Bataljen på Bygdøy (1923)

Av: Per Ivar H. Engevold (2019).

Natten til den 24. mars 1923 ble det utkjempet et slag mellom smuglere og politi på den lille øya Killingen, rett vest for Bygdøy. I tre timer ble to politibetjenter bombardert med revolverskudd og steinkast av en smuglerbande på 20 – 30 mann. Begge betjentene slapp unna overfallet med livet i behold, men de fikk store skader. Bataljen på Bygdøy resulterte i minst 11 arrestasjoner.

I årene mellom 1916 og 1927 hersket det et totalforbud mot å kjøpe brennevin i Norge. Forbudet hadde innledningsvis vært et statlig tiltak, som ble iverksatt på grunn av den første verdenskrig, men i 1919 ble forbudet gjort permanent etter en folkeavstemning hvor over 60 prosent stemte for å beholde forbudet.[1] Den offentlige debatten om alkoholpolitikken hadde foregått i mange år. Avholdsbevegelsen, med Venstre og Arbeiderpartiet i spissen, kunne omsider feire seieren. Norge var tørrlagt. I hvert fall nesten.

Den eneste løsningen for å få tak i brennevin på lovlig vis ble, etter forbudet, å skaffe seg en resept fra legen på sprit til medisinsk bruk. Dette førte til at enkelte leger, som var rundhåndet med reseptene sine, ble kjent som «brennevinsdoktorer». Det var plutselig ikke måte på hvor mange sykdommer som kunne kureres med en liten dram. En av de mest kjente av disse var doktor Gustav Michelsen fra Oslo, som i året 1923 hadde skrevet ut nesten 50 000 resepter på brennevin.[2]

Valgplakat til folkeavstemningen om forbudet. Bilde fra: Avholdsfolkets Landsnevnd

Foruten brennevinsdoktorene, ble hjemmebrenning også en populær, dog ulovlig, måte å skaffe noen edle dråper på. Hjemmebrenningen foregikk i hovedsak på den norske landsbygda. Buskerud, Telemark og Nordland ble de ledende hjemmebrenningsfylkene.[3] Hjemmebrenningen fikk imidlertid aldri stort nok omfang til å mette det illegale markedet for brennevin i Norge.

Etter at den første verdenskrig endte i 1918, ble det tryggere å ferdes på havet. Da begynte starten på det norske smuglereventyret. Oppskriften var enkel: Spriten ble hentet på kontinentet, som oftest Tyskland, og fraktet til norskekysten. Der ble brennevinet så overtatt av lokale smuglere som solgte det på det illegale markedet. En av de fremste spritsmuglerne på Østlandet var Arthur Antonisen (senere kjent som Arthur Omre), som også ble en av hovedpersonene i bataljen på Bygdøy. Antonisen eide båten Inus, og drev i en periode en storstilt smuglervirksomhet. Det var en jobb full av farer. Ved siden av politi og tollere, fantes det også såkalte lettere, gangstere som hadde spesialisert seg på å overfalle smuglerbander og stjele spriten deres.[4] Frykten for lettere og politi, førte til at flere smuglere bevæpnet seg med skytevåpen. Konflikten eskalerte utover på 1920-tallet, og natten til den 24. mars 1923 smalt det omsider.

Arthur Antonisen (Omre). Foto: Ukjent - NTB Scanpix

Den 23, mars hadde politiet mottatt et tips om at det i løpet av den kommende natten skulle komme i land et større parti sprit ved Kongeskogen på Bygdøy. Politibetjentene Berg og Lauritsen ved Bygdø politistasjon ble derfor sendt ut for å holde et øye med stranden ved Bygdøy sjøbad. Vel fremme fikk betjentene øye på 7 – 8 biler og en forsamling som ventet på en fullastet pram som var på vei over fra Killingen. Da prammen kom inn til land, gikk politibetjentene om bord, og konstaterte at det dreide seg om smuglersprit.[5] Det så ut som en vellykket operasjon. Betjentene hadde konfiskert nærmere 100 liter sprit. Men smuglerne gav ikke opp så lett:

           

Da politibetjentene med prammen nærmet sig landet på Bygdøy, dukket der plutselig frem fra skogen en hel del personer, som begynte å bombardere betjentene med sten. En stor sten traff politibetjent Lauritsen i ansiktet og knuste helt nesebenet så han er skamfert for hele livet. Politibetjent Berg fikk et slag av en åre i bakhodet, så han fikk et stort gapende sår, og av stenkast knekket et par ribben. Bandittene brukte også revolver, og kulene sang om ørene på betjentene. De så hvor det gnistret når kulene slo an mot spritkannene. Betjentene måtte kaste seg ned i båten og med hendene forsøke å kare sig frem langs iskanten mot Killingen igjen, mens bandittene skrek til hverandre: «Slå dem i hjel, skyt dem ned» og liknende.[6]

Bombarderingen av politibetjentene foregikk i nærmere tre timer. De unnslapp så vidt med livet i behold. Den som avfyrte skuddene mot politifolkene, var ingen ringere enn Arthur Antonisen selv. Mange år etter bataljen på Bygdøy, utgav Antonisen boken Smuglere (1935), under pseudonymet Arthur Omre. I denne boken gav forfatteren et noe mer nøkternt syn på begivenhetene som fant sted den skjebnesvangre kvelden på Bygdøy:

Det er politi likevel. Jeg sender en båt ut i råken og henter dem inn til øya, jo det er to politimenn fra Bygdø. De løper opp i et hus på øya, blodet renner av dem. Det er en alvorlig affære, dette blir leit. Den ene skal ha fått en alvorlig skade i ansiktet. Jeg har skutt utover mot dem, riktignok et skremmeskudd. Men her kan det bli mange vitner, jeg liker det ikke.[7]

