Mysteriet i Holum (1955)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2018 og 2019


En mann forsvunnet fra jordens overflate.

Et uforklarlig geværskudd i natten.

Et likfunn 64 år senere. 

Tilsynelatende er disse tingen uten sammenheng, men de er alle ingredienser i en og samme kriminalgåte: Mysteriet i Holum.

Det var natten til den 18. januar 1955 at Arne Odd Torgersen brått forsvant fra sitt hjem på Holum i Vest-Agder. Tidspunktet for forsvinningen var i utgangspunktet meget påfallende. Den samme dagen som Torgersen forsvant, skulle han egentlig deltatt i et rettsmøte i Mandal herredsrett. Torgersen var mistenkt for å ha begått et innbrudd hos Holum Handelslag sammen med en kamerat ved navn Kjell Ask et par år tidligere.¹ Hovedforhandlingene i saken skulle etter planen ha foregått den 20. januar. I rettsmøtet den 18. januar opplyste imidlertid aktor om at Torgersen var sporløst forsvunnet. Samtidig opplyste faren til den andre mistenkte, Kjell Ask, om at det natten før var blitt begått et innbrudd i Ask-familiens hjem. En Krag-Jørgensen rifle, ammunisjon og 6000 kroner hadde blitt stjålet. Familien Ask mente at Torgersen måtte ha stått bak dette innbruddet. Rettsmøtet ble hevet i påvente av at tiltalte skulle komme til rette.²

Fra Aftenposten 24.03.55

Arne Odd Torgersen var 21 år gammel da han forsvant. Han ble født i Oslo, men hadde blitt satt bort som barn og vokste opp hos en pleiefar ved navn Martin Monan på et gårdsbruk i Holum. Ved første øyekast kan Torgersens forsvinning være enkel å forklare: Han ønsket simpelthen å unnslippe den kommende rettssaken, så han gjorde innbrudd hjemme hos kameraten Kjell Ask (siden de var gode venner visste Torgersen hvor verdisakene i huset befant seg) og la ut på rømmen. Det er imidlertid en lang rekke indisier som peker mot at noe annet og langt mer alvorlig har funnet sted.

For det første hadde Torgersen allerede innrømmet skyld i innbruddet i 1953 og han hadde uttalt at han var klar for å legge denne saken bak seg. I tillegg var Torgersen diabetiker og avhengig av medisiner, noe som ville komplisert en eventuell flukt. Hvis Torgersen faktisk hadde lagt ut på rømmen, ville eneste reelle mulighet bort være å komme seg på toget. Marnadalen var nærmeste stasjon på Sørlandsbanen, men avstanden fra Torgersens hus til stasjonen var på over to mil. Torgersen eide riktignok en motorsykkel, men denne ble stående igjen ved hjemmet da han forsvant. Den eneste gjenstanden som var forsvunnet fra Torgersens rom, var en insulinsprøyte. I tillegg hadde politiet sett at det var ferske fotspor utenfor vinduet til Torgersens rom den natten han forsvant. Ifølge Martin Moan, Odds pleiefar, så det mest ut som om «noen hadde forsøkt å rope ham ut».³

Martin Monan viser stedet hvor det var fotspor i sneen etter Torgersens forsvinning.
Aftenposten 25.03.1955

Martin Monan var overbevist om at sønnen ikke kunne ha rømt av egen frie vilje. Han var også sikker på at de to aldri kom til å se hverandre igjen. «Fra første stund av var jeg klar over at jeg aldri fikk se Arne mer igjen», uttalte han til Aftenposten.⁴ To måneder etter Torgersens forsvinning tok saken en ny retning. Kjell Ask ble arrestert for tyveriet av Krag-Jørgensen geværet og 6000 kroner fra sitt eget hjem. Ask ble varetektsfengslet i to uker, men nektet straffeskyld.⁵ Ask nektet også straffeskyld for innbruddet i 1953 og viste til et notat som Arne Torgersen hadde skrevet før sin forsvinning hvor Torgersen innrømmet å ha vært alene om ugjerningen. Martin Monan påstod senere at han en kveld hadde hørt Kjell Ask og sønnen snakke om innbruddet og at Kjell Ask hadde bedt Torgersen skrive dette brevet fordi «Det blir enklere hvis du påtar deg skylden alene».⁶

