Konfektmorderen (1949)

Tekst: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, 2018

Et tragisk giftmord, et komplisert kjærlighetsdrama, en mystisk spansk kjemiker og en utspekulert plan for å legge skylden på en uskyldig person. Dette er ingrediensene i historien om konfektmorderen, en fortelling som kunne vært tatt rett ut fra en Agatha Christie-roman. Saken har blitt omtalt som en av de vanskeligste og mest innviklede tilfellene i hele den nordiske kriminalhistorien.

Lund i Sverige, mars 1949

Oddvar Eiken og Anders Muren var begge studenter ved Lunds universitet i Sverige. Eiken var fra Hamar, mens Muren fra Vrådal i Telemark. Begge to studerte medisin og de bodde sammen i en studentleilighet. I tillegg var Eiken forlovet med Murens søster, Randi, som selv var student på lærerskolen i Kristiansand.

            Saken begynte med at Oddvar Eiken fikk en mystisk pakke i posten som var sendt fra Kristiansand den 9. mars 1949. Innholdet var mildt sagt besynderlig: Pakken bestod av en stor sigareske. Inne i sigaresken lå det fire fyrstikkesker som hver inneholdt et stykke konfekt pakket inn i gullfarget tinnfoliepapir. Sammen med fyrstikkeskene lå et underlig brev hvor avsenderen hadde skrevet at Eiken ikke måtte nevne pakken for romkameraten.

Siden Eikens forlovede bodde i Kristiansand, antok han at pakken måtte hadde kommet fra henne. Eiken valgte å se bort fra rådet i brevet, og delte konfekten med Anders Muren. De spiste hvert sitt stykke konfekt. De to siste bitene i konfekten gav de til to unge jenter som tilfeldigvis var innom studentleiligheten den dagen.

            Både Eiken og Muren ble innen kort tid svært syke. Enda verre gikk det med de to unge jentene. Alle de fire som hadde spist av konfekten ble etter hvert ble innlagt på sykehus. For den yngste av jentene, den åtte år gamle Marianne Svensson, stod ikke livet til å redde. Hun ble et uskyldig offer for en grusom plan, klekket ut av en utspekulert gjerningsmann.

Marianne Svensson, fra Aftenposten 15.03.1949

Det gikk ikke lang tid før dødsfallet ble koblet til pakken med konfekt som Oddvar Eiken hadde mottatt i posten. Da politiet i Sverige analyserte innholdet, kom de frem til at avsenderen av pakken sannsynligvis var dansk. Årsaken var enkel: Fyrstikkeskene var pakket inn i papir fra norske aviser, men det var skriblet danske ord på flere av sidene. Dette satte én person i politiets søkelys, en ung mann ved navn Flemming Rosenborg.

            Danske Flemming Rosenborg hadde i 1948 arbeidet som lærling ved Breidablikk hotell i Vrådal. Under oppholdet i Vrådal hadde han blitt godt kjent med Randi Muren. I Aftenposten den 15. mars 1949 stod følgende skrevet om Rosenborg:

Han ble sterkt forelsket i piken, mens hun på sin side ikke ville ha noe med ham å gjøre. Rosenborg var flink i sitt arbeid, men han virket mens han var i Vrådal meget overspent og syntes å være av vanskelig natur. Han skal ved flere anledninger ha snakket om å ta livet av seg og i et tilfelle skal han ha forsøkt å drukne seg. En annen gang laget han et mystisk forsvinningsnummer og man hadde inntrykk av at det som så meget annet var for å tiltrekke seg pikens oppmerksomhet.

I Vrådal hadde Rosenborg også møtt sin rival, Randi Murens forlovede, Oddvar Eiken. Det viste seg etter hvert at den forgiftede sjokoladen ikke hadde vært den første mystiske pakken Oddvar Eiken hadde mottatt. En tid tidligere hadde han fått tilsendt flere små flasker med det han trodde var barbervann, men som etter nærmere undersøkelser viste seg å være en slags likør. Eiken hadde da sendt et brev til Randi Muren og takket for gaven, men hun hadde umiddelbart sendt et brev tilbake hvor hun forklarte at pakken ikke kom fra henne og advarte ham mot å drikke innholdet.

