Drapene på Smuttynose (1873)

 

Men noe dukker opp i den forunderlige vintermidnatten; synet av to diffuse, bebreidende skikkelser som betrakter det plagede gjenferdet av en mann i en evig søken omkring de forfalne husene i strandkanten, nær det svarte, hviskende vannet, på jakt etter kvinnen som unnslapp ham – unnslapp for å bringe ham døden han fortjener – men som han aldri, aldri vil finne, selv om hans rådville gjenferd skulle lete helt til menneskeheten har forsvunnet fra jordens overflate, og tiden har sluttet å eksistere.[1]

 

Okay, bare for å stadfeste det åpenbare: Det begynner å bli lenge siden 1873. Nøyaktig ett hundre og femti år har gått siden denne forbrytelsen fant sted. Det er dermed (så langt) den eldste saken som har kommet ut her på Krim til kaffen. Ikke bare er det den eldste saken, men det er også en av de vanskeligste. Få kilder og mangel på gode illustrasjoner til saken har gjort både research og skriving utfordrende. Dette er ikke utelukkende fordi forbrytelsen ligger såpass langt tilbake i tid, men også på grunn av at den fant sted på et øde og isolert øysamfunn med få vitner.

En av de viktigste kildene til informasjon rundt forbrytelsen – og en av årsakene til at den ble så berømt i ettertid - er den amerikanske poeten og forfatteren Celia Thaxter (1835 – 1894). Hun skrev en lengre artikkel om forbrytelsene på Smuttynose i tidsskriftet Atlantic Monthly i mai 1875. Ved å lese Celia Thaxters tekst, blir det raskt åpenbart at selv om denne saken ikke fant sted i Norge, involverte den i høyeste grad nordmenn:

 

På Isles of Shoals, den femte mars i året 1873, hendte en av de mest monstrøse tragediene som noensinne har utspilt seg på denne planeten. De kvalmende detaljene fra dobbeltdrapet er velkjente; avisene fløt over av dem i månedsvis. Men man har ikke innsett historiens patos; verden forstår ikke hvor mildt et liv disse menneskene førte, hvor uskyldig lykkelige de var i sine stille dager. Samtlige av dem var nordmenn.[2]

     

Det kalde og lunefulle Atlanterhavet utenfor nordøstkysten av USA er kjent for å huse et rikt mangfold av marint liv. Særlig er det arter som torsk, hyse og hummer som har tiltrukket seg et utall fiskere til området gjennom tidene. Ett sted hvor fisket sies å være spesielt godt, er langs øykjeden Isles of Shoals. Denne befinner seg en drøy mil ut i Atlanterhavet fra den amerikanske kysten, øst for nordstatene Maine og New Hampshire.

Isles of Shoals ble benyttet til midlertidige bosettinger og fiskeplasser av amerikanske urfolk lenge før Nord-Amerika ble kolonisert av europeere på 15- og 1600-tallet. I tiden etter koloniseringen av Amerika dukket det opp sporadiske forsøk på å befolke øyene. Isles of Shoals ble hyppig besøkt av pirater på 1700-tallet. En kjent historie, hvorvidt den er sann eller ei, forteller at den mest berømte av piratene, Edward Teach - bedre kjent som Svartskjegg - skal ha tilbrakt bryllupsreisen sin på Isle of Shoals.

Isles of Shoals, maleri av Childe Hassam, Wikimedia Commons,

På den tredje største øya i øykjeden, Smuttynose Island, fantes det for lenge siden en fiskerkoloni som bestod av norske utvandrere (eller innvandrere, fra et amerikansk perspektiv). Deres versjon av den amerikanske drømmen var ikke basert på graving etter gull eller de åpne præriene, men snarere på fisk og salt sjø. Det var ikke mange innbyggere som bodde i det lille fiskeværet, men så hadde heller ikke Smuttynose Island plass til å huse et større antall mennesker. Den lille øya, på drøye 100 mål, er fire ganger mindre enn Hovedøya i Oslofjorden(!) og den hadde på det meste to eller tre hus.

            Smuttynose (på norsk – skittennese) hadde opprinnelig navnet Haley’s Island, men ble tildelt det nye (og mindre flatterende) navnet av fra noen fiskere, som syntes øya så ut som den snørrete nesen til et gigantisk sjøuhyre. En smutty-nose. I dag er øya mest kjent som åstedet for en av de mest notoriske forbrytelsene fra 1800-tallets USA. Et grufullt dobbeltdrap, som til tross for at det tilsynelatende ble raskt oppklart, har fortsatt å gi grobunn for ulike konspirasjonsteorier. Forbrytelsen har gjennom årene blitt gjenstand for flere bøker, reportasjer, podkaster og til og med en påkostet filmatisering med Sean Penn og Elizabeth Hurley i hovedrollene.

 

Kart over Isles of Shoals, Wikimedia Commons.

Som tidligere nevnt var Celia Thaxter en av de viktigste kildene til hendelsene på Smuttynose i 1873. Celia hadde selv tilbrakt store deler av barndommen sin på Isles of Shoals, hvor faren hennes virket som fyrvokter i mange år. Celia hadde også bodd noen år på Smuttynose og kjente øyene inn- og ut. Thaxter-familien bygget etter hvert et lite sommerhotell på øya Appledore, rett ved Smuttynose, hvor Celia underholdt en rekke kjente artister, blant andre forfatteren Nathaniel Hawthorne og impresjonistmaleren Childe Hassam. Under hendelsene i 1873 var Celia Thaxter en av de nærmeste naboene til den norske fiskerkolonien, og hun var derfor en av de første som fikk nyss om forbrytelsene.

            Celia Thaxters beskrivelser av Smuttynose vitner om et sted som var preget av forfall og vill natur. Hun maler øya som et øde og ensomt sted, som huset flere døde enn levende. Smuttynose hadde sin egen gravplass, hvor noen av øyas tidligere innbyggere lå begravet. I tillegg fant man gravene til fjorten spanjoler, som hadde druknet da skipet «Sagunto» forliste ved øya en stormfull natt i 1813. Thaxter skrev om bebyggelsen på øya at det i hovedsak var snakk om ett skikkelig hus, i tillegg til noen få, primitive hytter og et par sjøboder som var i fullt forfall.

