Den fjerde mann (1950)

Av: Per Ivar H. Engevold (2019).

I oktober 1950 forsvant motorkutteren «Hellevik» og mannskapet på tre utenfor kysten av Trøndelag. Da politiet etter hvert fant skipet sunket på havbunnen utenfor Grinna fyr, fikk de mistanke om at det kunne ha foregått noe kriminelt i forkant av forliset. Hva hadde egentlig skjedd? Kunne det ha vært en fjerde mann om bord på skipet?

Grinna fyrstasjon. Foto hentet fra Wikipedia. Rettigheter: Anders Folkestadås. Kolorert med colorize-it.com

Trøndelag, 19. oktober 1950:

Motorkutteren «Hellevik», hjemmehørende i Bodø, forsvant sporløst ved kysten utenfor Trøndelag en gang mellom den 13. og den 15. oktober. Den 19. oktober, etter at skipet hadde vært savnet nesten en uke, fikk politiet mistanke om at skipet kunne ha vært utsatt for et forlis. Årsaken var funn av vrakrester og trelast som hadde drevet i land ved Vikna i Ytre Namdalen. Denne mistanken ble raskt bekreftet, da det blant vrakrestene ble funnet en livbøye merket «Hellevik, Bodø».[1] Politiets første teori om forliset var at skipet, som var på vei fra Trondheim til Brønnøysund, hadde blitt minesprengt av en flytemine (slike fantes i 1950 fremdeles i en viss mengde langs Norskekysten etter mineleggingen under 2. verdenskrig).[2]

            Teorien om en minesprengning ble imidlertid lagt til side da dykkere senere samme dag fant vraket av «Hellevik» på 55 favners dyp (55 favner tilsvarer omtrent 100 meter). Vraket, som fremdeles var intakt, lå på havbunnen i nærheten av Grinna fyr, sør for tettstedet Rørvik i Vikna kommune i Trøndelag.[3] Et forlis i dette området var i seg selv ikke veldig overraskende, da havstykket rundt Grinna fyr på folkemunne ble omtalt som «havets kirkegård», på grunn av antallet forlis som hadde funnet sted der.[4]

           Det var imidlertid en rekke omstendigheter som talte for at det ikke var snakk om et ordinært forlis. For det første hadde det vært fint vær i området da skipet gikk ned, så politiet utelukket at skipet kunne gått på et skjær på grunn av dårlig sikt. For det andre hadde man ikke funnet noen spor av mannskapet i eller rundt vraket, og livbåten som tilhørte skipet var sporløst forsvunnet. Lensmannen i Vikna mente selv at «saken synes mer og mer ubegripelig».[5] De savnede etter forliset var Paul Hellevik (66), hans sønn Peder Hellevik (32), samt Guttorm Marvoll (40), alle kom de fra Bodin utenfor Bodø. Det var Paul Hellevik som var eier og fører av «Hellevik».[6]

Motorkutteren "Hellevik". Fra Aftenposten 24.10.1950

Allerede dagen etter at skipet ble funnet, gjorde politiet en arrestasjon. Mannen som hadde pådratt seg politiets søkelys het Jon Saltnes. Han arbeidet som fisker og eide en liten kystgård på Vikna. Saltnes var gift og hadde to barn. Med unntak av en parkeringsbot hadde han aldri før vært i politiets søkelys.[7] Saltnes levde, ifølge de som kjente ham, et rolig liv og hadde «sterke religiøse interesser». Faktisk skulle det vise seg at Saltnes tidligere hadde ledet flere møter for indremisjonen i hjemstedet Vikna.[8] Kunne denne mannen virkelig ha noe å gjøre med forliset av "Hellevik"?

Det var litt av en gåte politiet i Vikna stod ovenfor. I utgangspunktet hadde de ikke hatt noen holdepunkter eller beviser. De mottok imidlertid innen kort et troverdig tips om at Jon Saltnes hadde blitt observert sammen med mannskapet fra «Hellevik» rett før skipet forlot havnen i Trondheim. Flere vitner mente at Saltnes skulle ha blitt med skipet som passasjer. Politiet arbeidet først ut fra teorien om at det måtte være en «rimelig forklaring» på hvordan Saltnes hadde kommet seg i land, mens mannskapet var forsvunnet.[9] Denne teorien ble raskt forkastet da Saltnes ble tatt inn til avhør. Forklaringen han gav var usammenhengende og full av svake punkter. Dessuten hadde en av lensmannsbetjentene sett at det lå en robåt uten navn hjemme hos Saltnes, det ble mistenkt at dette kunne være den forsvunne livbåten fra «Hellevik».[10] Etter hvert som avhøret gikk fremover, innrømmet Saltnes at han hadde vært med «Hellevik» ut fra Trondheim, men han uttalte også at «det er ikke min skyld at båten ligger der den nå ligger!».[11]

