En mann ved navn Edgar (1962 - 93)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017


Øksfjordbotn, søndag 1. august 1993.

Politiet i Vest-Finnmark hadde jaget den mistenkte i tre dager. Han var en 53 år gammel mann som egentlig sonet en livstidsdom for drap, men han hadde levd i åpen soning siden 1988.[1] 53-åringen hadde stort sett holdt seg unna trøbbel etter at han kom ut av fengselet, men var nå ettersøkt for voldtekten av en 11 år gammel jente fra Alta. Politiet hadde få spor å gå etter for å finne ut hvor mannen befant seg. Det var først da politihunden «Loke» kom til stedet og begynte sitt søk, at det ble fortgang i saken. Etter 48 minutter fant politihunden mannen. Han lå inne i et lite hulrom i midten av en steinrøys. Død.[2] 

Etter en kort etterforskning konkluderte politiet med at den mistenkte måtte ha tatt sitt eget liv. Dette til tross for at mannen i tiden før han ble funnet død, hadde mottatt en rekke trusler.[3] Den avdøde mannen het Olav Edgar Stensrud, men han hadde bare båret dette navnet bare de siste fem årene. I sitt tidligere liv gikk han under navnet Edgar Antonsen og var en av de verste voldsforbryterne og seriemorderne i norsk kriminalhistorie.

Fra Aftenposten 02.08.93

For å forstå Edgar Antonsens liv bedre og hvordan han hadde havnet i åpen soning i Finnmark, må vi gå tjue år tilbake i tid. Tolv år gamle Bodil Brungot fra Ørsta i Møre og Romsdal forsvant sporløst natt til 19. oktober 1974. Tidligere på kvelden hadde Bodil dratt inn til Ørsta sentrum for å gå på diskotek sammen med noen venner. I 23-tiden hadde hun sagt farvel til vennene og hun fortalte dem at hun aktet å haike hjem.[4] Etter at Bodil ble meldt savnet, famlet politiet i blinde, helt uten spor å gå etter. Det ble satt inn store ressurser i letningen. Kripos hadde en gruppe på syv personer på oppdrag i nabokommunen Volda. Disse ble raskt satt på saken. Marinefartøyet KNM «Sarpen» søkte på havbunnen med hele 18 dykkere. I tillegg var det en omfattende innsats fra frivillige. Det ble gjort en lang rekke søk på ulike steder i området, men uten resultat.[5]

Torsdag den 24 oktober, seks dager etter forsvinningen, kom endelig det første gjennombruddet. Politiet fikk kontakt med en ansatt ved Møre Trikotasjefabrikk i Ørsta som kunne opplyse om at to av arbeiderene der hadde observert Bodil Brungot på kvelden etter at hun hadde forlatt diskoteket. I tillegg hadde den femten år gamle broren til en av arbeiderne sett at Bodil stod og haiket, og at hun litt senere gikk inn i en bil.[6] Ved nærmere utspørring av femtenåringen fikk politiet en svært detaljert beskrivelse av denne bilen. Det var en hvit Ford Taurus 12M med sorte fartsstriper langs sidene.[7] Politiet visste bare om en person som eide en slik bil i området. Han het Edgar Antonsen og var 34 år gammel. Edgar ble pågrepet sammen med broren, 21 år gamle Terje Antonsen, den 24. oktober. De to ble i første rekke siktet for «frihetsberøvelse». Begge brødrene nektet hardnakket for å ha hatt noe med saken å gjøre.[8]

Fra Aftenposten 28.10.74

Både Edgar og Terje Antonsen var ny-innflyttede i den lille bygda. Edgar Antonsen, født ca. 1940, var den eldste av brødrene. Han var født og oppvokst i Horten. Barndomsårene hadde vært preget av mye fyll og bråk. Edgars foreldre skilte seg da han var ti år og han havnet da på Horten barnehjem hvor han bodde i lengre perioder de neste fem årene. Det året han fylte femten, bestemte Edgar seg for å dra på sjøen. Han skaffet seg hyre på et skip og seilte av og på i utenriksfart de neste ti-femten årene. Allerede som nittenåring ble han gift og fikk et barn, men dette ekteskapet varte ikke lenge. Edgar hadde et opphold fra sjømannslivet i 1962, da han avtjente verneplikt.[9] Da Edgar gikk i land mot slutten av 1960-årene, var han gift på ny og hadde fått to barn med den nye kvinnen.[10]