 

De norske utvandrerne som bosatte seg på Smuttynose, ankom øya i tiden rett etter den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865), i den perioden av amerikansk historie som ofte omtales som rekonstruksjonstida.[3] Sannsynligvis var Christian Johnson den første nordmannen som ankom Smuttynose omkring 1864. Lite er visst om Johnson, annet enn at han livnærte seg som fisker. I 1866 kom norske Ingebret Ingebretsen og sønnen Julius til øya for å jobbe på fiskeriet til Johnson, og året etter bosatte Ingebrets kone og yngre barn seg der også. Ingebretsen og familien flyttet til naboøya Appledore i 1869.[4]

Litt senere kom to andre nordmenn som bosatte seg på Smuttynose. Dette var John Christian Hontvet og kona Maren Christensen Hontvet. De to hadde utvandret til Amerika fra henholdsvis Stokke og Hedrum i Vestfold. Johan Kristian Kristiansen, som han egentlig het, kom fra gården Nedre Hontvet i Stokke. Maren var døpt Maren Sibille Christensdatter og var født omkring 1835 på Kvelde.[5] John Christian og Maren hadde møttes og giftet seg i Boston i 1866 og de slo seg ned på Smuttynose omkring år 1870. Ikke overraskende var det fiskemulighetene som førte ekteparet Hontvet til øya. John Christian eiet den lille skonnerten "Clara Bella" som han benyttet som fiskebåt.

Tilværelsen på Smuttynose kunne være ensom. Mens John Christian tilbrakte dagene med «Clara Bella» på havet, var Maren hjemmeværende. Det eneste selskapet hun hadde var den lille hunden Ringe, som de hadde brakt med seg til øya. Savnet etter familien hjemme i Norge ble etter hvert stort. Dette bedret seg i 1871, da Marens storesøster Karen Anne utvandret til Amerika og slo seg ned på Smuttynose. Karen fikk seg jobb på Thaxter-familiens hotell på Appledore, hvor hun etter hvert flyttet, og ble godt kjent med Celia Thaxter gjennom arbeidet der.

I 1872 kom enda flere av Marens slektninger til Smuttynose. Nå var det hennes bror Even og hans kone Anette som slo seg ned på øya.[6] Omtrent samtidig ankom John Christians bror, Mathias. Befolkningen på øya hadde dermed økt betraktelig i løpet av noen få år, og de tre søsknene Maren, Karen og Even bodde igjen i samme nabolag, slik de hadde gjort hjemme i Norge. Det ble en intens, men kortvarig lykke for det lille utvandrermiljøet.

 

Med det har vi kommet frem til forbrytelsene som hendte på Smuttynose i 1873. Det er viktig å merke seg at følgende hendelser, som Celia Thaxter beskrev i sin artikkel, i hovedsak er basert på det hun ble fortalt av Maren Hontvet selv, samt en del av det som kom frem i løpet av den påfølgende rettssaken. Thaxter var ikke direkte vitne til forbrytelsene, selv om hun var nært på da de fant sted. Dette er Marens historie, slik Thaxter skrev den:

 

Smuttynose lå stille og øde på kvelden den femte mars. John Christian Hontvet, broren Mathias og Even Christensen var nettopp reist ut med fiskebåten «Clara Bella» for å hente agn i Portsmouth. Maren, Karen og Anette var hjemme i huset på Smuttynose. De tre kvinnene var ikke alene på øya. En ensom skygge hadde sneket seg lydløst gjennom det snøkledde landskapet. Det var en mann som kjente øya nesten like godt som de fastboende. Han smøg seg sakte bort til det mørklagte huset, og åpnet døren varsomt.

Karen, som nylig hadde sagt opp jobben ved Thaxters hotell på Appledore, var flyttet tilbake til Smuttynose for å bo med familien for en kort periode. Hun hadde fått seg ny jobb som syerske i Portsmouth og skulle snart flytte videre. Karen var den eneste som var våken i huset da inngangsdøren åpnet seg. Hun forstod at det var kommet gjester da hunden Ringe plutselig bjeffet høyt. I mørket kunne hun se at det stod en mannsskikkelse i døråpningen. Sannsynligvis trodde hun at det var John Christian eller Even som hadde kommet hjem fra Portsmouth. Men, da hun gikk for å komme personen i møte, grep han tak i en stol, løftet den opp og svingte den mot henne. Slaget veltet Karen overende på gulvet. Mannen kom over henne og fortsatte å slå med stolen, mens Karen skrek for livet.

Anette og Maren hadde våknet av lydene. Ifølge Marens vitnemål forsøkte hun først å åpne døren ut av soverommet, men den viste seg å være sperret. Innbruddstyven hadde stengt den igjen med en stokk. Anette lå igjen i sengen, paralysert av skrekk. Hun ble liggende der, ute av stand til å røre seg. Imens forsøkte Karen desperat å komme seg unna mannen, men han nådde henne raskt igjen. Mannen svingte stolen igjen og traff Karen slik at hun ramlet mot døren til soverommet der Maren og Anette befant seg.

Det gjør at døren åpner seg. Maren kom seg ut, fikk øye på Karen som lå hardt skadet på gulvet og dro henne med seg tilbake inn mot soverommet. Innbruddstyven følger etter og nå tar han Maren i sikte. Han løftet igjen stolen og banket den mot henne flere ganger. Maren klarer allikevel å komme seg inn på soverommet med Karen og hun får lukket døren igjen. Mannen kastet seg mot døren i et forsøk å komme seg inn, men Maren klarte akkurat å holde igjen lenge nok til at han gav opp.

Maren gir ordre til Anette om at hun må komme seg ut vinduet for å rope om hjelp til folk på naboøyene. I bare nattøyet fikk Anette klatret ut av soveromsvinduet og ned i den kalde snøen. Men, stemmen hennes sviktet. Hun klarte ikke å lage en lyd. Maren ba henne innstendig om å løpe og gjemme seg, men det var for sent. Mannen hadde hørt hva kvinnene planla og i samme sekund kom han ut av huset. Han plukket opp en øks som lå henslengt ved utgangsdøra og gikk mot Anette, som stod frosset av skrekk. Da gjenkjente hun med ett innbruddstyven: Det var Louis Wagner, en fisker som hadde arbeidet for John Christian Hontvet. Inntil ganske nylig hadde Wagner bodd i huset deres. De kjente ham jo godt! Anette ropte ut til ham, men fikk bare et kaldt blikk til svar.

Louis Wagner hevet øksen og hogget den med full kraft ned i skallen til Anette. Døden kom raskt, men svært brutalt. Selv om Anette falt livløs om, fortsatte Wagner å hugge løs på henne, helt til snøen rundt ham var farget rød. Maren hylte ut fra vinduet, men innså at det var for sent å redde Anette. Hun forsøkte i stedet å få kontakt med søsteren, Karen, men skadene hennes var for alvorlige. Her gjaldt det å berge livet. Barføtt og tynnkledd kastet Maren seg ut av vinduet og la på sprang, forbi Wagner og liket av Anette. Hunden Ringe fulgte lydig etter henne, og hun ramlet nesten over den flere ganger. Da hun hadde løpt et stykke, snudde Maren seg og så opp mot huset. Wagner hadde tent en lykt, og var på vei til å ta opp jakten.