Politiet fikk nå hele familien Ask i søkelyset og mistenkte at de sammen hadde drept Torgersen med det stjålne geværet. I begynnelsen av april ble Kjell Asks foreldre varetektsfengslet, siktet for drap. Det viste seg at Kjell Asks far hadde oppsøkt både Arne Torgersen og Martin Monan i dagene før rettsaken og kommet med trusler. Arne Torgersen ville trekke tilbake tilståelsesbrevet hvor han hadde innrømmet å være alene om innbruddet i 1953. For dette ville Kjell Asks far «dynge så mye skyld på Arne at han måtte forsvinne fra bygden».⁷

Mistanken om at Arne Torgersen hadde blitt drept med det stjålne geværet ble ytterligere forsterket da fire vitner meldte seg for politiet og påstod at de hadde hørt skudd natten til den 18. januar. De hadde først trodd lyden var et frostsmell fra Mandalselva, men etter å ha lest om saken i avisene ble de overbevist om at det måtte ha vært et skudd. Det ble nå søkt etter Arne Torgersens lik i store områder ved Mandalselven, men uten resultat.⁸ Familien Ask satt i hvert sitt fengsel, siktet for drapet på Arne Torgersen, i påvente av fremgang i saken. Kjell Ask satt i Mandal, hans mor i Farsund og faren i Kristiansand.⁹ Politiet klarte imidlertid aldri å komme opp med noen håndfaste beviser. Familien Ask var siktet og fengslet ene og alene på grunn av indisier. Det hele endte derfor med at alle de tre ble løslatt fra varetektsfengsel i midten av april. Det hele ble en ydmykelse for politiet i Mandal, som hadde vært så sikre i sin sak. 

Froskemenn gjennomsøker Mandalselven etter Torgersen. Aftenposten 12.04.55

Samme dag som familien Ask ble løslatt dukket det opp nok et nytt vitne i saken. To av naboene til familien Ask meddelte at de en sen kveld mellom den 17. og den 21. januar hadde sett en varebil passere. De hadde hørt bråk og skrik fra bilen. En mannsstemme hadde skreket: «Nå skyter de meg!». Deretter hadde de hørt et skudd og et plask fra elva. Varebilen som hadde passert kjente vitnene godt til. Den tilhørte familien Asks gode venn, gårdbruker Ole Eikeland, som nå opplevde å bli dratt med inn i saken. Samtidig som denne informasjonen kom frem, så en ny teori dagens lys: Familien Ask kunne jo rett og slett ha betalt Arne Torgersen for å forsvinne.¹⁰

Den nye teorien fikk seg et kraftig skudd for baugen da det senere samme uke viste seg at Arne Torgersen var arving til Monans gård. Martin Monan, som var 76 år gammel og svært syk. hadde opprettet et nytt testamente tre år tidligere hvor han overdro sin gård og nesten alt han eiet til «denne gutten som han var blitt så glad i». Det var jo svært tvilsomt at familien Ask skulle ha klart å bestikke Arne Torgersen til å forsvinne for 6000 kroner da han var arving til gården som var verdt mye mer. I tillegg viste det seg at Torgersen satt på en frimerkesamling verdt mange tusen kroner, samt den tidligere nevnte motorsykkelen som han allerede hadde arvet fra pleiefaren.¹¹