Denne pakken hadde blitt sendt fra en frøken Staune, men ingen ved det navnet bodde i Kristiansand. Randi Muren var overbevist om at denne pakken hadde kommet fra Flemming Rosenborg, en mistanke politiet også delte. Det var imidlertid ett stort problem med teorien: Både den første og den andre pakken var sendt fra Kristiansand, et sted Flemming Rosenborg aldri hadde satt sin fot. Politiet mistenkte derfor at Rosenborg hadde hatt en medsammensvoren i Kristiansand som hadde sendt pakkene på hans vegne. Saken ble nå et samarbeid mellom politiet i Norge, Sverige og Danmark.

           

Randi Muren, fra Aftenposten 15.03.1949

Da det svenske politiet utførte sin obduksjon av Marianne Svensson, ble det spekulert i at det ikke nødvendigvis var snakk om gift, men et kraftig brekkmiddel. Dette ble imidlertid omgjort etter ytterligere tester da det ble konstatert akkutt arsenikkforgiftning. Arsenikk, eller arsenoksid, er en svært potent gift. Bare ett enkelt gram arsenikk kan ta livet av flere mennesker. Giften var på denne tiden relativt enkel å få tak i. Arsenikk ble brukt som medisin og kunne skaffes hos de fleste apotekere.

            Etter lange avhør og intense undersøkelser klarte ikke politiet å finne en tilknytning mellom Flemming Rosenborg og en påstått medsammensvoren i Kristiansand. Rosenborg ble etter hvert sjekket helt ut av saken. I mangel på mistenkte bestemte politiet seg på det tidspunktet for å kreve en skriftprøve fra alle elevene på den lærerskolen i Kristiansand hvor Randi Muren var elev.

Det dukket i den anledning opp en svært oppsiktsvekkende opplysning: En av de andre elevene på lærerskolen, en Carstein Brekke, påstod å selv fått tilsendt forgiftet konfekt en uke før Oddvar Eiken fikk sin pakke. Carstein Brekke, som var en god venn av Randi Muren, opplyste at han hadde fått vondt i magen, krampe, oppkast og vondt i hodet etter å ha spist konfekten. Brekke viste også til et brev han hadde sendt til sin mor i Stavanger en tid tidligere hvor han fortalte om forgiftningen. Pakken som Brekke hadde mottatt skulle vært sendt fra en E. Kihle fra Ullernsveien i Oslo, men i likhet med avsenderen på Eikens pakke, viste også dette seg å være en fiktiv person.

Flere merkelige hendelser ble nå avslørt i rask rekkefølge. En stund før forgiftningene hadde det blitt trykket en forlovelsesnotis i en avis i Kristiansand. I notisen hadde det stått at Randi Muren hadde forlovet seg med Carstein Brekke. Faktisk hadde Oddvar Eiken fått tilsendt et brev med en kopi av denne forlovelsesnotisen, men han hadde trodd det var en spøk. Både Brekke og Muren nektet for å ha hatt noe med denne notisen å gjøre.

            Den 21. mars kom det store gjennombruddet i saken: I et avhør innrømmet Carstein Brekke at det var han som hadde stått bak hele saken. Det var han som hadde sendt de to pakkene til Oddvar Eiken og det var han som hadde sendt inn forlovelsesnotisen til avisen. Han hadde også sendt en pakke med konfekt til seg selv og spist av den forgiftede konfekten for å skaffe alibi. Han hadde i dette tilfellet sørget for å blande giften så svak at den ikke utgjorde noen reell fare. Konfekten han hadde sendt til Oddvar Eiken, som tok livet av Marianne Svensson, hadde han kjøpt i en forretning i Kristiansand. I Aftenposten den 21. mars 1949 står det at: «Han tok sjokoladen hjem på hybelen, og rørte giften ut i en sukkerblanding. Han laget små hull i konfekten og fylte giften i med en teskjespiss».

Carstein Brekke

Carstein Brekke var født i Stavanger i 1924. Han ble betegnet som en flink elev og en intelligent og kunnskapsrik person med et idealistisk livssyn. Brekke hadde tidligere bodd og studert i Frankrike og senere på en internasjonal arbeidsleir i Ungarn. I tillegg hadde han i mange år vært medlem av KFUM. I 1948 hadde han begynt på lærerskolen i Kristiansand, hvor han etter hvert ble kjent med Randi Muren.