Maren gjemte seg nede ved vannet. Selv om det var iskaldt, ble hun værende der i mange timer. I det fjerne kunne hun høre Karen skrike fra huset. Wagner hadde gitt opp søket etter Maren, og hadde i stedet gått tilbake til åstedet. Inne i huset fant han Karen, som var ute av stand til å kjempe tilbake. Han kvalte henne med et lommetørkle, før han fant frem en medbrakt nistepakke, satte seg ned ved et bord og spiste seg mett. Restene av måltidet ble funnet av politiet dagen etter drapene. Deretter lette Wagner gjennom huset etter verdisaker. Alt han fikk med seg var femten dollar. I en kommodeskuff lå det flere hundre dollar pakket inn imellom noen dynetrekk, men disse fant han ikke.

Wagner gikk bort til en brønn i nærheten av huset og vasket av seg blodet med noen håndklær han hadde funnet. De blodige håndklærne lot han ligge der og de ble også funnet av politiet den påfølgende dagen. Deretter gikk Wagner tilbake til båten sin og rodde tilbake i retning Portsmouth. Han hadde fått femten dollar, men to personer måtte bøte med livet. Det var en stiv pris.

Da det begynte å gry mot dag, fikk Maren omsider kontakt med folk på naboøya Appledore. Det var ungene fra familien Ingebretsen, som tidligere hadde bodd på Smuttynose, som først fikk øye på henne. En blodig, barføtt og forfrossen skikkelse kledd i en tynn nattkjole. I armene holdt hun hunden Ringe, som var like forvirret og nedkjølt som henne selv.[7]

 

Flere av innbyggerne fra Appledore rodde over til Smuttynose. Der fant de likene av Karen og Anette, men ingen gjerningsperson. Da John Christian, Mathias og Even kom tilbake til øya, ble de møtt av et grusomt syn. Særlig traumatisk ble det for Even, som i en fei mistet både kona Anette og en av søstrene sine. I månedene etter drapene forble han i en katatonisk tilstand. Hele lokalmiljøet var i en sjokktilstand. Etter hvert som nyheten spredde seg gjennom nasjonen, ble drapene viet stor oppmerksomhet.

Louis Wagner, fra Wikipedia.

            Louis Wagner ble arrestert allerede dagen etter at ugjerningene hadde funnet sted. Bevisene syntes å være klare. Han hadde blitt identifisert av Maren, det var funnet rester av maten han hadde spist etter drapene, og håndklærne som var dekket med tørket blod lå fortsatt ved brønnen. Det spørsmålet som mange stilte seg etter arrestasjonen, var hvem Louis Wagner egentlig var, hvordan han kjente familien på Smuttynose og hva som hadde drevet ham til å begå drapene. De første to spørsmålene var relativt enkle å finne svar på, men det siste spørsmålet var det mest presserende.

            Louis Wagner var, ifølge Celia Thaxter, 28 år gammel og født i den tyske byen Ueckermünde, nær grensen mellom dagens Tyskland og Polen. Han hadde bodd i USA i syv år før drapene fant sted. Da Maren og John Christian Hontvet slo seg ned på Smuttynose, drev Wagner fiske på flere av øyene på Isles of Shoals. Han blir av Celia Thaxter beskrevet som en skrøpelig, ung mann, som i lange perioder på somrene var hemmet av alvorlig reumatisme. John Christian hadde gitt Wagner jobb på fiskebåten sin, og i en periode bodde Wagner på Smuttynose sammen med de norske utvandrerne, som sørget for at han fikk mat og omsorg.

En stund før drapene fant sted, hadde Wagner flyttet inn til Portsmouth på fastlandet. I Thaxters artikkel peker hun på penger som det mest sannsynlige motivet for ugjerningene, samtidig som hun beskriver Wagner som en nesten umenneskelig kald og blodtørstig rovmorder.[8] Wagner hadde fått nyss om at Hontvet oppbevarte 600 dollar i huset, som var resultat av godt fiske og han visste at mannfolkene var ute med fiskebåten på tidspunktet han gjorde innbruddet.

            Louis Wagner ble pågrepet i Boston. Han hadde tatt et tog dit dagen før. Politiet fraktet ham tilbake til Portsmouth, hvor en stor folkemengde hadde samlet seg for å få et glimt av dobbeltdrapsmannen. Wagner ble så fraktet videre til Maine, der rettssaken hans skulle foregå. På reisen ble politieskorten stoppet av to hundre illsinte fiskere som var fast bestemt på å ta loven i egne hender. De kastet mursteiner og skadet flere av følget i eskorten. Men, med hjelp av godt væpnet politi og noen lokale marinegaster fikk de spredd mobben og fraktet Wagner til retten. Rettssaken tok ni dager, og det tok juryen litt under en time å avsi dommen. Wagner ble funnet skyldig og dømt til døden ved henging.

            Dommen ble fullbyrdet to år senere, på den 25. juni i 1875, da Louis Wagner ble ført til galgene på det føderale fengslet i Thomaston, Maine og hengt.

Gravene til Anette og Karen Anne, fra Find a grave.

I Kristian Hunskaars artikkel «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim, årsskrift for 2000 – 2001, kan vi lese mer om hva som hendte med de norske utvandrerne etter drapene:

 

Maren og John flyttet inn til Portsmouth på fastlandet. I 1877 fikk de ei datter, Clara Eleanor, som siden giftet seg med en emigrant fra Hedrum, Laurits Løve. De har stor etterslekt i USA. Maren døde 1887, antakelig i Norge, og John giftet seg siden på nytt. Han døde 1904 i Portsmouth. Even var etter sigende utrøstelig over tapet av Anette, og man var ei stund redd for at han skulle ta sitt eget liv. Han returnerte til Norge da sommeren kom og bodde i Larvik der han livnærte seg som snekker. Noen år etter dro han imidlertid tilbake til USA, der han 1877 ble gift med Valborg Regine Moss fra Hof. De fikk tre barn og har fremdeles etterkommere i USA. Even døde 1921 i Milford, Massachusetts.[9]

 

Det var hele historien. Eller var det slik? Jeg må innrømme at det er enkelte aspekter ved Marens forklaring – i hvert fall slik den leses i Thaxters artikkel – som ikke henger på greip. Det betyr ikke nødvendigvis at Maren på ett eller annet lumskt vis har iscenesatt drapene. Mer sannsynlig er det nok at hun i alt kaoset kan ha husket feil eller at hun rett og slett har glemt enkelte detaljer. Sett fra Marens perspektiv må hele opplevelsen ha vært svært traumatisk. Det er i det hele tatt imponerende at hun klarte å gi et sammenhengende vitnesbyrd om det som hadde hendt i ettertid.

            Ifølge Maren hadde Wagner stengt døren til soverommet hennes med en stokk eller pinne, slik at hverken hun eller Anette kom seg ut. At han har rukket dette samtidig som han ble oppdaget av hunden Ringe OG forsøkte å myrde Karen med en stol, er vanskelig å fatte. Dette kan så klart ha vært en misforståelse fra Celia Thaxters side.