Idyllen varte imidlertid ikke lenge. I 1971 ble Edgar siktet for en rekke volds- og voldtektsforhold. Han hadde blant annet voldtatt sin egen kone, sin søster og en femten år gammel jente. Han ble dømt til fem år i Ullersmo fengsel for disse sakene.[11] Edgar Antonsen lå ikke på latsiden under fengselsoppholdet. Hans andre kone hadde, forståelig nok, forlatt ham og han benyttet fritiden til å sende ut kontaktannonser til flere aviser. Han fikk svar fra en kvinne i Ørsta, og da han ble sluppet ut fra fengselet på prøve i 1974, bestemte han seg for å forsøke en ny start og flytte til hennes hjemsted. Slik hadde det seg at Edgar Antonsen endte opp i Ørsta våren 1974. Han fikk seg jobb på Møre Trikotasjefabrikk og forlovet seg etter hvert med den tidligere nevnte kvinnen.[12] Terje Antonsen var også født i Horten. Han hadde flyttet etter halvbroren Terje til Ørsta for å komme vekk fra rusmiljøet i hjembyen. Terje hadde, til tross for sin unge alder, vært sniffer og narkoman i mange år.[13] Han begynte, ifølge seg selv, å sniffe Lynol da han var bare 12 år gammel og hadde fort gått over til tyngre stoffer. Han hadde også sittet i "ungdomsfengsel" ved flere anledninger.[14]

Utover i november 1974 begynte politiet å få en sterkere og sterkere sak mot brødrene Antonsen. Det hadde vært innbrudd i en hytte i nærheten av Bodils hjem og politiet hadde en teori om at Bodil kunne ha blitt fraktet til dette stedet og drept der. De hadde funnet flere gjenstander utenfor hytta som kunne settes i forbindelse med Bodil.[15]

Tingene som politiet fant ved hytta. Fra Aftenposten 30.10.74

Terje Antonsen slet med store abstinensproblemer mens han satt i arresten og etter flere lange avhør, brøt han omsider sammen den 5. november 1974, tre uker etter Bodils forsvinning.Han gav en delvis tilståelse om at han sammen med Edgar hadde kidnappet, voldtatt og drept Bodil. Terje pekte også ut stedet hvor brødrene hadde begravet Bodils lik, som kort tid etter ble funnet.[16] Regionavisa skrev i år (2017) en lengre sak om Antonsen-brødrene hvor hele handlingsforløpet blir fremstilt:

Fra Aftenposten 08.11.74

Det var like ved saga på Mo at Antonsen-brørne plukka opp den tolv år gamle haikaren. I følgje samtidige avisreferat var det Edgar som kjørte bilen. Terje skal ha hoppa inn i baksetet saman med Bodil like etter ho hadde sett seg i to-dørs-bilen. Ho hadde ingen sjanse. Edgar og Terje kjørte like forbi barndomsheimen hennar, fram gjennom Follestaddalen, og opp på Øyesetra, der dei sparka inn ei dør til eit sel (hytte), valdtok den unge jenta, før Edgar kvelte henne. Deretter pakka dei to halvbrørne henne inn i eit ullteppe, kjørte til Standal ved Hjørundfjorden, der dei gravla henne i utkanten av eit sandtak. Den einaste belysninga dei hadde var fyrstikker, som seinare vart funne på staden.[17]

Drapet på Bodil var oppklart, men saken skulle nå ta en ny og skremmende vending. Den 31 år gamle kvinnen Oddbjørg Helene Jystad fra Oslo hadde vært savnet siden slutten av juli 1974. Hun hadde vært på Molde Jazzfestival og skulle haike videre derfra, men hun kom aldri hjem. Oddbjørg var en ivrig hobbyfotograf og med seg hadde hun et stort, japansk kamera, som var ganske sjeldent. Et vitne mente å ha sett Edgar Antonsen med et liknende kamera i tiden etter at Oddbjørg ble drept, og det ble satt inn store ressurser for å lete etter kameraet rundt Antonsens hjem. Mot slutten av november ble kameraet omsider funnet, bare 8-900 meter unna hybelen hvor Antonsen bodde.[18] Som i saken med Bodil, var det Terje som først brøt sammen og innrømmet at han sammen med Edgar hadde kidnappet Oddbjørg. Begge brødrene hadde voldtatt henne, og Edgar hadde stått for drapet. Terje pekte ut stedet de hadde gjemt liket, og det ble snart etter funnet i en tunnel ved Åndalsnes.[19]