Stadig nye og bisarre fakta begynte å dukke opp i saken. Den 24. januar hadde en mystisk mannsperson ringt til politimester Rynning-Tønnesen i Kristiansand og fortalt at han hadde sett Arne Torgersen i live i Kristiansand samme dag. Mannen hadde ringt til politimesteren på hans personlige telefonnummer på kontoret. Kunne det være et forsøk på å forvirre politiet? Dette var jo lenge før det var mistenkt at Arne Torgersen kunne ha blitt drept. På daværende tidspunkt arbeidet politiet ut ifra teorien om at Torgersen hadde rømt. Denne telefonsamtalen ble stående som et mysterium og politiet klarte aldri å spore opp kilden.¹² Politiet synes å ha stått fast, men det manglet ikke på nye vitner i saken. Tidlig i mai fikk politiet tips om at Torgersen skulle ha blitt observert både i Notodden og i Drammen. Politiet undersøkte begge disse sporene uten resultat.¹³ I denne anledning gikk politiet ut med en detaljert beskrivelse av Torgersen:

«Arne Odd Torgersen er født 18. april 1933 i Oslo. Sped legemsbygning, 171 cm. Høy, rødblond, noe bølget hår, tilbakestrøket med skill på høyre side, smalt, litt fregnet ansikt, uren hud, gråblå, noe mysende øyne som kan minne litt om mongolsk drag, noe utstående øre, nærmest spiss hake, to små, lite synbare arr ved høyre øye, taler østlandsdialekt, med islett av sørlandsdialekt, eller omvendt.¹⁴

Arne Odd Torgersen. Fra Lindesnes Avis 16.03.12

Det begynte nå å å li mot sommer uten at politiet hadde kommet noe sted med etterforskningen. Ryktene i Mandal (som Aftenposten ukritisk gjengav) gikk nå ut på at Torgersens lik skulle ha blitt funnet i Skagestadvannet og en mann skulle være arrestert. Dette viste seg etterhvert å være rent oppspinn. Politiet jobbet fremdeles med hypotesen om at Arne Torgersen hadde blitt drept av familien Ask i samarbeid med Ole Eikeland, men på grunn av mangelen på bevis stod saken på stedet hvil.¹⁵ Nok en gang tok saken en ny og uventet vending: Tidlig i juli ble det funnet et lik i en fiskekasse som hadde drevet i land i Nord-Tyskland. Politiet i Mandal satte seg i forbindelse med Interpol og gikk igang med å undersøke om liket kunne være Arne Torgersen. Politiet i Tyskland stilte seg svært tvilende til saken. Funnstedet passet ikke funnet med hav strømningene fra Norge. Torgersens lik måtte i så fall ha blitt fraktet veldig langt ut på havet før det ble dumpet.¹⁶ Liket viste seg uansett å være vanskelig å identifisere og politiet stod på nytt uten konkrete spor. Avisene fant nye, mer aktuelle saker og Arne Torgersen forble forsvunnet.

I mai 1956 ble familien Ask tilkjent erstatning for arrestasjonen og mistanken i forhold til Arne Torgersens påståtte drap.¹⁷ Ettersom månedene gikk dukket det opp flere lik som ble sjekket opp mot Arne Torgersens forsvinning, men ingen av disse var ham. I juli 1957 foretok politiet i Mandal på nytt undersøkelser av liket i fiskekassen i Tyskland, men heller ikke denne gangen klarte de å komme til noen endelig konklusjon.¹⁸ I 1959 fikk politiet et ferskt tips. Arne Torgersen var observert i USA i levende live! En norskfødt kvinne i statene mente bestemt at hun hadde sett ham nylig.¹⁹ Det var et blindspor. Mannen var ikke Arne Torgersen.²⁰ Årene gikk uten at det skjedde noe mer. 

Politiet i Mandal gjenopptok saken flere ganger, men uten resultat. Fra Aftenposten 18.07.57