Langt mer oppsiktsvekkende er det at Louis Wagner skal ha gitt opp jakten på Maren så raskt etter at hun kom seg unna. Som nevnt er Smuttynose en svært liten øy med begrensede muligheter til å gjemme seg. Man skulle tro at det å få stilnet det siste vitnet til forbrytelsen var en prioritet, men i stedet valgte Wagner å spise niste, før han tok seg en kattevask i brønnen. Hvorfor valgte Wagner å rane huset når han visste at det var folk hjemme? Hadde han tenkt å snike seg inn, men ble forstyrret av hunden? Eller hadde han planlagt drapene? Hvorfor nøyet han seg med 15 dollar, når det fantes flere verdisaker i huset?

Onde tunger skulle ha det til at Maren Hontvet innrømmet å ha stått bak drapene på dødsleiet og at John Christian Hontvet skal ha betalt vitner for å si at de hadde observert Wagner på drapsdagen, men det finnes absolutt ingen beviser for at dette er sant.[10] Ryktene omkring drapene gav grobunn for utallige spekulasjoner. I 1997 gav den amerikanske forfatteren Anita Shreve ut boka The Weight of Water, hvor hovedpersonen blir fascinert av drapene på Smuttynose. Versjonen av drapene som presenteres i Shreves bok er svært spekulative og har liten rot i virkeligheten. Det samme gjelder filmatiseringen av boka med samme navn fra 2000, der Sean Penn og Elizabeth Hurley har hovedrollene.

 

Reportasje fra rettssaken mot Louis Wagner i 1873.

Mange spørsmål står ubesvart. Selv om bevisene mot Wagner synes klare, er det vanskelig å forstå hvor raseriet i forbrytelsene stammet fra. For å finne ut mer om drapene på Smuttynose, tok undertegnede kontakt med det private biblioteket Portsmouth Athenæum i Portsmouth, New Hampshire. Etter noen hyggelige e-poster frem- og tilbake med en av bibliotekarene der, dumpet det inn en stor fil ned i innboksen min. Den inneholdt nær samtlige av saksdokumentene fra rettssaken mot Louis Wagner, inkludert avhør av Maren Hontvet og andre vitner. Siden omfanget på dokumentene er såpass omfattende, har jeg valgt å ikke bake det inn i denne saken. I stedet vil saksdokumentene utgjøre et utgangspunkt for et kapittel om drapene på Smuttynose i en kommende True crime-bok jeg arbeider med. Det nevnte bokprosjektet kan følges her: https://norsktruecrime.blogspot.com/

 

Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, 31. oktober 2023.

 

 

---

Noter:

[1] Thaxter, Celia (1875) «A memorable murder». I Atlantic Monthly, mai 1875. Forfatterens oversettelse.

[2] Thaxter, Celia (1875). Forfatterens oversettelse. Thaxters tekst finnes også i antologien True Crime: An American Anthology (2008).

[3] Gjerset, Knut (1933) Norwegian Sailors in American Waters. s. 138 – 141 https://www.nb.no/items/d87915e9f26655e6f490fc0d6b683bf6?page=0

[4] Nordisk Tidende, torsdag 25. september 1947 s. 9

[5] https://media.digitalarkivet.no/view/1241/8044/8

[6] Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift 2000 – 2001 s. 72 - 73

[7] Beskrivelsene er basert på, men ikke en direkte oversettelse av, teksten til Celia Thaxter fra 1875.

[8] Thaxter, Celia (1875).

[9] Hunskaar, Kristian (2000) «En morderske fra Kvelde?» i Heidarheim årsskrift 2000 – 2001 s. 73

[10] Østlands-Posten, lørdag 16. juni 1990, s. 13

Hete netter i Casablanca (1953)

Av: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold (2021)  

 

Vær advart: Denne saken er forvirrende, fryktelig forvirrende. Den er også uløst og blir sannsynligvis stående uløst til evig tid. Det er en sak som er preget av ville rykter, spekulasjoner og sensasjonalisme og hvor alle de involverte ser ut til å ha hatt mørke hemmeligheter og uklare motiver. Dette er historien om en nordmann som ble mistenkt for å ha drept sin egen kone i Casablanca på 1950-tallet.

 

Den marokkanske havnebyen Casablanca har en mildt sagt turbulent fortid. For folk flest er byen antakeligvis mest kjent for filmen ved samme navn fra 1942 med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i hovedrollene. Opp gjennom historien har Casablanca blitt styrt av henholdsvis berbere, fønikere, romere, portugisere, spanjoler, briter, franskmenn og marokkanere. Den opprinnelige byen ble ødelagt av et voldsomt jordskjelv i 1755 og en «ny» by ble grunnlagt på 1770-tallet.

I 1907 ble byen nok en gang lagt i ruiner. Denne gangen ble den bombet sønder og sammen av en fransk flåte i forbindelse med den franske invasjonen av Marokko. Franskmennene erobret Casablanca og innlemmet byen som en del av det franske «protektoratet» Fransk Marokko fra 1912. Under fransk styre opplevde Casablanca en enorm vekst. Byen ble etter hvert en av de største byene i Nord-Afrika så vel som en av de viktigste afrikanske havnene. Folketallet økte fra om lag 12.000 innbyggere i 1907 til over 600.000 innbygger bare femti år senere.

            I 1953, året som denne historien begynner, var forholdet mellom de franske okkupantene og de innfødte marokkanerne svært anspent. Franskmennene styrte byen med jernhånd og var ikke fremmede for å bruke terror til å opprettholde ro og orden. Det var imidlertid bare et spørsmål om tid før et større opprør ville komme. Avkoloniseringen av Afrika og Den kalde krigen krasjet sammen i et system hvor Sovjetunionen fremstod som et støttepunkt for koloniene som forsøkte å løsrive seg, mens vestmaktene gjorde alt de kunne for å beholde kolonimakten. De ulike etterretningstjenestene støttet henholdsvis unionister og separatister. Ok, det kan kanskje virke noe unødvendig å ramse opp så mye informasjon for en kriminalsak, men historien om det tragiske drapet i Casablanca ble preget av hendelsene som utspilte seg i verden i samme periode, så det kan være greit å ha en viss kjennskap til konteksten.

 

Postkort fra Casablanca. Kilde: Wikimedia, fri lisens.

En lang rekke politisk motiverte drap, massakre og terrorbombinger rystet Casablanca på 1950-tallet. Samtidig hadde byen, i kraft av å være en sentral havn, blitt hjemsted for et stort antall europeiske innvandrere og sjøfolk. En av de som hadde flyttet til byen for å søke lykken var nordmannen Leif Erling Kjell Nygård (også skrevet Nygaard). Han hadde kommet til Casablanca fra Oslo tidlig i 1952 og på kort tid bygget seg opp et importfirma som i all hovedsak importerte skandinavisk-produserte varer. Han forhandlet med alt fra medisinsk utstyr til ferdighus. Leif Nygård bodde sammen med sin britiskfødte kone Mary Georgina og parets hund i en større leilighet. De levde et tilsynelatende aktivt og lykkelig liv. Det endret seg imidlertid på en fatal morgen i mars 1953.