Fra Aftenposten 27.11.74

Saken skulle fortsatt vise seg å by på flere overraskelser. I 1962 ble en kvinne i 80-årene ved navn Bertha Holten funnet død i sin leilighet. Rundt halsen hadde hun en lampeledning som var knyttet igjen med to «kjerringknuter». Politiet mente først at det dreide seg om et selvmord, men saken ble tatt opp igjen i 1971 og etterforsket som mord, uten resultat. Dette kan kanskje høres noe pussig ut, men liket ble funnet inne i en låst leilighet hvor nøkkelen befant seg på innsiden.[20] Edgar Antonsen var hjemme i Horten på permisjon fra militæret og han kjente Bertha Holten godt, de var nemlig gamle naboer. I en lengre sak om Antonsen-brødrene skriver NRK følgende om drapet:

Avisa Dagbladet trekte fram saka med nabokvinna i samband med etterforskinga av drapa på Bodil Brungot og Oddbjørg Helene Jystad. Dei skreiv at Edgar Antonsen var mistenkt for å ha teke livet av den 80 år gamle kvinna, og at det skulle ha skjedd medan han var på tjuvperm frå militæret.Edgar Antonsen vart rasande, og han gav klar beskjed til etterforskingsleiar Leif A. Lier. Få Dagbladet til å dementere at han hadde vore på tjuvperm, så skulle han tilstå drapet. Lier kontakta avisa. Dagbladet dementerte, og Antonsen tilstod at han tok livet av kvinna for å skjule eit tjuveri av 800 kroner.[21]

Terje Antonsen ble aldri mistenkt i denne saken, han var bare ni år på det tidspunktet Bertha Holten ble drept. Edgar var nå mistenkt for tre drap og to voldtekter og Terje for to drap og to voldtekter. I tiden frem mot rettssaken i oktober 1975 ble de to koblet til en lang rekke andre forsvinningssaker hvor politiet stod fast, uten at politiet klarte å finne beviser for at de de skulle ha hatt befatning med noen av disse. Den sterkeste av disse sakene var forsvinningen av en tolv år gammel gutt ved navn Frode Fahle Ljøen. Frode forsvant fra Stranda, bare en kort kjøretur fra Ørsta, natt til den 20. juli 1974. Frode skulle haike til sin onkel på Hellesylt og forsvant på nøyaktig samme sted som Bodil Brungot, på riksvei 655 mellom Ørsta og Hellesylt. To vitner mente bestemt å ha sett Frode gå inn i en bil i dette området.[22] Et annet vitne kunne fortelle at han, samme natt som Frode forsvant, hadde observert to menn som gravde i et skogholt like ved riksveien og han hadde sett en hvit bil parkert i nærheten. Politiet gjorde søk i området, men uten resultat.[23] Frode ble aldri funnet.

Rettssaken mot de to Antonsen-brødrene fikk bred dekning i norske medier. Da de to brødrene ble vurdert av to rettspsykiatriske sakkyndige, fikk Terje en mer gunstig beskrivelse enn Edgar. Mens Edgar ble kalt "en følelsesløs seksualpsykopat" og "en sadist som har abnorm seksuell lystfølelse ved å pine mennesker og dyr", ble Terje omtalt som "lettpåvirkelig".[24] Kort sagt var det de sakkyndiges vurdering at Edgar var en uhelbredelig psykopat, mens Terje kunne rehabiliteres.  I løpet av rettssaken var de to brødrene stadig i konflikt og la skylden på hverandre. Terje Antonsen påstod å være livredd for broren, og påstod at Edgar hadde innrømmet flere drap til ham i fortrolighet. Disse drapene skulle ha skjedd mens Edgar var sjømann. Hverken retten eller politiet fant denne informasjonen særlig troverdig.[26]

Fra Aftenposten 15.10.1975

Ikke overraskende endte rettssaken med at Edgar Antonsen ble dømt til lovens da strengeste dom: livsvarig fengsel pluss ti års sikring for tre drap og to voldtekter. Det var både politiets og rettens vurdering at Edgar var drivkraften bak drapene. Terje, som hadde ett drap mindre på samvittigheten, fikk samme dom som broren, for drap og voldtekt av Bodil Brungot og medvirkning til drap og medvirkning til voldtekt av Oddbjørg Jystad. [25] Til tross for livstids-dommene, ble ingen av brødrene sittende inne i fengsel spesielt lenge. Terje Antonsen slapp ut en gang tidlig på 1980-tallet. Lite er visst om hans videre liv. Edgar slapp ut av fengselet i 1988 på såkalt fri-soning, soning med sikring. Det var da Edgar bosatte seg i Vest-Finnmark hvor han bodde frem til sin død i 1993.

