Tragedien i Yarra Bay (1953)

Tekst: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, 2018

Sydney, Australia. 27. september 1953

Kåre Rønning og Earl Madland stod utenfor familien Harpestads hjem i den søvnige forstaden Yarra Bay. Både Rønning, som var norsk konsul, og Madland, som var sekretær i Den norske foreningen i Sydney, var regelmessige besøkende hos Harpestad. De to innså raskt at noe var galt denne dagen. Det var tegn på et voldsomt basketak i hagen utenfor huset, og når de banket på døren var det ingen som svarte. Etter å ha vurdert situasjonen en stund, bestemte Rønning og Madland seg for å tilkalle lovens lange arm. Da politiet kom til stedet måtte de ta seg inn i huset med makt. De forstod raskt at de hadde kommet til et åsted.

Den første personen politiet fant var Peter Martinius Harpestad (40). Han lå død på gulvet i stuen, rett innenfor husets inngangsdør. På et soverom i husets annen etasje lå likene av Peters kone, Bernice Jean Harpestad (30) og parets sønn, Peter (5).[1] Noen hadde, på en svært brutal og følelsesløs måte, utslettet den lille familien Harpestad. Peter senior hadde blitt drept først, han hadde blitt slått i hjel med en flaske ute i hagen. Morderen hadde deretter dratt Peters lik inn i huset. Til slutt hadde gjerningsmannen tatt livet av lille Peter og Bernice oppe på soverommet.

Politiet hadde flere interessante spor å gå etter i saken. Flasken som morderen hadde brukt for å slå Peter Harpestad hadde blitt knust i angrepet, og det manglet bandasje fra ett av badene i huset. Dette ledet politiet til å tro at morderen kunne ha fått et sår på en av hendene sine. En annen sentral oppdagelse var teorien om at gjerningsmannen kunne være en bekjent av ekteparet Harpestad. Årsaken til denne slutningen var enkel: Utenfor huset fant politiet to glass med vinrester. [2] Politiets mente derfor at morderen og Peter Harpestad hadde tatt seg en drink sammen i hagen rett før mordene fant sted.[3]

Øverst: Familien Harpestads hjem. Nederst: Peter Harpestad og familien.
Fra: The Sydney Morning Herald den 28. september 1953. 

Det brutale trippeldrapet sjokkerte hele Australia og ble nasjonale nyheter på rekordtid. Hele 120 detektiver fra det australske politiet jobbet dag ut og dag inn for å løse saken. Men, selv om politiet hadde gode spor å gå etter, var det ikke lett å finne noe tydelig motiv for drapene. Peter Harpestad var tilsynelatende godt likt i det norske miljøet i Australia. Han var født i Grimstad, men hadde bodd i Australia siden 1948. Hans kone var født og oppvokst i Australia og hadde en stor omgangskrets. Den lille familien hadde tilsynelatende levd en lykkelig tilværelse. Konsul Rønning uttalte etter drapene at «Peter Harpestad var et usedvanlig fint menneske, en førsteklasses sjømann og en av mine beste venner. Han var alltid vennlig – jeg kan ikke forstå at han kan ha hatt noen uvenner».[4]

Hvem var egentlig Peter Martinius Harpestad, hvorfor hadde han havnet i Australia, og hva var grunnen til at han ble drept?

Java, Indonesia. 1. mars 1942

Tidlig på morgenen den 1. mars ble dampskipet «Prominent» utsatt for kraftig kanonild fra en japansk krysser. Hele mannskapet på «Prominent» var på dekk da angrepet satte igang. Flere ble såret og noen drept momentant da granatene plutselig haglet ned mot båtdekket. En av de som ble hardt såret var 3. maskinist Peter Martinius Harpestad. Det hører til historien at dette ikke var første gang Harpestad hadde opplevd å være i hardt vær. I januar samme år hadde han vært en av mannskapet på motorskipet «Eidsvold» som ble torpedert og senket av en japansk ubåt. Under senkingen av "Eidsvold" hadde Harpestad kommet fra angrepet uten så mye som en eneste liten skramme.[5] Ved bombingen av «Prominent» gikk det ikke fullt så bra med ham. Men, til tross for store skader kom Harpestad seg, sammen med en gruppe overlevende, opp i en av livbåtene. [6]  «Prominents» kaptein, Kristen Gjertsen, skrev følgende i sin rapport om hvordan de overlevde angrepet:

Den første mars var søndag og utover formiddagen skulde vi sette seil da vi da bestemte at det eneste vi kunde gjøre med de folkene vi hadde var at seile tilbake til Java. Nilsen satt den hele tid og øste, men neste dag fikk vi kastet nogen lufttanker over bord og tettet de verste huller, og senere greide vi at holde vannet ute. Den 5. mars gikk vi land på et så å si ubebodd sted. Kommet i land blev det laget bårer av årer og seil til 5 mann som måtte bæres. Disse var Harpestad, Marø, en australier med brukket lårben og to kinesere. Den 6. kom vi til en by som heter Garut, vi hadde da gått natt og dag. Den 7. kom en svenske med to sykepassere og møtte oss. De var sendt av de hollandske militærmyndigheter.[7]

D/S "Prominent". Fra Sjohistorie.no. Foto v/Ole C. Benestad.

