1953

[xxxvi] Aftenposten 22. april 1953

[xxxvii] Aftenposten 16. mars 1953

[xxxviii] Aftenposten 10. mars 1953

[xxxix] Aftenposten 16. mars 1953

[xl] Aftenposten 18. april 1953

[xli] Dagbladet, 29. april 1953

[xlii] Dagbladet, 15. juni 1954