I 1962 fikk politiet et nytt tips. To vitner informerte politiet om at de hadde hørt noen fortelle at de hadde observert en mystisk bil ved gruvene på Flottorp, et par mil nord for Holum, den natten Arne Torgersen forsvant i 1955.²¹ Politiet gjorde noen undersøkelser ved gruvene, men fant aldri kilden til informasjonen. De to mennene som hadde overbragt informasjonen til politiet nektet å være opphavsmennene til historien.²² Enda et nytt «spor» dukket opp i saken i juni 1962. Ved Langenes i Søgne hadde det i 1955 blitt funnet en skjorte og et sjokoladepapir fra en diabetiker-sjokolade. På skjorten stod initialene A.T. Det virket en stund som et lovende spor, før en mann samme år meldte seg og fortalte at det var hans skjorte. Mannen var selv diabetiker, noe som også forklarte sjokoladepapiret.²³ De fleste mediene var nå lei hele forsvinningen, men Lindesnes Avis holdt lenge på med sin egen «etterforskning» av saken. Avisens medarbeidere dro sågar til Sverige til den «synske» fru Helga Braconnier i Malmø for å få en endelig løsning på saken. Fru Braconnier satt naturligvis på sakens løsning og fortalte at saken ville bli løst «ganske snart». Arne Torgersen ville bli funnet nær huset der han forsvant.²⁴

Helga Braconnier tok feil. Arne Odd Torgersen ble ikke funnet "ganske snart". I henholdsvis mai og september 2019, hele 64 år etter forsvinningen, ble det funnet en hodeskalle, likdeler og en rifle av merket Krag-Jørgensen på et funnsted ved Ormestad, noen kilometer sør for Holum.25 Liket som ble funnet, ble senere bekreftet å være Arne Odd Torgersen.

"Vi er veldig glade for at denne undersøkelsessaken nå har gitt oss et resultat. Dette er viktig for de pårørende og for lokalsamfunnet, sier politistasjonssjef ved Mandal politistasjon, Anne Margrethe Ruud. De pårørende er lettet. Det var spekulasjoner om han hadde begått tyveri og stukket av gårde med en pengesum. At han er funnet er en bekreftelse på at han ikke stakk av. Dette er også en oppreisning overfor han, sier Ruud. Dødsårsaken er ikke kjent, og politiet i Mandal kommer ikke til å etterforske saken mer. Hva Kripos eventuelt vil gjøre videre er jeg ikke kjent med, sier politistasjonssjefen".27

Fotnoter: 

1 Lindesnes Avis, lørdag 31. januar 2015 

2 Aftenposten, torsdag 24. mars 1955 (morgennr.)

3 Aftenposten, fredag 25. mars 1955 (morgennr.)

4 Ibid.

5 Aftenposten, torsdag 24. mars 1955 (morgennr.)

6 Aftenposten, fredag 25. mars 1955 (morgennr.)

7 Aftenposten, tirsdag den 5. april 1955 (morgennr.)

8 Ibid.

9 Aftenposten, onsdag den 6. april 1955 (aftennr.)

10 Aftenposten, lørdag den 16. april 1955 (morgennr.)

11 Aftenposten, tirsdag den 19. april 1955 (aftennr.)

12 Aftenposten, torsdag den 21 april 1955 (morgennr.)

13 Aftenposten, fredag 6. mai 1955 (aftennr.)

14 Aftenposten, fredag 6. mai 1955 (morgennr.)

15 Aftenposten, lørdag 4. juni 1955 (morgennr.)

16 Aftenposten. lørdag 9. juni 1955 (aftennr.)

17 Aftenposten, tirsdag 29. mai 1956 (morgennr.)

18 Aftenposten, torsdag 18. juli 1957 (morgennr.)

19 Aftenposten, torsdag 11. juni 1959 (aftennr.)

20 Aftenposten, fredag 12. juni 1959 (morgennr.)

21 Aftenposten, torsdag 29 mars 1962 (aftennr.)

22 Aftenposten, fredag 30. mars 1962 (aftennr.)

23 Aftenposten, fredag 27. juli 1962 (aftennr.)

24 Lindesnes Avis, fredag 22. juni 2012

25 https://www.nrk.no/sorlandet/fant-beinrester-_-kan-stamme-fra-64-ar-gammel-forsvinningssak-1.14701821
26 https://www.dagbladet.no/nyheter/rifle-forsvant-knyttes-til-likfunn/71745741  

27 https://www.nrk.no/sorlandet/64-ar-gammel-forsvinningssak-lost-1.14717661

Kilder:

- Aftenposten
- Dagbladet
- NRK Sørlandet

- Lindesnes Avis

Rottenikken (1944 - 1955)

Tekst: Per Ivar H. Engevold. 2018


Jakten på Rolf Erling Knutsen, alias «Rottenikken», var en av de største nasjonale nyhetssakene i norske medier i krigsåret 1944. «Rottenikken» ble introdusert som en livsfarlig og rabiat forbryter som både hadde drept og voldtatt på sin voldsomme ferd. Men hvem var egentlig denne mannen? Var han virkelig den voldelige rovforbryteren som mediene gav inntrykk av?