           

Etter en ny pause, kom en historie om at en av karene om bord ble sinnssyk og drepte de andre to, hvoretter morderen sprang over bord. Videre at Saltnes, for ikke å få mistanken kastet over på seg, senket skuten etter å ha tatt med seg de pengene han fant og en del andre saker. Den siste del av denne forklaring var altså riktig. Lensmannen gikk ham skarpere på klingen, men Saltnes fastholdt sin forklaring. Men så, helt plutselig, begynte Saltnes å fortelle om det som i virkeligheten fant sted, om udåden som helt og holdent var hans eget verk.[12]

Jon Saltnes hadde møtt på Paul og Peder Hellevik i Trondheim den 13. oktober. Han kjente Paul litt fra før, da de hadde møttes en gang i Lofoten og jobbet sammen. Dette bekjentskapet hadde skaffet ham en plass som passasjer på "Hellevik" over til Rørvik.[13] Starten av reisen hadde foregått uten de store begivenhetene, men på søndag den 15. oktober, da skipet nærmet seg Flatangerlandet - et par timer unna Rørvik, hadde Saltnes fått en idé om å ta livet av hele besetningen for å stjele det som kunne finnes av verdisaker om bord.[14]

            Etter å ha spist middag sammen med besetningen, gikk Saltnes opp på dekk. Der fant han en øks som han tok med seg. Saltnes gikk først inn i byssa, hvor han fant Guttorm Marvoll som stod med ryggen til ham og tok oppvasken.[15] Saltnes svingte øksa, og den intetanende Marvoll ble tildelt et dødelig hugg. Etterpå listet Saltnes seg opp på broen, hvor Paul Hellevik befant seg.[16] Det første slaget med øksen tok ikke livet av skipperen, så Saltnes hadde måttet «gi ham flere slag før han ble liggende».[17] Til slutt gikk Saltnes ned i kahytten, der Peder Hellevik lå i dyp søvn. Peder møtte samme skjebne som faren hadde gjort noen få minutter tidligere, den skarpe siden av øksa.[18] Til slutt åpnet Saltnes bunnventilen på skipet, og rodde vekk i livbåten, mens «Hellevik» og de tre ofrene sakte sank ned mot havbunnen.

Jon Saltnes. Fra Sarpsborg Arbeiderblad 23. 10. 1950

Peder (venstre) og Paul Hellevik. Aftenposten 23. 10. 1950

Ransutbyttet hadde ikke vært en brøkdel av det Saltnes hadde forestilt seg. Han hadde fått inntrykk av at skipperen var en mann med mye penger, men han hadde bare funnet 260 kroner (drøyt 5000 kroner i dagens kurs) om bord på skipet.[19] Å gjøre seg til trippeldrapsmann for en så begredelig sum, kan ikke sies å ha vært noe særlig god business, noe Saltnes selv også måtte medgi under politiavhøret.[20] Årsaken til at han hadde begått ugjerningen, var ifølge ham selv at han trengte 1000 kroner til reparasjoner på et våningshus på svigermorens eiendom.[21] 
            I februar 1951 ble Jon Saltnes undersøkt av sakkyndige ved Reitgjerdet sykehus. De kom til konklusjonen at han ikke var «sinnssyk», og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk massakren om bord på «Hellevik». De sakkyndige fant imidlertid at Saltvik hadde «mangelfullt utviklede sjelsevner», og at det var fare for at han kunne gjenta de straffbare handlingene.[22]

Rettssaken mot Saltnes kom i gang i Frostating lagmannsrett i desember 1951. Den 19. desember falt dommen: Saltnes var skyldig i tre tilfeller av overlagt drap. Retten vektla at handlingene var foretatt med «den ytterste grad av kynisme uten betenkeligheter av moralsk art».[23] Saltnes ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring (en kunne, til tross for livsvarig fengsel, slippe ut på prøve). Han tapte også sine statborgerlige rettigheter. Saltnes valgte å vedta dommen på stedet.[24] Hans videre skjebne er uviss, men enkelte spor kan tyde på at han døde i 1997, i en alder av 75 år.