 

I avhør hos politiet i Casablanca gav Leif Nygård følgende beskrivelse av det som hadde skjedd:

Det var tidlig morgen onsdag den 4. mars 1953. Leif Nygård (31) og kona Mary Georgina Nygård (28) befant seg i leiligheten de leide i det eksklusive Rue de Commerce-distriktet i Casablanca. Kvelden før hadde ekteparet holdt et lite selskap sammen med to av vennene sine, en britisk kvinne og en norsk mann. Gjestene hadde forlatt leiligheten en gang etter midnatt. Leif Nygård hadde blitt værende våken store deler av natten mens kona sov. Han led av astma og hadde vært plaget av et begynnende anfall. Det var ingen medisiner igjen i huset, så Leif ble nødt til å vente til apotekene i byen åpnet. Da klokka hadde passert sju på morgenkvisten forlot han leiligheten for å skaffe medisinene. Han var da i svært dårlig form og idet han gikk ut av leiligheten glemte han å låse utgangsdøren. Da Leif kom tilbake med medisinene en times tid senere var det fortsatt helt stille i leiligheten. Han gikk for å vekke kona, men da han åpnet døren inn til soverommet fikk han seg et sjokk. Noen hadde romstert rundt i skuffer og skap på soverommet og en mengde ting lå strødd utover. Men langt verre: Mary Georgina lå naken i senga med foldede hender og under hodet hennes hadde det formet seg en stor blodpøl. Hun var død og ille tilredt. Noen hadde stukket et langt minespett med stor kraft gjennom det ene øyet hennes. Leif kjente umiddelbart igjen drapsvåpenet, det var et minespett av samme type som han importerte fra Sverige og solgte fra sitt importfirma.[i]

 

Noen av Nygårds naboer hadde hørt et høyt skrik fra leiligheten deres og trodde det hadde brutt ut brann. De ringte både ambulanse og brannbil som ankom åstedet kort tid senere. Det viste seg senere at det var ekteparet Nygårds hushjelp som stod bak skriket som naboene hadde hørt. Hun hadde kommet inn i leiligheten rett etter Leif Nygård og sett det grufulle åstedet på soverommet.[ii]

Leif Nygård hevdet senere at det manglet om lag 70.000 francs (ca. 8000 kr i datidens valuta tilsvarende ca. 130. 000 i dag) som hadde blitt stjålet fra leiligheten.[iii] At disse pengene hadde eksistert ble senere bekreftet av politiet etter undersøkelser av Nygårds regnskapsbøker.[iv] Det ble ikke funnet fingeravtrykk på minespettet som ble brukt som drapsvåpen, men politiet fant en sammenrullet, blodig avis i peisen som morderen sannsynligvis hadde holdt rundt våpenet med.[v] Obduksjonen viste at Mary Georgia hadde blitt slått flere ganger før hun til slutt ble stukket i hjel med minespettet. Allikevel var det lite spor av kamp i leiligheten. Politiet virker imidlertid ikke til å ha lagt vekt på teorien om at det var snakk om et ran. Et par døgn etter at mordet var oppdaget ble Leif Nygård pågrepet av politiet i Casablanca.[vi] Han ble ikke formelt siktet for drapet, men «anklaget» og holdt i varetekt som en interessant person.[vii]

De første rapportene om det grufulle drapet nådde Norge allerede morgenen etter, men saken ble innledningsvis overskygget av nyheter om den sovjetiske lederen Josef Stalin som hadde fått hjerneslag og lå for døden. Med tiden fikk drapssaken i Casablanca imidlertid mye oppmerksomhet og preget nyhetsbildet i ukene som fulgte. Mye av stoffet som ble trykket i avisene var av den spekulative sorten.

Den 7. mars ble det gjengitt et telegram i flere medier som hevdet at Leif Nygård ikke var pågrepet fordi han var mistenkt for mordet, men fordi politiet mente han tilbakeholdt viktige opplysninger. De mente at han visste hvem som var drapsmannen (!). Videre i  telegrammet blir det hevdet at politiet mistenkte at sjalusi var årsaken til drapet: «En ung marokkaner som fru Nygaard hadde et meget nært vennskap med, er også blitt forhørt, men han har visstnok ikke vært i stand til å gi noen opplysninger som kan være nyttige for etterforskningen».[viii] Hvis en leser mellom linjene hintes det om at Mary Georgina skal ha hatt et forhold til denne mannen. Videre kan man lese: Politiet forteller, heter det videre, at den myrdede var en usedvanlig vakker kvinne, og at det i den senere tid ble holdt en rekke «tøylesløse selskaper» i Nygaards hjem, med blant annet innfødte marokkanere som gjester».[ix]

Det koloniale synet som skinner gjennom i sitatet over er verdt å merke seg. Det ble brukt til forsvar for Leif Nygård at han ikke kunne ha begått drapet simpelthen fordi han var europeisk. Nygårds forsvarer, en monsieur Paul Creyssel, uttalte at: «[…] en hvit mann med Leif Nygårds karakteregenskaper ikke kan begå en så forferdelig forbrytelse».[x] Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. At gjerningsmannen skulle vært en marokkaner fordi en hvit mann ikke kunne begått forbrytelsen er ren rasisme. Det er ingen grunn til å frikjenne Nygård på bakgrunn av dette.

I de norske mediene ble det etter hvert mye fokus på at ekteparet Nygård skulle ha ført en ekstravagant livsstil i Casablanca. Det ble hevdet at den luksuriøse tilværelsen deres stod dårlig i stil med det faktum at Leif Nygårds importfirma gikk dårlig. Hans kone var ansatt i det samme firmaet. Leif Nygård forklarte selv at han fikk penger fra «andre hold» og at han kom fra en rik familie i Oslo, men stemte egentlig dette?

Leif Nygård ble født i Oslo den 16. november 1923. Foreldrene hans var Karl Ludvig Nygård og Elisif Nygård. Karl Ludvig Nygård arbeidet som kontorsjef i firmaet P. Schreiner Sen. & Søn som var eid av Ferdinand Anker, i sin tid en av Norges rikeste menn. I tiden før- og under den andre verdenskrig var familien Nygård godt bemidlet, men det skulle vise seg at de hadde skjeletter i skapene. I 1946, som en del av det norske rettsoppgjøret etter krigen, ble både Karl Ludvig Nygård og Ferdinand Anker arrestert og anklaget for å ha vært krigsprofitører. De hadde gjort fortjeneste på den tyske okkupasjonsmakten. Karl Ludvig ble senere dømt til fengsel, bøter, samt tap av rettigheter for en lengre periode.[xi] Det er dermed noe tvilsomt at Leif Nygård skal ha fått pengene sine fra familien i Oslo i 1953, lenge etter at farens formue hadde skrumpet inn som et resultat av rettsoppgjøret. Det må sies at dette er ren spekulasjon fra undertegnedes side, men som alt annet i denne saken er det verdt å nevne, simpelthen fordi det bidrar til den totale forvirringen.