Samme dag som «Prominent» ble senket, hadde enorme japanske styrker invadert Java. Det tok ikke lang tid før hele det allierte forsvaret som fantes på øya brøt fullstendig sammen. Slaget om Java varte frem til den 12. mars, da de siste av de allierte styrkene til slutt overgav seg. Det overlevende mannskapet fra «Prominent» befant seg plutselig i fiendtlig territorium, og det tok ikke lang tid før de fikk sitt første møte med de japanske okkupantene. I Kristen Gjertsens rapport kommer det frem at Harpestad og de andre sårede først ble innlagt på et lokalt sykehus.[8] Men, etter hvert havnet alle de overlevende nordmennene i japansk fangenskap og de forble der helt til Japan kapitulerte den 15. august 1945.

Hjemme i Norge ble det antatt at Peter Harpestad var omkommet under senkingen av "Prominent". Nyheten om at han ikke var død nådde ikke Norge før etter at krigen var over. I en artikkel i avisen Nordisk Tidende fra 1946 kommer det frem at Harpestad under bombingen av «Prominent» hadde blitt truffet av et regn med granatsplinter. Han hadde vært bevisstløs i en hel måned på sykehuset i Indonesia. I løpet av denne tiden utførte legene fire operasjoner for å fjerne mest mulig av splintene. I alt gikk legene ut fra at han hadde omkring 70 splinter sittende fast i kroppen. Den 20. desember 1943 kom Harpestad i japansk fangenskap i en konsentrasjonsleir ved Bandoeng.

Over 1.000 fanger ble stuet sammen i en bygning (…) Senere ble Harpestad overflyttet til en annen leir. Her kjørte de hver eneste dag ut 10 – 15 lik, folk som var døde av sult. Den daglige rasjonen var 100 gram ris, to tynne skiver brød laget av søtpoteter og ½ liter te. Fangene spiste det de kunne komme over, katter, bikkjer og slanger (…)[9]

I fangeleiren fikk Harpestad som jobb å passe på grisene til de japanske okkupantene. Dette var en av de mest forlokkende arbeidsoppgavene man kunne få i en slik situasjon. Grisene fikk både mer og bedre mat enn fangene. Lenge klarte Harpestad å holde seg gående ved å stjele litt av griseforet, men til slutt ble tyveriet oppdaget og Harpestad måtte pent klare seg som de andre fangene i leiren.[10] Harpestad opplevde også forferdelig tortur under fangenskapet. Da han nektet japaneserne å arbeide på en flyplass, ble han hengt opp i armene og måtte henge slik i åtte timer.[11] Ved en annen anledning hadde en japansk fangevokter slått ut tre av tennene hans for ulydighet.[12]

Fra forsiden på Grimstad Adressetidende den 3. oktober 1945

Etter krigen ble en hardt medtatt Harpestad først fraktet til Australia. Der ble han gjenforent med sin kone, Bernice Jean Harpestad, som han hadde giftet seg med i 1940. Peter hadde vært sjømann også før krigen, og det var mens han var i havn i Sydney med et norsk skip på 1930-tallet at de to først hadde møttes. I 1946 dro ekteparet til Peters fødeby, Grimstad, hvor de bosatte seg midlertidig. Hjemme i Norge måtte Peter gjennomgå flere smertefulle operasjoner for å fjerne ytterligere 40 granatsplinter som han hadde båret med seg helt siden «Prominent» ble bombet i 1942. For sin deltakelse som krigsseiler fikk Peter Harpestad utdelt to utmerkelser for å ha vist heltemot. I tillegg fikk han innvilget krigspensjon fra den norske stat. I 1947 flyttet Peter og Bernice til Sydney i Australia, her tok Peter seg arbeid som gartner på et krematorium.[13] Bernice arbeidet som servitør på et lokalt hotell.[14] I juni 1948 kom deres sønn Peter til verden. Seks måneder før de ble drept, kjøpte familien Harpestad det lille huset i Yarra Bay med pengestøtte fra de norske myndighetene. [15]

Kiama, Australia. 28. september 1953.