Uansett, dommen var en mager trøst for de etterlatte. Skipper Paul Hellevik var 66 år gammel, gift og hadde syv barn, hvorav den yngste var 17. Paul hadde drevet som skipper og fiskeoppkjøper i store deler av sitt liv og var godt likt. Han sønn, Peder Hellevik, var 32. Peder var også gift, og hadde to barn. Begge to var bosatt i Hellevik på Straumsøya. Guttorm Marvoll var 40 år, gift og hadde to små barn. Han var bosatt på Gillesvåg i Bodin. Guttorm var en slektning av Paul og Peder Hellevik, og de hadde seilt sammen i mange år.[25]

Guttorm Marvoll med sin yngste datter. Fra Aftenposten 24. 10. 1950

Etter at han hadde innrømmet drapene om bord på «Hellevik», ble Saltnes koblet til flere andre mystiske forlis som hadde funnet sted i de forgående årene. Allerede 23. oktober 1950, kort tid etter at Saltvik ble arrestert, hadde Aftenposten trukket paralleller mellom forliset av «Hellevik» og forliset til fraktefartøyet «Nymann» av Knarrlagsund, som hadde gått ned i november 1948. Dette forliset hadde hendt rett i nærheten av stedet hvor Saltnes nevnte ugjerning hadde funnet sted.[26] I likhet med «Hellevik», hadde også «Nymann» forlist under strekningen Trondheim – Rørvik. Som «Hellevik» forliste også dette skipet i finvær. Skipet hadde hatt to besetningsmedlemmer, skipper Arne Utsetø og hans sønn. Hovedteorien om dette forliset, var at skipet hadde kollidert med et annet skip, men dette ble aldri fastslått med sikkerhet.[27]

            I april 1951 hadde politiet dessuten fattet interesse for en serie rykter som koblet Saltnes til nok et tidligere forlis. Denne gangen var det snakk om fartøyet «Sjøliv», som hadde forsvunnet på vei fra Selje til Lofoten i begynnelsen av mars 1949.[28] «Sjølivet var en 30 fots skøyte som hadde et mannskap på to. Wilhelm Solheim og Reidar Rundereim.[29] Innen april regnet man med at skipet hadde forlist, men vraket hadde ikke blitt funnet.[30] Hvor mystiske disse forlisene enn måtte være, klarte politiet aldri å fastslå om Saltnes hadde vært involvert. Han hevdet selv å ha alibi for tidspunktene da begge forlisene hadde funnet sted. Da «Nymann» forliste, fortalte Saltnes at han hadde vært hjemme, og at han hadde snakket med en bekjent om forliset, noe denne bekjente også hadde bekreftet. Videre hadde Saltnes hevdet at han hadde vært ute på storsildfiske den gang da «Sjølivet» hadde forsvunnet.[31] Begge forlisene står den dag i dag igjen som uløste gåter.

"Sjølivet" savnes. Fra Arbeiderbladet 07. 04. 1949

En liknende, men om mulig enda mer brutal sak fant sted i Sverige i år 1900. Natten til 17. mai gikk John Filip Nordlund om bord på skipet "Prins Carl". Skipet var en såkalt mälarbåt, som gikk på innsjøen Mälaren mellom Stockholm og Arboga. Nordlund hadde onde hensikter da han gikk om bord. Planen var å ta livet av samtlige mannskap og passasjerer på skipet og rane til seg det han kunne finne av utbytte. Han lyktes nesten med ugjerningen. Med revolver og kniv tok han livet av fem og skadet ytterligere åtte personer. Utbyttet ble 800 kroner.[32] Norlund rømte så i en av Prins Carls livbåter tilbake til land. Etter noen få dager på frifot, ble Nordlund arrestert av politiet. Dommen var hard: Han måtte bøte med livet for forbrytelsen. Den 10. desember samme år svingte bøddelen Anders Gustaf Dahlman øksen, mens Nordlund sang salmen «Trygg, min Jesus, i dina armar». Henrettelsen av Nordlund ble for øvrig den nest siste dødsdommen som ble fullbyrdet i Sverige.[33]

Prins Carl. Fra heftet heftet "Malardramaet", A Lindgren & Söner , Gøteborg 1906

Noter:

---

[1] Arbeiderbladet, torsdag 19. oktober 1950, s. 1

[2] Arbeiderbladet, fredag 20. oktober 1950, s. 1

[3] Aftenposten, fredag 20. oktober 1950, s. 5

[4] https://no.wikipedia.org/wiki/Folda_(Tr%C3%B8ndelag)

[5] Aftenposten, fredag 20. oktober 1950, s. 5

[6] Aftenposten, lørdag 21. oktober 1950, s. 2

[7] Ibid.