Rolf Erling Knutsen ble født den 10. oktober 1912. Han vokste opp i Bakkegata i Skien, der familien bodde på «ett rom og kjøkken».¹ Få detaljer er kjent om Knutsens barndom, annet enn at han vokste opp som en del av en stor barneflokk i en familie med svært dårlig økonomi. I boken «God dag, jeg heter Rottenikken» gis følgende historie om opphavet til klengenavnet «Rottenikken»:

Sommeren 1927 var det, som mange vil huske, storflom i vassdragene på Østlandet. Dette førte til oversvømmelser mange steder. I flere byer gikk vannet helt opp i gatene. Småguttene hadde selvsagt en spennende tid. De bygget flåter og andre provisoriske farkoster, som de seilte i gatene med. Også Skienselva gikk over sine bredder. Kloakkledningene svulmet. Dette ga den femten år gamle Rolf (Knutsen – red.) ideen til en temmelig original form for sportsfiske. Han fisket rotter! Det foregikk på den måten at han åpnet lokket på kloakkene og stakk en kjepp med åte på, ned i hullet. Når det ga napp vippet eller «nikket» han rottene opp på det tørre – til stor glede for nabolagets katter.²

Rottenikken. Fra Aftenposten 06.10.1944

Knutsen startet sin kriminelle karriere allerede i ungdomsårene. Sin første dom fikk han i 1931, i en alder av 19 år. Dommen var for simpelt tyveri og Knutsen fikk 21 dager i fengsel. Noen få måneder senere fikk han en ny dom for et nytt tyveri. Denne gangen fikk han 45 dagers fengsel som han sonet i Skien kretsfengsel. I 1933 fikk han en dom på 6 måneder, i 1934 nye 6 måneder og i 1935 to straffer; først på 9 måneder deretter på 1 år og 6 måneder.³ I 1936 ble Knutsen sammen med en annen mann mistenkt for to alvorlige forbrytelser. Knutsen omtales da som en «kjenning av politiet» , noe som jo må sies å stemme.⁴ Begge forbrytelsene i 1936 ble begått i Skien. Den første forbrytelsen var et større dynamittinnbrudd hos Ramberg og Sønner, et firma som drev med shipping av varer fra Oslo til Skien. Den andre var et innbrudd i boligen til en 75 år gammel kvinne som hadde endt med at kvinnen ble hard skadet.⁵ For denne forbrytelsen fikk Knutsen en dom på 6 måneder.⁶ I 1939 gjorde Knutsen på ny ett innbrudd og fikk en nok en dom på 6 måneder. I 1940 ble Norge okkupert av Tyskland, men det synes ikke å ha vært noe stort hinder for Knutsens videre karriere. I 1941 fikk han to dommer på tilsammen 2,5 år og i 1942 en dom på 1 år. Også denne gangen var begge dommene for for tyveri.⁷

Knutsen ble igjen arrestert i oktober 1943. Han ble da dømt til 2,5 års fengsel for tyv-slakting av en sau og en ku. På de 12 årene som hadde gått siden den han ble dømt første gang, hadde Rolf Erling Knutsen rukket å pådra seg omkring ti dommer. Fengslingen i 1944 skulle dog vise seg å bli et relativt kortvarig opphold. I mai 1944 rømte nemlig Knutsen fra fengselet under svært dramatiske forhold, ikledd stripete fangedrakt. For å unngå politiet tok Knutsen seg til å vandre som «skoggangsmann» (lovløs) i skogsområdene i Telemark, Vestfold, Buskerud og Oppland.⁸ 