Bodil Brungots far fortalte senere til Regionavisa om en rekke merkelige hendelser etter at Edgar Antonsen slapp ut av fengselet i 1988 og en svært mystisk telefonsamtale rett før Edgars død:

Edgar Antonsen ca. 1975
Fra Vestfold 1900-2000

Det året han hadde blitt fri mann, skulle vi ned på grava til Bodil for å pynte, og fann der eit overdådig rosehav. Vi kontakta slekt og vener for å høyre om nokon av dei stod bak pyntinga. Men ingen av dei hadde gjort det. Var det Edgar som hadde vore ved grava? Undrar kona, som flytta saman med far til Bodil åtte år etter Bodil-drapet. Då han kom ut frå fengselet som 48-åring etablerte Edgar Antonsen seg i ei bygd i Finnmark – i eit lite hus langt frå naboar. Han likte å måle, dreiv blant anna med rosemåling av kister, og deltok på messer og utstillingar. Ekteparet fortel om hyppige telefonar frå nord, telefonar der essensen var kvar Edgar oppheldt seg til ein kvar tid, kvar han deltok på messe/utstilling, kva hotell han då budde på, og så vidare. Dette pågjekk frå tid til annan i fem år […] Den siste telefonen i 1993 var svært uhyggeleg. Ei hul og monoton kvinnestemme kunne fortelje at ho visste kvar Edgar Antonsen var, og at nokon ville kome til å ta han av dage. Eit par – tre dagar seinare kom nyheita om at Edgar Antonsen var død.[27] 

Politiet konkluderte imidlertid med at Edgar Antonsen hadde begått selvmord, noe også obduksjonen støttet. Inkludert den siste voldtekten i 1993, hadde Edgar ved sin død minst gjort seg skyldig i tre drap og seks voldtekter. Men selv om han var død, skulle det ikke bli helt slutt på hans historie enda. I 1991-1992 foregikk de såkalte Tistedalsdrapene i Tistedal utenfor Halden. Totalt ble fire mennesker drept i den lille bygda i denne perioden. I 1994, et år etter Edgars død, gikk rettssaken for drapene. Den mistenkte for alle fire drapene, en mann ved navn Roger Haglund, påstod at Edgar Antonsen hadde presset ham til å tilstå to av drapene han var tiltalt for. Dette gjaldt drapene på et eldre søskenpar i 1991 som Roger Haglund påstod at Edgar Antonsen selv skulle ha utført. Kunne Edgar Antonsen virkelig ha hatt noe med disse drapene å gjøre?

Vel, for det første gav Roger Haglund ifølge samtidige medier en svært usammenhengende forklaring og historien om hvordan Antonsen skal ha vært involvert er mildt sagt forvirrende. Roger Haglund var i tillegg til de fire drapene også mistenkt for et bankran. Etter dette ranet skulle en mann ha tatt kontakt med Roger Haglund. Mannen skal ha påstått at han hadde vært vitne til ranet og at han hadde gjenkjent Haglund som gjerningsmannen ut ifra et bilde han hadde sett i avisene. Mannen truet Haglund med å gå til politiet som vitne hvis han ikke fikk 40.000 kroner. Samtidig skal mannen også ha presset Haglund til å tilstå drapet på de eldre søsknene som ble funnet drept. En tid senere så Roger Haglund et bilde av Edgar Antonsen i et ukeblad og utpekte ham som utpresseren og den egentlige morderen.[28] Politiet trodde ikke på Haglund, det gjorde heller ikke retten. Edgar Antonsen var en perfekt syndebukk. På dette tidspunktet var han et relativt kjent ansikt i avisene og siden han nylig hadde avgått ved døden fikk han ikke jo forsvart seg. Det fremkom imidlertid fakta i saken som gjorde Antonsens medvirkning høyst usannsynlig:

Fra Arbeiderbladet 23.04.1994

Fotnoter: 

[1] http://www.regionavisa.no/front-page/small-list-blue/bor-vurdere-edgar-dod/ (besøkt 10.11.17)

[2] Altaposten, mandag 2. august 1993

[3] Arbeiderbladet, mandag 2. august 1993

[4] Aftenposten 28. oktober 1974 (aftenutg.)