[8] Sarpsborg Arbeiderblad, mandag 23. oktober 1950, s 1 og 6

[9] Aftenposten, tirsdag 24. oktober 1950, s. 1 og 5

[10] Ibid.

[11] Ibid. s. 5.

[12] Ibid.

[13] Aftenposten, mandag 23. oktober 1950, s. 1

[14] Ibid.

[15] Ibid.

[16] Aftenposten, lørdag 21. oktober 1950, s. 2

[17] Aftenposten, mandag 23. oktober 1950, s. 9

[18] Aftenposten, lørdag 21. oktober 1950, s. 2

[19] Ibid.

[20] Aftenposten, mandag 23. oktober 1950, s. 9

[21] Sarpsborg Arbeiderblad, mandag 23. oktober 1950, s. 1

[22] Aftenposten, fredag 16. februar 1951, s. 6

[23] Aftenposten, torsdag 20. desember 1951, s. 1 og 10

[24] Ibid.

[25] Aftenposten, lørdag 21. oktober 1950, s. 2

[26] Aftenposten, mandag 23. oktober 1950, s. 1 og 9

[27] Selvaag, Olaus (2012), s. 54

[28] Aftenposten, tirsdag 24. april 1951, s. 1

[29] Firda Folkeblad, mandag 4. april 1949, s. 2

[30] Nordisk Tidende, torsdag den 14. april 1949, s. 2

[31] Nordisk Tidende, torsdag den 7. juni 1951, s. 3

[32] Asker og Bærums Budstikke, onsdag 23. mai 1900, s. 4

[33] Swahn, Jan-Öjvind (2003), s. 154.

Kilder:

- Aftenposten

- Arbeiderbladet

- Asker og Bærums budstikke

- Firda Folkeblad

- Nordisk Tidende

- Sarpsborg Arbeiderblad

- Selvaag, Olaus (2012). Fire skipsforlis. I Skarvsetta, Hitra historielag og Kystmuseet i Sør-Trøndelags årsskrift for 2012 (s. 50 – 55). Hitra: Kystmuseet.

- Swahn, Jan-Öjvind (2003). Svenska mord: Märkliga mordfall ur den svenska kriminalhistorien. Bromma: Ordalaget.

- Wikipedia

Massemordet i Våler (1938)

Av: Per Ivar Hjeldsbakken Engevold (2019).

Braskereidfoss: En liten bygd i Våler i Hedmark fylke, som i hovedsak har vært preget av jordbruk og skogsdrift. Det er et rolig og idyllisk sted. Men, det har ikke alltid vært slik. På slutten av 1930-tallet ble Braskereidfoss rystet av en grusom og ufattelig tragedie som resulterte i fem døde og tre sårede. Dette er historien om massemordet i Våler.

Krag-Jørgensen rifle, bilde fra Armémuseet, Stockholm.  

Braskereidfoss, mai 1938.

Bjørn Braskerud var 28 år gammel og arbeidet som bonde på gårdsbruket Braskerud i Braskereidfoss. Gården hadde han overtatt noen år tidligere fra sin far, Edvard Braskerud, som fremdeles bodde på stedet sammen med kona, Helga. Familien levde en tilsynelatende fredfull tilværelse. De som kjente Bjørn Braskerud betegnet ham som «en ualminnelig sympatisk, dyktig og arbeidsom ung mann».[1]

Rundt klokken 21.00 på kvelden den 4. mai dro Bjørn, sammen med en kamerat ved navn Asbjørn Vestberg, ut i skogen for å blinke tømmer (merke trær som skal felles). Bjørn og Asbjørn  hadde opprinnelig planlagt å være ute i skogen i en hel uke for å merke et større område. Men, det var noe som ikke stemte. Ifølge familien hadde Bjørn sovet svært dårlig de siste nettene, og han hadde virket både nervøs og innesluttet.