I tiden som skoggangsmann tok Knutsen i bruk en rekke «kreative» metoder for å unngå lovens lange arm. Okkupasjonen hadde ført med seg et svært farlig miljø preget av Gestapo, tyske soldater, sabotører og ikke minst Milorg - «gutta på skauen». I dette landskapet orienterte Knutsen seg ved hjelp av diverse forkledninger og skuespillerkunster tilpasset de ulike situasjonene han havnet oppi. Han skiftet ofte dialekt, snakket tidvis engelsk, tysk og romani – og utgav seg for å være blant annet tigger, motstandsmann, Gestapo eller britisk kommandosoldat.⁹ Dette, sammen med den lange erfaringen som innbruddstyv og en stadig trang til vold, gjorde at Knutsen klarte å manøvrere seg rundt gjennom store deler av Østlandet mens krigen pågikk rundt ham. Knutsen havnet imidlertid i trøbbel på sommeren i 1944 da han ble arrestert av Milorg i Skien. De førte med seg Knutsen til Valebø, hvor han ble beordret til arbeid. Knutsen følte seg her trygg fra politiet som forfulgte ham og ytret et ønske om å bli tatt opp i Milorg. Etter noen få dager ble imidlertid Knutsen funnet for brysom og fikk forlate stedet mot at han gav Milorg et løfte om å holde tyst om hvor han hadde vært.¹⁰

Jakten på «Rottenikken» skulle imidlertid ta en ny og brutal vending. I boken «Skoggangsmann: Historien om Rottenikken», gjengir forfatteren, Kåre Holt følgende utdrag fra Tønsberg Blad:

30. august 1944 ble en 45-årig gårdbruker fra Sem funnet død ved Bråvold i Andebu. Han var tilføyd et dødelig stikk i hjertet, antakelig med den dødes egen slirekniv, som fantes stukket ned mellom venstre overarm og bryst. Mannen forsvant fra sitt hjem på grensen mellom Sem og Ramnes den 23. f.m. Og etter innhentede opplysninger i de nærmeste påfølgende døgn har han streifet omrking i skogstraktene mellom Ramnes og Andebu sammen med en ukjent mann. Det regnes for brakt på det rene at den ukjente var til stede og der er sannsynlig at den ukjente mann er drapsmannen. Det er videre overveiende sannsynlig at den ukjente mann er sinnssyk og ytterst farlig for dem han treffer sammen med. [...].¹¹

Den ukjente mannen var «Rottenikken». Etter det påståtte drapet ble han jaget av store politistyrker i lang tid. Under tiden på rømmen skal Knutsen ha begått en rekke andre forbrytelser som omfattet både voldtekt, frihetsberøvelse og ran. Tidlig i oktober skal Knutsen ha bortført to skogarbeidere og en kvinne, Fru Sigrid Lie, fra Siljan gård i Sandsvær. De to skogsarbeiderne klarte å rømme etter kort tid og de fortalte senere avisene om «Rottenikkens» voldelige opptreden og at han hadde sagt til de to skogsarbeiderne at han «behersket 7 språk, hadde fart til sjøs og lært gangsterteknikk i USA».¹² 

Fra Aftenposten 05.10.1944

Sigrid Lie var imidlertid fortsatt i Knutsens fangenskap. Hun beskrives som «27 år gammel, liten og lysblond».¹³ Sigrid Lie ble omsider funnet av politiet den 5. oktober. Knutsen hadde sendt henne i forveien over en bro for å se om veien var klar, på denne turen møtte hun på en politipatrulje som tok henne med seg.¹⁴ Hvorvidt Sigrid Lie var frivillig eller ufrivillig med på «Rottenikkens» ferd kan en bare spekulere i, men det synes tydelig i avisene at hun hadde mange anledninger til å rømme underveis.¹⁵ Etter at Sigrid Lie hadde kommet til rette mistet politiet helt sporet etter Knutsen. Han fortsatte livet på rømmen helt frem til den 21. november da han ble arrestert i Hedalen i Buskerud.