Det var en sen søndag kveld da trafikkonstabel R. McKellar fikk øye på en bil som kjørte forbi ham i høy hastighet. Ett av bakhjulene på bilen var punktert. Konstabelen, som var på motorsykkel, la seg etter bilen og forsøkte å få den til å stoppe. Føreren av bilen kjørte så fort at McKellar mistet den helt av syne en stund, før han igjen fikk øye på den stående parkert langs veien. Sjåføren stod ved siden av. Da sjåføren fikk øye på konstabelen, kastet han seg inn i bilen og kjørte av gårde i full fart. McKellar fulgte bilen, men holdt seg på avstand, da sjåføren kjørte svært uberegnelig. Plutselig vrengte bilen til siden og braste inn i et stort tre. McKellar kunne bare konstatere at sjåføren hadde omkommet momentant.[16]

I bilen fant politiet følgende gjenstander: 

* En flaske piller med Peter Harpestads navn på en etikett
* En frakk hvis renselapp hadde påskrevet Peter Harpestads initialer
* En flaske av samme type som ble brukt til å myrde familien Harpestad
* En hammer med blodflekker.[17]

Som om ikke dette var nok, fant politiet under obduksjonen av sjåføren kutt på hendene hans som var forenlige med kuttene morderen skulle fått etter å ha knust flasken mot Peter Harpestads hode. Morderen var tatt, etter bare en dag på frifot.

Bilder av morderens bil etter krasjet. Fra The Sydney Morning Herald den 29. september 1953

Morderens navn ble noe unøyaktig gjengitt i avisene, både i Australia og Norge. Han gikk i Australia under navnet Karl Groos/Gross, og i norske aviser som Knut Gross. Egentlig het han Kaare Groos. I likhet med Peter Harpestad var han født og oppvokst i Grimstad. Groos var 24 år gammel og hadde oppholdt seg i Australia siden 1949. Han var gift med en ukrainsk kvinne ved navn Marianna. De bodde i en liten forstad om lag 20 kilometer sør for Sydney. Naboene beskrev Groos som hardtarbeidende, stille og vennlig. Groos jobbet mye overtid for å betale ned lånet på huset. Groos kjente Harpestad fra tiden han bodde i Grimstad sammen med sin kone etter krigen. I Australia hadde de to hatt mye kontakt. Flere av Harpestads naboer beskrev et nært vennskapsforhold mellom ekteparene Groos og Harpestad.[18] Groos venner forklarte at han nærmest tilbad Harpestad som en helt, og at Harpestad hadde vært som en storebror for ham.[19] Det nære vennskapet får forbrytelsen til å fremstå som enda mer uforståelig. Politiet klarte aldri å etablere et solid motiv for forbrytelsen, men de mente at Groos måtte ha fått et anfall av akutt sinnssykdom.[20]

Peter Harpestad og Karl/Kaare Groos. Fra Truth den 25. oktober 1953.

Groos enke, Marianna, kjempet innbitt for sin manns uskyld. Hun mente at politiet hadde vært slappe i sin etterforskning av saken. Hun uttalte også at «Harpestad hadde fiender og var en voldelig mann når han hadde drukket».[21] Marianna Groos hadde i likhet med Peter Harpestad fått føle krigen på kroppen. Som ung jente hadde hun mistet begge foreldrene. Da nazistene okkuperte Ukraina ble hun tatt til fange og satt til tvangsarbeid. Etter krigen hadde hun kommet til Australia som flyktning. I 1950 hadde hun møtt Karl Groos og de to hadde giftet seg ikke lenge etter.[22]

Marianna Groos. Fra Truth, den 25. oktober 1953.

Et anfall av akutt sinnssykdom... Ikke et begrep som ville blitt brukt av politimyndighetene i dag. Akutt psykose ville vært den mest nærliggende betegnelsen. Var det noe ved Groos mentale helse som kunne tilsi at noe slik kunne skje?

En historie som ble gjentatt av flere aviser om Groos, var at han under krigen skulle ha vært med i motstandsbevegelsen. Aftenposten oppsummerer det på følgende måte:

Groos var fra Grimstad og hadde deltatt i den norske undergrunnsbevegelse under krigen. Engang under krigen var han med på å redde en australsk pilot som hadde nødlandet i nærheten av Grimstad efter et bombetokt. Senere under en operasjon som hjemmefronten gjorde i Grimstad, ble han tatt til fange av tyskerne. Han ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. I konsentrasjonsleiren mistet han to fingrer (…).[23] 

Var både offeret og morderen krigshelter? Det er noen punkter som taler for at i hvert fall deler av Groos krigshistorie kan være fabrikkert. For det første var Groos bare 24 år i 1953. Det vil si at han bare var 16 år når krigen endte i 1945. Historien om at Groos var med på å redde en australsk pilot under krigen kan godt stemme. Den 25. februar 1945 styrtet et fly fra Royal Air Force i Hølen ved Arendal. Flyet hadde et mannskap på seks personer. En brite og fem australiere. Tre av mannskapet omkom ved flystyrten, mens tre klarte å hoppe ut i tide. To av disse ble tatt til fange av tyskerne, men den tredje, en australier ved navn Eric Sidney Quirk, kom seg til motstandsbevegelsen i Grimstad. Motstandsbevegelsen hjalp Quirk med å holde seg i skjul til krigen var over.[24]