            Brekkes motiv var sjalusi. Han hadde ønsket å rydde både Oddvar Eiken og Flemming Rosenborg ut av bildet for å selv gifte seg med Randi Muren. Først hadde han fått trykket forlovelsesnotisen mellom seg selv og Muren i avisen. Han hadde så klippet ut annonsen og sendt den i et brev til Oddvar Eiken for å skape splid mellom kjæresteparet. Da dette ikke fikk den ønskede effekten, hadde han sendt den dødelige giften til Eiken for å drepe ham. På forhånd hadde han selv sørget for alibi ved å forgifte seg selv med arsenikk og sende et brev om dette til sin mor. På avisene som dekket pakken til Eiken hadde han skrevet flere danske ord for å rette mistanken mot Rosenborg. Brekke innrømmet også at den første esken han hadde sendt til Eiken, med likørflaskene, hadde inneholdt store mengder gift. Beviset som felte Brekke var sigarkassen han hadde pakket fyrstikkeskene med sjokolade i. Da politiet viste frem denne sigarkassen til Randi Muren, dro hun umiddelbart kjensel på den. Carstein Brekke hadde nemlig, ved flere anledninger, kommet til henne med kaker i den samme kassen. Beviset ble ytterligere forsterket da den norske rettskjemikeren Charles Bruff identifiserte skriften fra brevet i kassen som Carstein Brekkes håndskrift.

Rettskjemiker Charles M. Bruff, Fra boken Tause vitner (1949)

Brekke forklarte politiet at han hadde fått giften av en spansk kjemiker mens han bodde i Frankrike. Denne kjemikeren skulle hete enten Emery eller Mare. Politiet mistenkte derimot at Brekke hadde funnet giften på lærerskolen hvor han studerte. Bakgrunnen for dette var at skolen hadde vært benyttet av nazistene under okkupasjonen. Flere steder stod det kasser og flasker som stammet fra krigens dager. Blant disse flaskene mente politiet at Brekke kunne ha funnet giften han hadde brukt.

            Etter de omfattende tilståelsene kom det som en overraskelse at Carstein Brekke under rettssaken erklærte seg uskyldig i drap. Brekke gikk tilbake på forklaringen om at han ønsket å ta livet av Eiken og forklarte at han bare ønsket å gjøre ham syk. Videre gjentok Brekke påstanden om at han hadde fått giften fra en spansk kjemiker og ikke visste hva giften var, bare at den var farlig i store mengder. Som bevis for at han ikke visste hva stoffet var, viste han til at han hadde eksperimentert med giften på seg selv. Dette argumentet falt da det viste seg at den spanske kjemikeren faktisk eksisterte. Han het Emeri March og hadde vært ansatt på den franske skolen hvor Brekke hadde studert. I avhør med fransk politi nektet March for å ha gitt gift til Brekke.

            Det ble en stygg rettssak med mange beskyldninger. Den personen det gikk hardest utover var Randi Muren. Det ble spekulert i at hun måtte ha hatt intime forhold med både Eiken, Flemming og Brekke for å havne i dette voldsomme kjærlighetsdramaet. Det ble til og med insinuert at hun selv kunne ha stått bak saken, for så å presse Brekke til å tilstå. Pressens dekning av saken var til tider både voldsom, invaderende og preget av faktafeil. Utdragene fra rettssaken bærer preg av et moraliserende samfunn som de fleste nordmenn i dag ikke ville kjent seg igjen i. Under rettssaken stilte vertinnen som leiet ut leiligheten der Carstein Brekke bodde i Kristiansand som vitne. Aftenposten gjengav den 24. oktober 1949 deler av dette vitnemålet:

Carstein Brekkes vertinne i Kristiansand, fru Løken, uttalte på forsvarernes spørsmål at Brekkes opptreden som leieboer hadde vært helt uklanderlig. Den eneste kvinne som besøkte ham, var Randi Muren, men hun kom kanskje noe for ofte. Brekke hadde også et bilde av henne på sitt værelse. Etter Randi Murens besøk var Brekke alltid i godt humør. Det ga seg uttrykk i at han sang og spilte fløyte […] Forsvareren: Hvis de hadde visst at den unge damen var forlovet med en annen, hvordan ville De da ha betraktet hennes hyppige besøk? Fru Løken: Jeg ville ansett hennes opptreden som nokså uheldig.