[5] https://www.nrk.no/norge/xl/doden-kom-i-ein-taunus-12m---historia-om-ein-seriedrapsmann-1.13423752 (besøkt 15.11.17)

[6] http://www.regionavisa.no/aktuelt/reportasjer/gjennombrotet/ (besøkt 17.11.17)

[7] Aftenposten 28. oktober 1974 (aftenutg.)

[8] https://www.nrk.no/norge/xl/doden-kom-i-ein-taunus-12m---historia-om-ein-seriedrapsmann-1.13423752 (besøkt 15.11.17)

[9] Aftenposten tirsdag 14. oktober 1975

[10] http://www.regionavisa.no/aktuelt/reportasjer/jakta-pa-ein-seriemordar/ (besøkt 16.11.17)

[11] https://www.nrk.no/norge/xl/doden-kom-i-ein-taunus-12m---historia-om-ein-seriedrapsmann-1.13423752 (besøkt 15.11.17)

[12] http://www.regionavisa.no/aktuelt/reportasjer/jakta-pa-ein-seriemordar/ (besøkt 16.11.17)

[13] http://www.regionavisa.no/aktuelt/reportasjer/jakta-pa-ein-seriemordar/ (besøkt 16.11.17)

[14] Aftenposten fredag 17. oktober 1975

[15] Aftenposten 30. oktober 1974 (morgenutg.)

[16] https://www.nrk.no/norge/xl/doden-kom-i-ein-taunus-12m---historia-om-ein-seriedrapsmann-1.13423752 (besøkt 15.11.17)

[17] http://www.regionavisa.no/aktuelt/reportasjer/jakta-pa-ein-seriemordar/ (besøkt 16.11.17)

[18] Aftenposten, 27. november 1974 (morgenutg.)

[19] Aftenposten, 28. november 1974 (aftenutg.)

[20] Aftenposten 14. oktober 1975 

[21] https://www.nrk.no/norge/xl/doden-kom-i-ein-taunus-12m---historia-om-ein-seriedrapsmann-1.13423752 (besøkt 15.11.17)

[22] Rogalands avis 30. oktober 1974

[23] Arbeiderbladet 6. januar 1974
[24] Aftenposten 18. oktober 1975

[25] Aftenposten 22. oktober 1975

[26] Arbeiderbladet 7. mai 1975

[27] http://www.regionavisa.no/front-page/small-list-blue/bor-vurdere-edgar-dod/ (besøkt 18.11.17) 

[28] Arbeiderbladet 19. april 1994

Kilder: 

Aftenposten 

Arbeiderbladet

NRK.no 

Regionavisa

Rogalands avis

Vestfold 1900-2000, Tønsbergs blad


Jeg har ingen spesielle tips til videre lesning om denne saken, men kan anbefale boken "En reisende i mord" (2002), skrevet av Stein Morten Lier og Leif A. Lier. Det er en biografi om politimannen Leif A. Lier, som blant annet var leder for Kripos-teamet som etterforsket Bodil-saken.

Gunvors grusomme skjebne (1929)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017


Historien om det uhyggelige mordet på den seks år gamle jenta Gunvor Syversen har gjennom tidene blitt fortalt i mange forskjellige varianter. Saken er først og fremst en tragisk og morbid del av den norske kriminalhistorien. I tillegg har historien utviklet seg til å bli en muntlig tradisjon, som inntil ganske nylig ble fortalt i områdene rundt Grünerløkka i Oslo. Med tiden ble den sanne historien om til en uhyggelig spøkelseshistorie som involverer følgende ingredienser: Et barnedrap, et skrikende gjenferd, et kjent medium, samt den verdenskjente britiske forfatteren og spiritisten Arthur Conan Doyle. 

Det hele begynte på en tirsdag, den 29. oktober i året 1929.