Hvilke andre inntekter Leif Nygård refererte til blir dermed ukjent. En kan ikke utelukke at han var involvert i en eller annen form for ulovlig handel. Gjennom forretningene han drev i Casablanca hadde Leif Nygård i hvert fall klart å skaffe seg fiender. Han ble faktisk truet av en tidligere, norsk forretningspartner i tiden før drapet fant sted. Denne forretningspartneren var ingen andre enn den norske gangsteren (senere forfatteren) Sam O. Kjenne (Sam Arnesson Olners Kjenne). På det tidspunktet hvor Nygård satt varetektsfengslet i Casablanca, var Sam Kjenne selv i trøbbel med loven. Han var selv i fengsel, siktet for å ha deltatt i et væpnet ran på Stabekk postkontor i februar samme år. Sammen med to andre menn hadde Kjenne ranet med seg 10.000 kroner fra postkontoret og slått ned en vakt som havnet på sykehuset.[xii]

Sam Kjenne hadde oppholdt seg i Marokko deler av årene 1951 og 1952. I løpet av denne tiden fikk han kontakt med Leif Nygård og begynte å arbeide som agent for Nygårds importfirma. Sam Kjenne mente at Nygård hadde snytt ham for hele 50.000 kroner på et oppdrag de hadde hatt sammen i Tripolis i 1952.[xiii] I forbindelse med dette skal Sam Kjenne ha uttalt til en bekjent at: «En marokkaner tjener bare noen øre for dagen. For 10 dollar gjør han hva som helst».[xiv] En som overhørte Kjenne si dette meldte fra til politiet og sa han oppfattet det som en reell trussel. Da han ble spurt av politiet sa Sam Kjenne at det var meningen at det skulle høres ut som en trussel. «Ekteparet Nygård skulle skades, koste hva det koste ville og en raffinert fremgangsmåte ville det etter vitnets mening være å rydde fru Nygård av veien, samtidig som skylden for mordet ble lagt på ektemannen».[xv] Det ble også sagt at Sam Kjenne skulle ha vært spion for Sovjetunionen under tiden i Marokko og at han var involvert i en spionring som tok livet av Mary Georgina. Dette viste seg å være basert på rene spekulasjoner. Sam Kjenne hadde riktignok kommet i det marokkanske politiets søkelys i forbindelse med en spionaffære, men han fikk reise hjem til Norge uten at det ble reist noen sak mot ham.[xvi]

Sam Kjenne ble etter hvert sjekket ut av saken, men han gjorde seg selv enda mer mistenkelig ved å utgi en kriminalroman med tittelen Mordet i Alger (1953) mens han satt fengslet for ranet på Stabekk og etterforskningen i Casablanca fortsatt pågikk. Bortsett fra at nevnte bok begynner med drapet på en kvinne og foregår i en fransk koloni i Afrika har handlingen i Sam Kjennes bok imidlertid lite til felles med drapssaken. Boka kan derfor ikke sees på som et forsøk på å «tilstå» at Kjenne var involvert i saken. Sam Kjenne innrømmet da også at han til dels var inspirert av drapssaken i Casablanca når han skrev Mordet i Alger. På bokens bakside kan man lese at: «Mordet i Alger foregår under himmelstrøk som sist ble sørgelig aktuelle i våre dagsaviser (Casablancamordet) og som forfatteren på en for ham høyst ubehagelig måte var tvunget til å sette seg inn i».[xvii]

 

Sam Kjennes bok Mordet i Alger (1953)

 

  Ryktene om at det skulle vært spionasje involvert i saken ble ytterligere forsterket da forhørsdommeren i saken mottok et mystisk telegram mandag den 16. mars. Telegrammet var fra en ukjent avsender og inneholdt følgende informasjon: «Fru - Nygaard - død - spionasje - - spør - herr - Bjerke».[xviii] Denne herr Bjerke ble senere avslørt å være en norskfødt importagent ved navn Nico Bjerke som også holdt til i Casablanca. Det kom etter hvert frem at Nico Bjerke og Leif Nygård kjente til hverandre. Bjerkes kone og Mary Georgina var gode venner.[xix] Både Bjerke og Nygård jobbet i importbransjen og kan ha hatt forretningsforbindelser. Mye tyder på at telegrammet var skrevet av en nordmann. Det var skrevet på engelsk, men avsenderen hadde skrevet «Bjerke» og ikke «Bierke» som var navneformen han benyttet seg av i Casablanca. Dessuten hadde avsenderen brukt ordet «espionasje» og ikke espionage som ville vært korrekt engelsk.[xx]

Hvorvidt telegrammet var sendt av noen som hadde faktisk kjennskap til saken, om det var en dårlig spøk eller om det var et forsøk på å skade Nico Bjerkes rykte er vanskelig å si. En kan heller ikke se bort ifra at det var morderen som hadde sendt telegrammet for å villede politiet. En advokat i Casablanca som representerte Nico Bjerke sendte i hvert fall ut et telegram med følgende beskjed:

 

Hr. Nico Bierke, hvis navn har vært nevnt i forbindelse med Nygaard-affæren i Casablanca, har underettet meg om at han slett ikke er sikker på at det er sendt noe telegram til politiet eller forhørsdommeren med henvisning til ham. Politiet dementerer at det har mottatt et slik telegram. Ikke desto mindre har Bierkes navn vært nevnt enten ved en feiltagelse eller ved bevisst ondskapsfullhet. Siden Bierke mot sin vilje ble innblandet i denne sak, har han ikke vært innkalt til eller forhørt av politiet eller forhørsdommeren til tross for at han den 18. mars skrev til sistnevnte for å gjøre ham kjent med sin adresse og fortelle ham at han stod til rettens disposisjon […]».[xxi]

 

Etter månedsvis med etterforskning kom politiet etter hvert inn på et nytt spor. I juli 1953 kunne man lese i Aftenposten at politiet i Casablanca drev: «[…] undersøkelser omkring en hanske som ble funnet på en stol i nærheten av den drepte. Det er en sort venstrehånds kvinnehanske».[xxii] Den aktuelle hansken ble funnet allerede da politiet undersøkte åstedet første gang, men den ble ikke vektlagt som et mulig bevis før langt ut i undersøkelsene av drapet. Hansken, som muligens tilhørte Mary Georgina, bar ingen spor av å ha blitt benyttet til drapet, men politiet arbeidet allikevel ut fra at den kunne ha blitt brukt til å holde drapsvåpenet.