At Groos kan ha hatt en rolle i denne operasjonen kan en ikke utelukke. Men at han skal ha havnet i konsentrasjonsleir og mistet to fingre er mindre sannsynlig. I mai 1950 finner vi en notis i den australske avisen The Sydney Morning Herald om en nordmann som har blitt deportert etter en forsikringssak. Nordmannen er Karl/Kaare Groos. Avisen opplyser at Groos i juli 1949 skal ha mistet en tommel under arbeid med en sirkelsag på en fabrikk. Groos krevde erstatning for tapet av fingeren, men da saken kom for retten, viste det seg at han var en «ulovlig innvandrer». Groos hadde stukket av fra et norsk skip som lå i havn i Sydney. Groos måtte derfor dra fra Australia og tilbake til Norge. Han returnerte i mai 1950, denne gangen med lovlig opphold.[25] Groos mistet altså ikke fingeren i en tysk fangeleir, men på en australsk fabrikk. 

En tid etter drapet kom det frem mer informasjon som peker mot at Groos mentale helse kan ha vært skrantende. En dag før drapet fant sted hadde Kaare Groos vært på besøk hos en nabokvinne. Da kvinnen, ved navn Alma West, slapp Groos inn, angrep han henne brutalt. Fru West uttalte følgende om episoden:

 Jeg kjempet mot ham til han dyttet meg inn på badet og lokket døren bak oss. En kniv falt ut av lommen hans og jeg tok den. Han kastet seg over meg igjen og jeg trodde han skulle drepe meg. Da jeg kastet kniven hans ut et åpent vindu, syntes han å roe seg ned. Da begynte han å unnskylde seg og han holdt på med det til jeg ba ham om å gå.[26]

En av teoriene til det australske politiet var at Groos dro til Harpestad for å søke råd etter denne hendelsen.[27] Kan samtalen som fulgte ha utløst det voldsomme raseriet som førte til drapene? En kan bare spekulere. 

Saken står den dag i dag som en av de mest tragiske og brutale trippeldrapene i både den australske og den norske kriminalhistorien.

Karl/Kaare Groos. Fra The Sydney Morning Herald, 28. september 1953.

Jeg ønsker å rette en stor takk til Frode Mindrebø for uvurderlig hjelp med denne saken.

Drapet på familien Harpestad har mange aspekter og det har vært mye jobb med å samle alle puslebitene. Fortsatt står mange spørsmål åpne. Hvis noen har, eller tilfeldigvis skulle komme over, informasjon om saken, setter jeg stor pris på å bli kontaktet på epost: perengevold@gmail.com 

Fotnoter: 

---

[1] Aftenposten, 28. september 1953 (aften)

[2] Hendelsesforløpet er rekonstruert etter en omfattende artikkel om saken i The Sydney Morning Herald, 28. september 1953

[3] National Advocate, 29. september 1953

[4] Aftenposten, 28. september 1953 (aften)

[5] M/S Eidsvolds sjøforklaring. Fra krigsseilerregisteret.no (besøkt 30.05.2018)

[6] Bjørkelund, Leif M. 2017. Fangeleiren ventet de som overlevde. Fra Haugesund Avis, 1. mai 2017.

[7] Ibid

[8] Ibid.

[9] Nordisk Tidende, 5. desember 1946

[10] Grimstad Adressetidende, 3. oktober 1945

[11] Nordisk Tidende, 5. desember 1946

[12] Ibid.

[13] The Sydney Morning Herald, 28. september 1953

[14] National Advocate, 29. september 1953

[15] The Sydney Morning Herald, 28. september 1953

[16] The Syndey Morning Herald, 29. september 1953

[17] Ibid.

[18] The Sun (Australia), 4. oktober 1953

[19] Ibid.

[20] The Canberra Times, 30. september 1953

[21] Lithgow Mercury, 6. oktober 1953

[22] Truth, 25. oktober 1953

[23] Aftenposten, 7. oktober 1953

[24] Wernersen, Werner (Ukjent dato), Flystyrten i Hølen 25. februar 1945. Hentet fra nettsidene til Arendal og omegns krigshistoriske forening: http://www.akhf.no/Flystyrt_holen/flystyrt.html (besøkt 30.05.2018)

[25] The Sydney Morning Herald, 4. mai 1950

[26] The Sun (Australia), 4. oktober 1953

[27] Ibid.