Reidun Syversen stod utenfor familiens enkle hjem i Steenstrups gate 15 på Grünerløkka i Oslo. Hun begynte for alvor å bli bekymret. Hennes seks år gamle datter Gunvor var savnet. Reidun hadde vært ute og lett gatelangs etter datteren det meste av dagen. Først på egenhånd og siden sammen med sin ektemann. De to hadde gjennomsøkt hele nabolaget, men uten resultat. Det var som om lille Gunvor hadde sunket i jorden. Hun var ikke å finne noe sted. Da det begyne å bli kveld uten at Gunvor var kommet til rette, gikk ekteparet Syversen ned til Grünerløkka politistasjon for å melde datteren sin savnet. Men allerede før politiet rakk å begynne sitt søk, ble Gunvor funnet. Hun var død.[1]

Utenfor Steenstrups gate 15 på kvelden den 29. oktober. Fra Aftenposten 30.10.29

Det var nabogutten Karsten Paulsen som tilfeldigvis hadde kommet over Gunvors lik nede i kjelleren på Steenstrups gate 15. Karsten hadde nylig hatt bursdag og i gave hadde han fått en splitter ny lommelykt. For å teste ut lommelykten hadde han gått ned i bygårdens mørke kjeller.[2]  Da Karsten kom seg ned i kjelleren og skrudde på lommelykten, fikk han seg en svært uhyggelig overraskelse. I en bjelkegang rett under porten lå Gunvors lik. Den lille kroppen var ille tilredt og delvis avkledd, med en stor skyggelue tredd over ansiktet. Karsten Paulsen ble så skremt at han løp rett bort til en nabo som arbeidet i politiet. Da Karsten hadde fått varslet politimannen om det grufulle funnet gikk det ikke lenge før den døde ble identifisert som Gunvor Syversen.[3] Politiet konstaterte raskt at Gunvors død ikke skyldtes sykdom eller ulykke. Det måtte være snakk om et mord. Dette ble fastlått da Gunvor ble fraktet til Rikshospitalet for obduksjon. Dødsårsaken viste seg å være kvelning.[4]

Lille Gunvor, fra Arbeiderbladet 30.10.29.

Etter obduksjonen gikk politiet straks i gang med å arrestere og avhøre tidligere dømte sedelighetsforbrytere.[5] Mange av vaneforbryterne viste seg å ha vanntett alibi, mens andre ble sluppet løs fordi de ikke stemte med noen av signalementene politiet hadde fått fra vitner som hadde sett forskjellige menn gå inn og ut av Steenstrups gate 15 den aktuelle dagen. I det hele tatt hadde politiet en lang rekke motstridende beskrivelser av mulige gjerningsmenn. En av beskrivelsene politiet la vekt på, var en mann i 35-40 års alderen som skulle være omtrent 174 cm høy og grovbygget, skjeggløs og iført gråbrun frakk og en sort, stiv hatt. Han skulle ha antastet flere småjenter i Markveien i tiden rett før Gunvor ble funnet drept.[6]  Denne mannen ble raskt identifisert og arrestert, men han ble senere sjekket ut av saken da det viste seg at også han hadde alibi for drapsdagen.[7]

Den 9. november, tre dager etter at Gunvor Syversen ble begravet, gjorde politiet en ny arrestasjon. Den 30 år gamle smultringselgeren Aksel Normann Kristoffersen hadde vært innom Steenstrups gate 15 ved flere anledninger. Han hadde tidligere også solgt smultringer til Gunvor og hennes mor. Flere i bygården mente bestemt å ha sett Kristoffersen i området den dagen ugjerningen skjedde.[8]  Kristoffersen var fra tidligere dømt for sedelighetsforbrytelser og hadde bare noen dager før drapet sluppet fri etter et langvarig opphold på Reitgjerdet sinnssykeasyl.[9]

Gunvor Syversens dødsannonse, fra Aftenposten 07.11.1929

Det ble deretter stillere om saken i de norske avisene. Aksel Kristoffersen ble siktet for både drap og voldtekt og rettssaken mot ham startet i januar 1930. I tillegg til drapet og voldtekten på lille Gunvor, var Aksel Kristoffersen også siktet for to andre sedelighetsforbrytelser. Han ble dømt for den ene av disse sakene og han ble sterkt mistenkt for drapet på Gunvor, uten at retten hadde beviser til å dømme ham for dette. Aksel Kristoffersen ble den 25. januar 1930 dømt til 20 års sikring.[10] Dommen mot Kristoffersen satte et punktum for saken, i hvert fall fra rettens perspektiv. Men, for innbyggerne på Grünerløkka, og især for beboerne i Steenstrups gate 15, var saken langt fra over. Det var en gryende frykt for at politiet kunne ha pågrepet feil mann og at den virkelige morderen fortsatt fantes der ute. 