Det er tydelig at Omre pyntet på sannheten i sin skildring av det som hendte. Etter å ha karret seg inn til land, hadde smuglerne fortsatt jakten på de to politibetjentene. De to fikk så vidt reddet seg inn i en nærliggende villa, men ikke før en av smuglerne hadde kastet en båtshake etter dem med så stor kraft at den gikk rett igjennom inngangsdøren etter dem.[8] Beboerne i villaen fikk gitt beskjed til politiet, som så kom mannsterke ut til Bygdøy. Der arresterte de åtte av de i alt 20 – 30 smuglerne som hadde deltatt i overfallet på politibetjentene.[9] 
        I de dagene som fulgte ble ytterligere tre personer arrestert i forbindelse med saken.[10] Omre var selv en av de arresterte. Han ble dømt til to og et halvt års fengsel, som ble sonet på Botsfengselet i Oslo.[11] Det er uvisst hvorvidt de to politibetjentene fikk varige mén av skadene de hadde pådratt seg under overfallet. Etter å ha sonet flere fengselsdommer på 1920- og 30-tallet, ble Arthur Antonisen etter hvert en svært suksessfull forfatter. Han skiftet navn til Arthur Omre og levde etter dette på rett side av loven.

Fra Aftenposten 26. 03. 1926

Den norske spritsmuglingen foregikk ikke bare i områdene rundt hovedstaden. Tettstedet Son i Akershus ble en periode kjent som den norske hovedstaden for smugling. Det het i en lokal vise fra smuglertiden at:

Soon er Norges fagreste idyl, san.

Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.

Der saa let man finder

søte smaa veninder, –

det er vort berømte forbuds skyld, san.

Politi, san, er man fri, san,

hovednæringsvei er smugleri, san.[12]

           

I Trøndelag foregikk det også storstilt smugling av brennevin. Her var det Ole Ervik fra Frøya som ble den store smuglerkongen. Ervik hadde opprinnelig drevet med fiskeri og rederivirksomhet, og hadde opparbeidet seg en flåte på 4 moderne båter. Men, tidlig på 1920-tallet hadde han mistet en hel formue på feilslått sildefiske i Nordland. Ervik hadde derfor begynt med smugling for å brødfø seg selv og familien. Han slo seg konkurs som reder, og forvandlet fiskeflåten sin til en smuglerflåte. Det ble en omfattende virksomhet som førte til at Ervik, i hvert fall for en periode, ble en svært holden mann. Men, det gikk som det måtte gå. I 1925, ett år før spritforbudet ble opphevet, ble Ervik arrestert og dømt til åtte måneders fengsel. I motsetning til spritsmuglerne på Østlandet, var smuglerne i Trøndelag sjelden bevæpnet, og konfliktnivået med politiet nådde aldri den samme temperaturen som den gjorde i områdene rundt hovedstaden.[13]

P.S. Om du, som meg, synes at den norske forbudstida er et spennende tema, kan jeg anbefale følgende litteratur:

Fuglum, Per (1995). Brennevinsforbudet i Norge. Oslo: Tapir forlag.

En omfattende avhandling av historikeren Per Fuglum som tar for seg årsakene til – og konsekvensene av – brennevinsforbudet i Norge.

Halleraker, Tormod & Akselsen, Fredrik Horn (2015). Gulosten: Kjeltring, motstandsmann og kongevenn. Oslo: Juritzen forlag.

Omhandler Johannes S. Andersen, også kjent som «Gulosten», som smuglet brennevin sammen med Arthur Omre. Senere ble han involvert i det norske motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, hvor han var involvert i flere svært kontroversielle episoder. Senere ble han en god venn av kong Olav.

Omre, Arthur (1935). Smuglere. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Arthur Omres etter hvert klassiske roman om smuglertiden. En delvis selvbiografisk bok som viser det «hardkokte» livet i det kriminelle miljøet i mellomkrigstidens Norge.

Sivertsen, Birger (2008). Storsmuglerne på Frøya. En illegal historie om brennevin, oppfinnsomhet og overlevelse. Oslo: Damm.

Historien om Ole Ervik og smuglerne på Frøya. Denne boken anbefales på det sterkeste.

Noter:

[1] Norgeshistorie.no, Christine Myrvang, «Forbudet mot brennevin i Norge». Hentet 20. jan. 2019 fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1639-forbudet-mot-brennevin-i-norge.html.

[2] https://www.dagbladet.no/nyheter/malet-var-et-bedre-samfunn-uten-alkohol-resultatet-ble-organisert-kriminalitet-sjoslag-ved-jeloya-og-bandekrig-pa-bygdoy/68639649

[3] Fuglum (1995) s. 447

[4] Kagge (2016) s. 150ff.

[5] Dagbladet, mandag 26. mars 1923 (aftenutgaven) s. 1

[6] Ibid.

[7] Omre (1935) s. 116

[8] Dagbladet, mandag 26. mars 1923 (aftenutgaven) s. 1 

[9] Aftenposten, mandag 26. mars 1923 (aftenutgaven) s. 1

[10] Dagbladet, lørdag 31. mars 1923 s. 2

[11] Kagge (2016) s. 150

[12] https://lokalhistoriewiki.no/Smuglertiden_i_Son

[13] https://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/smuglerkongen-pa-tronderkysten-3089287

Litteratur:

Fuglum, Per (1995). Brennevinsforbudet i Norge. Oslo: Tapir forlag.

Kagge, Gunnar (2016). Forbudstid: Den norske krigen mot brennevinet. Oslo: Spartacus forlag.

Omre, Arthur (1935). Smuglere. Oslo: Gyldendal norsk forlag.