Allerede kort tid etter at Bjørn og Asbjørn hadde gått ut i skogen, hørte naboene i området et par høye skuddsalver etterfulgt av en illevarslende stillhet. Helt ut av det blå hadde Braskerud trukket frem en revolver og skutt kameraten fire ganger i brystet. To menn hadde gått inn i skogen, bare én av dem kom ut igjen.[2]

Snaut ti minutter etter drapet kom Bjørn gående tilbake mot Braskerud gård. Med seg hadde han en Krag-Jørgensen rifle og en Remington-revolver.[3] Inne på gården var Bjørns foreldre, samt hans søster og svoger, som var på besøk:

           

Han gikk inn på kjøkkenet. Hans far og hans søster og svoger satt inne i stuen, men i det samme Bjørn kom tilbake gikk faren ut på kjøkkenet for å koke en kopp kaffe. Bjørn traff sin far alene på kjøkkenet og skjøt ham øyeblikkelig ned.[4]

Våningshuset på Braskerud gård. Fra Arbeiderbladet 06.05.1938

På drøyt 10 minutter hadde to personer mistet livet. Bjørns mor, søster og svoger hadde hørt skuddet på kjøkkenet og de flyktet umiddelbart ut av huset og løp over til en nabogård. Der fikk de tilkalt lege og varslet lensmannen i bygda. 

Da lensmann Adolf Taarneby og hans sønn, lensmannsfullmektig Johan Taarneby noen minutter senere kom, gikk den unge Taarneby inn i stuen på nabogården for å telefonere til lensmann Dahl i Hoff for også å be ham komme oppover. Mens Taarneby ringte, stod hans far ute på trappen sammen med to gårdsgutter. Da fikk de se Bjørn Braskerud ute på gårdsplassen og lensmann Taarneby gikk mot ham – i mørket la han ikke merke til at Bjørn har gevær med seg. Bjørn tømmer hele magasinet mot lensmannen på 40 meters avstand.[5]

Lensmannen ble truffet av tre skudd og segnet om på bakken. To gårdsgutter fikk dratt ham inn på nabogården. Inne i huset fikk han livreddende hjelp av doktor Granerud, som også hadde ankommet stedet. Kort tid etter fikk de besøk av lensmann Dahl.

Mens Dahl og den unge Taarneby sammen med doktor Granerud forbinder den sårede lensmann, kommer den sinnssyke (Bjørn Braskerud forf. anm.) gående og kaster seg av all makt mot døren og skyter en rekke skudd gjennom døren og vinduet. Doktor Granerud rømmer opp i annen etasje og lensmann Dahl forskanser seg bak en tykkere vegg inne i huset.[6]

Den unge Taarneby skjøt flere skudd etter Braskerud, men uten å treffe. Braskerud besvarte ilden, og traff Taarneby i brystet. Han falt om og ble liggende livløs. Det hele hadde utviklet seg til en desperat situasjon. Skuddvekslingen hadde pågått i flere timer. Lensmann Dahl var nå den eneste uskadde politimannen igjen på stedet. Utenfor kretset Bjørn Braskerud rundt huset med mord i blikket.

I mellomtiden er det ringt etter bil fra fylkessykehuset for å hente den sårede lensmann Taarneby. Sykebilen kom ved 24-tiden, og ved rattet satt sjåfør Otto Richardsen, andre var ikke med i bilen. Richardsen svinger inn på gårdsplassen og aner ingen fare. Før han får [slått av lysene på bilen] blir han skutt gjennom vinduet og drept øyeblikkelig.[7]

En halvtime senere ankom ytterligere to politimenn stedet, lensmann Holth og lensmannsbetjent Astrup. De fant sykebilen stående på gårdsplassen med lysene på. Mens de undersøkte hva som hadde hendt, fikk lensmann Dahl inne i huset advart dem mot at Braskerud fortsatt var i området, og at han var bevæpnet. De to trakk seg derfor tilbake til politibilen. Plutselig dukket Braskerud opp foran dem. Han har kastet fra seg skytevåpnene, men holder en stor tollekniv i hånden. Med ett går han til angrep. Først hogger han kniven i skulderen på lensmann Holth, og deretter i låret på Astrup. De to politimennene ble alvorlig skadet, men rakk å trekke våpnene sine. Etter et kort basketak fikk de skutt Braskerud flere ganger. Han ble truffet både i hodet og brystet. I det samme skuddene falt, kom lensmann Dahl løpende ut fra huset og hjalp med å få revet tollekniven vekk fra Braskerud. Kort tid etter trakk Bjørn Braskerud sine siste åndedrag.[8] Massakren var over, og en større politistyrke var på vei for å starte undersøkelser av åstedet.