Arkitekten og forfatteren Alf Folmer vokste opp i Oslo på 1920-tallet og har blant annet skrevet boken Gutten fra sjokoladefabrikken: Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka om sin oppvekst. I tidsskriftet St. Halvard skrev Folmer i 2007 en artikkel om mordet på Gunvor Syversen. Folmer introduserte her spøkelseshistorien som skal ha gått på folkemunne på Grünerløkka i mange år etter mordet. Mange av disse påstandene er fremlagt uten kilder og flere kan tilbakevises, men dette skal jeg komme tilbake til senere. I Folmers artikkel står det følgende skrevet:

Verre var det at den myrdede pikens foreldre, Reidun og Sigurd Syversen, som altså bodde i leiligheten rett over kjelleren, ikke kunne få ro. Bare noen dager etter mordet ble begge veket av et skjærende skrik nedenfra. De tente lyset, skalv av redsel og satte seg på kjøkkenet […] Så hendte det igjen noen dager senere. Samme skjærende skrik fra kjelleren, det kom rett gjennom gulvet. Nå ble det for mye. Kunne det være skriket fra deres myrdede datter? «Det er umulig, hun er begravet og ligger i jord», sa Sigurd til kona. Så hendte det atter en gang. Nå trodde de at de var på vei til å bli gale. Det gikk ikke lenger. Her kunne de ikke bo. Noen uker senere flyttet Reidun og Sigurd Syversen til en leilighet i Johan Svendsens gate på Torshov, uten å ha fortalt noen hvorfor.[11] 

Videre skriver Alf Folmer at en ny familie, nærmere bestemt familien Andresen fra Lillehammer skal ha flyttet inn i leiligheten etter Syversens. Familien Andersen skal også ha blitt plaget av de samme uforklarlige skrikene. Herr Andresen skulle ved en anledning ha fortalt en nabo at «det virker som barneskrik, som om noen skal kveles».[12]

Alf Folmer forteller også i sin artikkel en historie om sir Arthur Conan Doyle, skaperen av Sherlock Holmes og hans innblanding i saken: En av beboerne i Steenstrups gate 15 ved navn Ellingsen leste en dag i avisen at den kjente forfatteren Arthur Conan Doyle skulle komme til Oslo for å holde et foredrag med tittelen "livet efter døden". Conan Doyle hadde blitt en gammel mann og med årene hadde han stått frem som en sentral forkjemper for spiritismen. Conan Doyle kom til Norge i regi av Norsk selskap for psykisk forskning.[13] Conan Doyle skulle etter planene holde flere foredrag om spiritismen og bruken av synske medier i såkalte seanser. Foredragene fant sted på Universitetet i Oslo. Den tidligere nevnte herr Ellingsen hadde derfor kontaktet Aftenposten og bedt avisen videreformidle historien om skrikene i kjelleren på Grünerløkka til Conan Doyle. Da Conan Doyle ankom Norge og fikk høre om historien, ble han ifølge Folmer «meget begeistret» og han aktet å besøke kjelleren i Steenstrups gate 15 der mordet hadde funnet sted.[15]

Men Doyle er svært opptatt under tiden i Oslo […] Det eneste tidspunktet som passer ham, er 12. november kl. 16. Men han tillater seg å ta med det norske mediet Anna Elisabeth Westerlund, som er kjent i hele Norge for sine synske evner […] Så kom han, den verdensberømte Sir Conan Doyle […] De hadde bare kommet innenfor døren og et stykke ned i trappen, så reagerte mediet. Hun stusset og sa: «Det er noe forferdelig som har hendt her nede. Jeg ser et barn ligge på gulvet.» Formannen fra Selskapet oversetter for Conan Doyle. «Jeg hører skrik fra jenta. Jeg ser en mann tar en murstein og slår og slår jenta i hodet. Hun skriker alt hun orker. Nå voldtar han henne. Nei, nei, nå orker jeg ikke mer. Jeg må opp fra kjelleren! Mediet Anna Westerlund løper opp og ut. Fotografen fra Aftenposten står som forstenet, våger ikke ta bilder i denne situasjon […] Conan Doyle er meget imponert over mediets beskrivelser og viser stor interesse. Han sier: «Jeg trodde aldri på min reise til Oslo å skulle få være med på en så dramatisk paranormal opplevelse. Dette er noe jeg kommer til å skrive om i min forskning».[16]