Da «Rottenikken» ble pågrepet etter den lange menneskejakten i 1944 ble han fremstilt for forhørsretten. Aftenpostens reportasje om saken fremstår som en blanding av de to sjangerne hardkokt detektivfiksjon og adjektivhistorie:

[...] Banditten fra de store skoger er som kjent pågrepet, og i middag ble han fremstilt i Oslo forhørsrett. Det var ikke mange utenfor påtalemyndighetenes og domstolenes krets som kjente til begivenheten. Og vel var det, Oslo vilde formodentlig ha gått mann og kvinne, voksne og barn av huse for å få et glimt av menneskedyret, hvis man hadde visst at middagstimen i går bød å en sjangse til å få et glimt av ham [...] «Rottenikken» trådte inn i rettsalen under bevoktning av kraftige, håndfaste politimenn. Hans hender var lagt i jern. Hans påkledning og ytre habitus for øvrig var villmannen. Hele fremtoningen var nær sagt imponerende fryktinngydende. Han svarte rolig og lavmælt på dommerens spørsmål. Situasjonen syntes ingelunde å gjøre ham fortrykt. Han så på de mange mennesker omkring seg med noen underlige øyne. Blikket syntes å røpe en blanding av forakt og nysgjerrighet som hos et stort villdyr som er fanget inn og befinner seg mellom fremmede skapninger [... ].¹⁶

Rottenikkens rettssak kom ikke opp før i januar 1946. Situasjonen var da en helt annen. Tyskerne hadde tapt krigen og var for lengst kastet ut av Norge og den store skrekken som «Rottenikken» hadde spredd over hele landet hadde til en viss grad stilnet. Hovedsaken mot Knutsen var mordet på bonden i 1944. Knutsen erkjente seg ikke skyldig i denne tiltalen og fortalte at bonden hadde begått selvmord.¹⁷ Rettssaken endte med at Knutsen ble dømt til 18 års fengsel og 8 års sikring i februar 1946. Knutsen ble først satt inn på Botsfengselet i Oslo og etter en stund ble han flyttet til Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Heller ikke denne gangen ble oppholdet i fengselet særlig langvarig. I juli 1950 rømte Rolf Erling Knutsen fra Opstad sammen med en medfange. Men denne gangen var rømningen kortvarig. Etter bare to dager ble «Rottenikken» og medfangen fakket. Arrestasjonen foregikk uten dramatikk, og Knutsen ble sendt tilbake til Botsfengselet i Oslo.¹⁸

Rottenikken (til høyre) i 1953. Fra Aftenposten 27.05.53

I 1952 kom det en gjenopptakelsesbegjæring av saken mot Rolf Erik Knutsen. Argumentet for gjenopptakelsen var at bevisene mot Knutsen hadde vært for svake.¹⁹ Knutsen hadde i 1951 blitt overført fra Botsfengselet i Oslo til Reitgjerdet kriminalasyl i Trondheim og hadde av den grunn gått fra å være fange til å bli pasient. Den 10. mai 1953 forlot Knutsen Reitgjerdet sammen med en annen fange/pasient på en to timers permisjon. De kom ikke tilbake til avtalt tidspunkt.²⁰ Trondheim politikammer satte igang en storstilt jakt på rømlingene og til og med mannskap fra heimevernet ble satt på saken.²¹ Denne gangen var «Rottenikken» på rømmen frem til den 26. mai, totalt 16 dager. Han ble pågrepet i Brekkebygd (øst for Røros) og sendt tilbake til Reitgjerdet for videre soning.²² 