Her blir ting om mulig enda mer forvirrende: Fordi det kun var venstrehansken som lå igjen på åstedet – den høyre hansken ble aldri funnet – arbeidet politiet ut fra at morderen kunne være keivhendt og at han eller hun hadde lagt igjen hansken etter mordet.[xxiii] En kan undres hvorfor politiet ikke heller arbeidet ut fra teorien om at morderen hadde funnet et par med hansker, brukt den høyre og kastet fra seg den venstre – for deretter å kvitte seg med den høyre hansken etter drapet, slik at den ikke ble oppdaget. Politiet i Casablanca mente uansett at det var flere spor som pekte mot at de hadde å gjøre med en keivhendt morder:

 

Døren som fører inn til soveværelset var høyre-hengslet, og når man går inn gjennom den, kommer man høyt opp til høyre side av sengen hvor fru Nygaard lå, og av slagene hun ble tildelt er man tilbøyelig til å slutte at drapsmannen har slått med venstre hånd. Hvis det er riktig, mener man at drapsmannen har åpnet døren med høyre hånd, og hatt slagredskapet i den venstre hånd og slått med det straks han kom inn i rommet.[xxiv]

           

Den dårlig skjulte desperasjonen som ligger bak en slik absurd tankerekke vitner om hvor fastlåst etterforskningen av drapet var på dette tidspunktet. Det er vanskelig å se hvordan et slikt resonnement kunne ført frem til en løsning på drapet.

 

Mary Georgina Nygård (Knox) med ekteparets hund. Fra Dagbladet 09.03.1953

 

Man står dermed igjen med følgende mer eller mindre spekulative teorier om hva som kan ha skjedd:

 

1. Ektemannteorien: Leif Nygård var morderen og kan ha forsøkt å fingere et innbrudd. Etter at han hadde myrdet sin kone gikk han på apoteket for å skaffe seg alibi. Det er uvisst hva Nygårds motiv i så fall skal ha vært for å gjennomføre drapet. Det er flere omstendigheter som støtter teorien om at Leif Nygård var involvert i drapet: En ting er at ekteparet Nygård hadde en hund, som av naboer ble beskrevet som «en forferdelig gneldrebikkje som gjør (bjeffer) med en gang fremmede viser seg». Naboene hadde ikke hørt så mye som en lyd fra denne hunden den morgenen drapet fant sted. Dette peker mot at det ikke har vært noen fremmede i huset da drapet skjedde .[xxv] Leif Nygård hevdet selv at drapet på kona måtte ha funnet sted mellom klokka sju og åtte på morgenen, da han var ute for å kjøpe medisiner. Obduksjonen av Mary Georgina viste derimot at hun kunne ha blitt drept så tidlig som klokka 05.00.[xxvi] Politiet hevdet dessuten at apotekene i byen ikke åpnet før klokka 08.30, én og en halv time etter at Leif Nygård hevder han gikk ut for å kjøpe medisin, noe som gjør apotek-alibiet mer enn litt tvilsomt.[xxvii] Pilleesken som politiet fant med Nygårds astmamedisin 31 piller. Den skulle egentlig ha inneholdt 30, som var den mengden piller apoteket gav ut. Politiet mente at dette pekte mot at Nygård allerede hadde piller hjemme og at han forsøkte å bruke turen til apoteket som alibi.[xxviii] En kan jo imidlertid ikke se bort fra at det var en feil hos apoteket som gjorde at det var for mange piller i esken. Selv om Leif Nygård hevdet at det manglet 70.000 francs fra leiligheten, fant politiet en rekke verdifulle smykker som tilhørte Mary Georgina som ikke var stjålet.[xxix] Disse smykkene var ikke godt gjemt og en innbruddstyv ville antakeligvis tatt de med seg. Leif Nygård var dessuten lite villig til å uttale seg til politiet om parets privatliv, noe som førte til at politiet trodde han holdt tilbake viktig informasjon.[xxx]

 

2. Sjalusiteorien: Drapet var et resultat av sjalusi og Mary Georgia ble drept enten av en sjalu elsker eller av ektemannen sin. Denne teorien ble luftet i flere av de største avisene i Norge, men virker å i større grad ha vært basert på rykter enn på troverdige kilder. Det som taler for denne teorien er at Leif Nygårds forsvarer under forhørsretten i Marokko skal ha argumentert for at motivet til drapet må ha vært sjalusi, uten at det ser ut til at dette ble forklart noe nærmere.[xxxi] I Dagbladet den 7. mars stod det skrevet at politiet «[…] konstruerer den ene teorien etter den andre. En av dem går ut på at morderen er en venn av fru Nygård – en marokkaner – som har gitt hunden sovemidler før han utførte udåden».[xxxii]

 

3. Leiemorderteorien: Sam Kjenne leide en morder for å ta livet av ekteparet Nygård, men kun Mary Georgina var hjemme da han slo til. Sam Kjenne mente at Leif Nygård skyldte ham 50.000 kroner og hadde, som tidligere nevnt, truet ham rett ut med å leie en marokkaner til å «ta ham». Etter oppholdet i Marokko kan en ikke se bort ifra at Sam Kjenne hadde knyttet kontakter med kriminelle i landet. At Kjenne selv var kriminell er det ingen tvil om, spørsmålet er bare om han hadde nok å tjene på en så hensynsløs fremgangsmåte. Motivet må i så fall ha vært å få igjen pengene som Nygård skyldte ham samt å få hevn, men det fremstår som en noe overdreven reaksjon. Leiemorderen som Kjenne brukte til drapet må i så fall ha visst om at Nygårds oppbevarte en del penger i huset, men hvorfor tok ikke leiemorderen da med seg de verdifulle smykkene?

 

4. Spionteorien: Mary Georgina skal ha blitt likvidert fordi hun var britisk spion. Denne teorien virker usannsynlig og ble sannsynligvis fabrikkert av Dagbladet. Riktignok skal Mary Georgina ha arbeidet for den britiske marinen under den 2. verdenskrig. Mer spesifikt var hun tilknyttet flåtens kodetjeneste.[xxxiii] En kan ikke helt utelukke at hun ble rekruttert av etterretningstjenesten i løpet av denne tiden. Casablanca var tross alt en interessant by for spionasje av flere årsaker. For det første hadde både vestmaktene og Sovjetunionen interesser i byen på grunn av den pågående konflikten mellom kolonistene og de som ønsket å frigjøre landet. For det andre var Casablanca en av de viktigste havnene i Afrika og det fantes flere amerikanske militærbaser i området. En må også ta i betraktning det faktum at Mary Georginas håndveske var åpnet og adresseboken hennes var forsvunnet, mens det lå igjen flere verdifulle smykker på åstedet.[xxxiv] Avsenderen av det mystiske telegrammet som sa at årsaken til drapet var spionasje og at Bjerke satt på informasjon ble heller aldri avslørt. Det var avisen Dagbladet som først formidlet ryktet om at en spionliga kunne ha tatt livet av Mary Georgina. Senere, under en rettslig høring ble det avslørt at Dagbladet baserte informasjonen bak denne påstanden på en norsk kilde i Casablanca som hadde fått i oppdrag av samme avis å finne informasjon om spionasje (!). I retten ble denne informasjonen vurdert til å være svært upålitelig og kilden i Casablanca som hadde uttalt seg til avisen ville ikke stå inne for informasjonen som avisen hadde trykket.[xxxv]