 

Fra høyre: Lensmann Taarneby, lensmannsbetjent Astrup og lensmann Dahl. Fra Aftenposten 06.05.1938

Ute ved skogkanten fant politiet liket av Bjørn Braskeruds venn, Asbjørn Vestberg, som var den første som hadde blitt skutt. På kjøkkenet i huset på Braskerud gård fant de Edvard Braskerud, som hadde møtt samme skjebne. Utenfor nabogården stod sykebilen, fortsatt med liket av sjåfør Richardsen bak rattet. Inne i huset lå både lensmann Taarneby og hans sønn svært alvorlig skadet. Den eldre Taarneby døde underveis på reisen med ambulansen på vei til sykehuset, mens sønnen overlevde. Lensmann Holth hadde sluppet unna tumultene med lettere skader, men det stod verre til med fullmektig Astrup, som ble hastet til sykehus med alvorlige blødninger.[9]

Fem døde og tre skadede ble resultatet av dramaet i Braskereidfoss. Etter de langvarige skuddvekslingene, hadde hele stedet blitt seende ut som en slagmark:

Doktor Graneruds bil er rammet av en rekke skudd. Karosseriet var gjennomhullet av flere kuler. En skjerm hadde to hull etter kuler, og en kule er gått inn gjennom bagasjerommet bak på bilen, tvers gjennom baksetet […] Braskeruds våningshus var gjennomhullet, og både i gangen, spisestuen og kjøkkenet er det mange minnelser om nattens hendelser.[10]

Sjåfør Otto Richardson, som var i 50-års alderen, etterlot seg kone og flere voksne barn. Asbjørn Vestberg, som var 35 år gammel, hadde nettopp overtatt familiens gårdsbruk. Han etterlot seg sine to gamle foreldre, som etter hans bortgang så seg nødt til å videreføre gårdsdriften på stedet selv. Vestberg etterlot seg også en forlovede. De to hadde hatt planer om å gifte seg på høsten samme år som tragedien hendte. Lensmann Olaf Taarneby var 59 år gammel og etterlot seg, foruten sin sønn Johan, flere andre barn, kone og barnebarn. Han ble av folk i bygda omtalt som «en ualminnelig dyktig og avholdt politimann, som nøt stor anseelse».[11]

Lensmannsbetjentene Taarneby og Astrup lå fremdeles innlagt på sykehuset da de ble intervjuet av avisen Smaalenenes Social-Demokrat i august, tre måneder etter at massakren hadde funnet sted. Begge var da på bedringens vei. Det viste seg at Taarneby hadde fått et skudd gjennom en av lungene, mens Astrup hadde fått kuttet hovedpulsåren i låret.[12]

Lensmannsbetjent Johan Taarneby og kone. Fra Arbeiderbladet 06.05.1938

Tragedien i Braskereidfoss gjorde dypt inntrykk på hele nasjonen og vekket internasjonal oppmerksomhet. I Våler ble feiringen av 17. mai avlyst av respekt for de døde og sårede. I etterkant av massakren kom det frem at Bjørn Braskerud hadde vært aktiv i lokallaget av Nasjonal Samling i Våler og glødende nazist. I Smaalenenes Social-Demokrat kunne man den 13. mai lese at:

[…] den unge massemorder Bjørn Braskerud oppe i Solør har vært sterkt nazistisk påvirket, medlem av en Quisling-organisasjon, og at han i den siste tid før sinnssykdommens utbrudd stadig syslet med tanken om et voldelig oppgjør med «marxister og jøder». Det ser altså ut som om denne forskrudde mentalitet – med dyrkelse av nazistiske og fascistiske «helteskikkelser» på den ene side og fullstendig nedvurdering av annerledes tenkende på den annen – har lett for å forvirre unge og skjøre hoder […] De naturlige hemninger, som finnes hos sunne mennesker, har lett for å falle hos svake hoder under påvirkning av den nazistiske selvforgudelse og under dyrkelsen av voldens evangelium.[13]

Om de bare hadde visst hvor rett de skulle få …

Saken vekket også internasjonal oppmerksomhet. Fra den australske avisen Sunday Times,19.06.38

---

Noter: 

[1] Aftenposten, fredag 6. mai 1938 (aftenutgaven) s. 1

[2] Ibid.

[3] Smaalenenes Social-Demokrat, fredag 6. mai 1938, s. 1

[4] Aftenposten, fredag 6. mai 1938 (aftenutgaven) s. 1

[5] Ibid s. 2

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9] Arbeiderbladet, fredag 6. mai 1938.

[10] Ibid.

[11] Aftenposten, fredag 06. mai 1938, s. 2

[12] Smaalenenes Social-Demokrat, mandag 8. august 1938, s. 2

[13] Smaalenenes Social-Demokrat, fredag 13. mai 1938, s. 4