Denne historien er for god til å være sann. Og det er den heller ikke. Først og fremst er det verdt å notere seg at familien Syversen slett ikke flyttet ut noen uker etter drapet, slik Folmer påstår. Følgende notis, som stod på trykk i Arbeiderbladet den 20. oktober 1930, et helt år etter drapet, sier det meste:  

Ett år etter tragedien bodde familien Syversens fortsatt i samme leilighet. De ble hjemsøkt, ikke av et skrikende spøkelse, men snarere av savnet etter sin seks år gamle datter. Syversens ba på sine knær om å få hjelp til å finne et annet husrom. Dette er jo lett å forstå, den grusomme og traumatiske hendelsen tatt i betraktning. Til historiens fordel skal det sies at Arthur Conan Doyle virkelig var i Oslo rett etter at drapet hadde skjedd, men han oppholdt seg bare i hovedstaden i tre netter, fra den 2. november til den 5. november. I denne perioden holdt Conan Doyle to foredrag om spiritisme på Universitetet.[17] Det er derfor lett å utelukke at Conan Doyle skal ha vært i Steenstrups gate den 12. november, slik Folmer hevder.

Arthur Conan Doyle i Oslo. Fra Arbeiderbladet 02.11.29

Det er også verdt å notere seg at hverken Anna Elisabeth Westerlund eller Arthur Conan Doyle nevnte den påståtte hendelsen i noen av sine bøker eller etterlatte dokumenter. En kunne jo tross alt anta at en så spektakulær episode i minst ville ha blitt nevnt i ettertid. At Aftenposten ei heller nevnte historien med så mye som et eneste ord sier sitt. Det hele er antakeligvis snakk om en fjær som ble til fem høns. Den brutale voldtekten og drapet på lille-Gunvor var svært sjokkerende for lokalbefolkningen på Grünerløkka, og ikke minst en enorm påkjennelse og dyp tragedie for ekteparet Syversen. Det faktum at den verdensberømte spiritisten Arthur Conan Doyle var i byen kort tid etter drapet, har satt fantasien i sving og dermed sitter vi i dag igjen med denne nifse, dog usanne historien om Arthur Conan Doyle, den synske kvinnen og spøkelset i kjelleren. 

Fotnoter:

[1] Sarpsborg Arbeiderblad, onsdag den 30. oktober 1929

[2] Ibid. 

[3] Aftenposten, onsdag den 30. oktober 1929 (morgenutg.)

[4] Aftenposten, torsdag den 31. oktober 1929 (morgenutg.)

[5] Arbeiderbladet, lørdag den 2. november 1929

[6] Aftenposten, onsdag den 30. oktober 1929 (morgenutg.) 

[7] Arbeiderbladet, lørdag den 2. november 1929

[8] Aftenposten, lødag den 9. november 1929 (aftenutg.)

[9] Ibid. 

[10] Aftenposten, lørdag den 25. januar 1930 (morgenutg.)
[11] Alf Folmer (2007), "Barnemord på Grünerløkka", I St. Hallvard vol. 85, nr. 3 (2007) s. 26, 27
[12] Folmer (2007) s. 27
[13] I dag heter de Norsk Parapsykologisk Selskap. 

[14] Spiritismen er en sosial og religiøs bevegelse som oppstod i USA på midten av 1800-tallet. Spiritisme er karakterisert    ved troen på at det er mulig å komme i forbindelse med avdøde menneskers ånder.

[15] Folmer (2007) s. 27

[16] Folmer (2007) s. 27-29
[17] Aftenposten, mandag den 4. november 1929 (morgenutg,)


Kilder: 

Alf Folmer (2007) "Barnemord på Grünerløkka", I St. Hallvard vol. 85, nr. 3 2007 (s. 21-29) 

Aftenposten

Arbeiderbladet

Sarpsborg Arbeiderblad

Tips til videre lesning:

Jeg anbefaler på det sterkeste Alf Folmers bok «Gutten fra sjokoladefabrikken - erindringer om liv og lukter på Grünerløkka». Denne boken gir et inntrykk av hvordan det var å vokse opp i hovedstaden i 1920-årene og er et vitnesbyrd om en forlengst svunnen by full av gleder og mysterier.