 

5. Innbruddsteorien: Drapet var resultatet av et tilfeldig innbrudd. Dette virker også ganske usannsynlig. Gjerningspersonen kunne riktignok kommet seg inn i leiligheten på enkelt vis, da Leif Nygård lot døren stå oppe når han dro på apoteket. Men, hvorfor hadde innbruddstyven tatt med seg Mary Georginas adressebøker, hvorfor ble hun funnet med foldede hender og hvorfor var flere av hennes mest verdifulle smykker fortsatt på åstedet? Ikke minst, hvordan kunne tyven i vite at døren til ekteparets hjem stod ulåst?

 

6. Kriminalitetsteorien: Politiet i Casablanca mistenkte at ekteparet Nygård kunne være involvert i ulovlig handel, muligens med narkotika. Årsaken til denne mistanken var at ekteparets økonomi var «uregelmessig». Politiets granskning av Nygårds økonomi viste at pengene som ble stjålet fra leiligheten faktisk eksisterte. Mary Georgina pleide ofte å være med sin mann når han hentet varer og solgte partier til skip som lå i havnen. Undersøkelsen av Nygårds inntekter førte også politiet til to amerikanske militærbaser i Marokko og de mistenkte derfor at ekteparet kunne vært involvert i en form for ulovlig handel. I Aftenposten den 22. april 1953 kunne man lese at: «[…] politiet har foretatt mange undersøkelser i kretser som kan mistenkes for å ha omsatt narkotika […] Hvis teorien om narkotikahandel er riktig, må fru Nygaard ha vært innblandet i en meget skummel affære».[xxxvi] Det virker imidlertid ikke som om det var noen andre spor enn ekteparets mystiske økonomi som førte politiet til denne teorien og det ser ikke ut til at det dukket opp håndfaste beviser som kunne bekrefte dette i løpet av etterforskningen.

 

Den enkleste løsningen på mysteriet er naturlig nok at Leif Nygård var drapsmannen. Det er riktignok flere omstendigheter som taler imot at dette var tilfellet: Apotekeren som Nygård brukte som alibi bekreftet at Nygård hadde vært innom og kjøpt astmamedisiner på det tidspunktet han hevdet.[xxxvii] Det er derfor en mulighet for at politiet tok feil da de mente at ingen apotek i byen åpnet før klokka 08.30. Som med alt annet i denne saken er det vanskelig å konkludere. Uansett hadde både naboer, venner og ekteparets hushjelp uttalte at Leif og Mary Georgina aldri pleide å krangle og at de hadde et lykkelig ekteskap.[xxxviii]

Mary Georginas adressebok var forsvunnet fra leiligheten da hun ble funnet drept. Politiet mente at dette tydet på at noen som kjente henne stod bak drapet og fjernet boken fordi deres eget navn stod der.[xxxix] Det er vanskelig å se hvorfor Leif Nygård ville bli kvitt denne adresseboken, med mindre det var for å få politiet på villspor. I så fall må drapet ha vært ganske nøye planlagt. Det var mye blod på åstedet og morderen må ha blitt tilsølt. Det eneste av Leif Nygårds klesplagg det ble funnet blod på var en slåbrok som han hadde lagt over sin kones ansikt etter at han oppdaget drapet. Det ble heller ikke funnet noen blodige klær i leiligheten.[xl] En kan imidlertid ikke se bort ifra at Nygård drepte sin kone før han gikk til apoteket og dumpet de blodige klærne på veien.

Tiden gikk, men etterforskningen ble stående på stedet hvil. Uten beviser var politiet maktesløse. Leif Nygård ble omsider løslatt fra varetektsfengsel i slutten av april 1953 uten å ha vært formelt siktet for mordet.[xli] Han returnerte til Oslo fra Casablanca litt over et år senere som en fri mann.[xlii] Etterforskningen på drapet av Mary Georgina ble henlagt av politiet i Marokko og saken forble uløst. Hvem i all verden var det som drepte Mary Georgina Nygård?

 

 

Noter:

---

[i] Dagbladet 5. mars 1953, Aftenposten 5. mars 1953 og Nordisk Tidende 14. mai 1953

[ii] Aftenposten 18. april 1953

[iii] Aftenposten, 6. mars 1953

[iv] Aftenposten 22. april 1953

[v] Dagbladet, 5. mars 1953

[vi] Dagbladet, 5. mars 1953

[vii] Dagbladet 18. april 1953

[viii] Aftenposten, 7. mars 1953

[ix] Aftenposten, 7. mars 1953

[x] Dagbladet 12. mars 1953

[xi] Østlendingen, 3. juni 1948

[xii] Dagbladet 11. mars 1953

[xiii] Dagbladet 12. mars 1953

[xiv] Dagbladet 12. mars 1953

[xv] Dagbladet 12. mars 1953

[xvi] Dagbladet 12. mars 1953

[xvii] Kjenne, Sam (1953) Mordet i Alger, bakside.

[xviii] Rjukan arbeiderblad 19. mars 1953 og Tidens Krav 18. mars 1953

[xix] Tønsbergs blad, 19 mars 1953

[xx] Tønsbergs blad, 19. mars 1953

[xxi] Aftenposten 7. april 1953

[xxii] Aftenposten 9. juli 1953

[xxiii] Aftenposten 9. juli 1953

[xxiv] Aftenposten 9. juli 1953

[xxv] Dagbladet 5. mars 1953

[xxvi] Dagbladet 11. april 1953

[xxvii] Bergens arbeiderblad, 9. mars 1953

[xxviii] Aftenposten 18. april 1953

[xxix] Aftenposten 16. mars 1953

[xxx] Aftenposten 18. april 1953

[xxxi] Aftenposten 11. juli 1953

[xxxii] Dagbladet 7. mars 1953

[xxxiii] Aftenposten 22. april 1953

[xxxiv] Aftenposten 22. april 1953

[xxxv] Aftenposten 11. juli 1953

[xxxvi] Aftenposten 22. april 1953

[xxxvii] Aftenposten 16. mars 1953

[xxxviii] Aftenposten 10. mars 1953

[xxxix] Aftenposten 16. mars 1953

[xl] Aftenposten 18. april 1953

[xli] Dagbladet, 29. april 1953

[xlii] Dagbladet, 15. juni 1954