Til tross for flukten fortsatte arbeidet for å få gjenopptatt Knutsens sak. Dette gav etter hvert gode resultater og i 1955 ble saken gjenopptatt. Nå ble det konkludert med at Knutsen ikke kunne hadde drept bonden i 1944. Knutsen fikk derfor dommen omgjort til 12 års fengsel, som ble vurdert til å være ferdig sonet.²³ Knutsen slapp ut og levde resten av livet som omflakkende. Han livnærte seg ved å selge småvarer og ta på seg diverse strøjobber. Knutsen døde på juleaften i 1976 på Tjølling i Larvik.²⁴ Alle historiene om «Rottenikken» er for mange til å formidle her og hvilke av historiene som er sanne og hvilke som er et resultat av den voldsomme frykten han spredte sommeren 1944 er vanskelig å si. Den storstilte mediedekningen av Rottenikken under krigen kan, i hvert fall delvis, ha vært et forsøk fra okkupasjonsmaktens side på å avlede det norske folk fra det gryende, tyske krigsnederlaget.

Rolf Erling Knutsen lever videre som en fantasifull del av den norske kriminalhistorien og Knutsens klengenavn ble til og med benyttet (som professor Rottenikken) til den norske oversettelsen av Disneytegnefilmen «Mesterdetektiven Basil Mus» i 1986.

Professor Rottenikken fra "Mesterdetektiven Basil Mus".
Hentet fra: http://great-mouse-detective.wikia.com/wiki/Professor_Padraic_Ratigan

Fotnoter: 

1 Glette, Kåre (2009) Rolf Erling Knutsen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 14. januar 2018 fra nbl.snl.no/Rolf_Erling_Knutsen

2 Ødegård , Jac. Røken & Vale, Berit Wiik (1984) «God dag, jeg heter Rottenikken», Atheneum, Oslo. s. 8

3 Holt, Kåre (1984) «Skoggangsmann: En fortelling om Rottenikken», Gyldendal Norsk forlag, Oslo. s. 20-22

4 Aftenposten mandag 24. februar 1936 (aftenutg.)

5 Ibid.

6 Holt, Kåre (1984) s. 21

7 Holt. Kåre (1984) s. 21-23

8 Glette, Kåre (2009)

9 Gløtte, Kåre (2009)

10 Toreskaas, Halvor Jr. (1991) «Frihetskamp fra prekestol til hjemmefront», Eget forlag, Skien. s. 151-153

11 Holt, Kåre (1984) s. 47-48

12 Aftenposten, mandag 2. oktober 1944 (morgenutg.)

13 Aftenposten, onsdag 4. oktober 1944 (aftenutg.)

14 Aftenposten, fredag 6. oktober 1944 (morgenutg.)

15 Aftenposten, fredag 20. august 1954 (morgenutg.)

16 Aftenposten, fredag 24. november 1944 (morgenutg.)

17 Aftenposten, onsdag 23. januar 1946 (morgenutg.)

18 Aftenposten, mandag 10. juli 1946 (morgenutg.)

19 Aftenposten, tirsdag 2. desember 1952 (aftenutg.)

20 Aftenposten, mandag 11 mai 1953 (morgenutg.)

21 Aftenposten, fredag 15. mai 1953 (morgenutg.)

22 Aftenposten, onsdag 27, mai 1953 (morgenutg.)

23 Aftenposten, lørdag 5. november 1955 (aftenutg.)

24 Glette, Kåre (2009)

Kilder:
- Aftenposten

- Glette, Kåre (2009) "Rolf Erling Knutsen". I Norsk biografisk leksikon. Hentet 14. januar 2018 fra  nbl.snl.no/Rolf_Erling_Knutsen

- Holt, Kåre (1984) «Skoggangsmann: En fortelling om Rottenikken», Gyldendal Norsk forlag. Oslo. - Toreskaas, Halvor Jr. (1991) «Frihetskamp fra prekestol til hjemmefront», Eget forlag, Skien.
- Ødegård , Jac. Røken & Vale, Berit Wiik (1984) «God dag, jeg heter Rottenikken», Atheneum, Oslo. 

Tips til videre lesning:

Det finnes to biografier om Rolf Erling Knutsen. Kåre Holts "Skoggangsmann: Historien om Rottenikken" fra 1984 og Berit Wiik Vales & Jac. Røken Ødegårds biografi "God dag, jeg heter Rottenikken" fra samme år.