Til tross for at de sakkyndige mente at han var utilregnelig, ble Carstein Brekke den 26. oktober 1949 dømt til 12 års fengsel for uaktsomt drap på Marianne Svensson og drapsforsøk på Oddvar Eiken. De formildende omstendighetene var at han var tidligere ustraffet og fikk gode skussmål fra venner og bekjente. De skjerpende var forbrytelsens utspekulerte natur.

            Saken var ikke over. I 1950 kom det en rettsanmodning til en domstol i Frankrike om nye avhør av Emeri March og direktøren på skolen hvor Brekke hadde vært elev. Saken ble gjenopptatt og behandlet i høyesterett. March og direktøren ble avhørt av norske myndigheter, men begge stod fast på sin forklaring om at Brekke ikke kunne ha fått arsenikken under tiden på den franske skolen. Det ble utnevnt to nye sakkyndige som, i likhet med psykiaterne i den første rettssaken, fant Brekke til å være strafferettslig utilregnelig. De nye sakkyndige mente at Brekke hadde lidd av en såkalt «personlighetsspaltning». Høyesterett valgte imidlertid å se bort fra denne forklaringen og skjerpet Brekkes straff til 15 år. Et punktum var satt i saken mot konfektmorderen.

            Randi Muren og Oddvar Eiken ble gift, og etablerte seg i Sverige. De fikk etter hvert tre barn. Eiken ble spesialist i håndkirurgi og er i dag regnet som en av pionerne innenfor fagfeltet. Eiken hadde også en dramatisk forhistorie fra tiden før drapsforsøket. Under den andre verdenskrig hadde Eiken, etter en dramatisk flukt fra Norge, meldt seg som jagerflyger for det britiske flyvåpnet (RAF). Som pilot hadde han deltatt i en rekke spektakulære bombetokter. Eiken døde i 1987.

           

Carstein Brekke (foran til høyre) Foto fra Aftenposten 22.03.1949

Interessant nok deler saken om Carstein Brekke og konfektmordet en rekke likheter med en kriminalroman. Romanen det er snakk om ble skrevet av den britiske forfatteren Anthony Berkeley i 1929 og har tittelen The Poisoned Cocolates Case. I denne fortellingen blir en kvinne drept av forgiftet konfekt. Morderen har injisert giften nitrobenzen i konfekten med en sprøyte. I tillegg har morderen laget et villedende brev for å forvirre politiet. En kan spekulere i hvorvidt Carstein Brekke leste denne boken. Den kom riktignok ikke ut i norsk oversettelse før på 1970-tallet, men den fantes i fransk oversettelse fra 1932. En kan derfor ikke utelukkes at Brekke kan ha lest boken under studieoppholdet i Frankrike. Om ikke Brekke var inspirert av boken, er det verdt å nevne at boken ved sin utgivelse på norsk fikk tittelen Konfektmorderen –  den samme tittelen som norske medier hadde gitt Carstein Brekke under rettssaken i 1949.

The Poisoned Chocolates Case (1929). På norsk oversatt til Konfektmorderen.

Aviskilder:

Aftenposten 15.03.1949

Aftenposten 16.03.1949

Aftenposten 17.03.1949

Aftenposten 18.03.1949

Aftenposten 19.03.1949

1ste Mai 19.03.1949

Aftenposten 21.03.1949

Aftenposten 22.03.1949

Aftenposten 23.03.1949

Aftenposten 27.07.1949

Aftenposten 21.10.1949

Aftenposten 22.10.1949

Aftenposten 24.10.1949

Aftenposten 26.10.1949

Aftenposten 27.10.1949

Aftenposten 28.10.1949

Aftenposten 01.02.1950

Aftenposten 15.05.1951

Aftenposten 19.05.1951

Nettkilder:

https://www.sydsvenskan.se/2011-04-26/krigshjalte-kirurg-och-duktig-violinist (besøkt 13.10.18)