Bankeånden i Fyresdal (1927)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017



En krimblogg som skriver om bankeånder er kanskje litt utenom det vanlige. I denne saken finnes det ingen mord eller ran, men til gjengjeld en svært ustyrlig "bankeånd" som nesten plaget forstanden av en hel familie i Fyresdal. Det finnes flere bankeånder i norsk historie, men ingen av de andre sakene er så spektakulære som denne. Saken inneholder en hjemsøkt seter, en intens skuddveksling og en norsk justisminister. Så vidt undertegnede er bekjent, er dette den eneste straffesaken i norsk kriminalhistorie som inneholder en bankeånd.

Halvor Kihle hadde tilbrakt de fleste av de nær seksti somrene i livet sitt på Flottine seter i Fyresdal. Det var Halvors bestefar, Torjus Kihle, som i sin tid hadde oppført bygningene på seteren. Det var et fint sted, men gamle Torjus hadde aldri fått være i fred på den seteren han selv hadde bygget. Hver eneste natt hadde Torjus blitt plaget av uforklarlig ramling og skramling utenfor huset. Noen banket på veggene, som for å skremme ham vekk. Folk på nabogårdene hadde fortalt Torjus at de uforklarlige lydene skyldtes de underjordiske. Tussefolket. De banket i veggene på fordi Torjus hadde bygget seteren på en sted hvor det en gang hadde vært en dør ned til det underjordiske. 

En tid senere hadde Torjus sønn, Halvors far, overtatt Flottine seter. Og med det arvet han også de samme problemene med bankingen i veggene. Det ble til slutt så ille at hele seteren ble revet og bygget opp igjen, denne gangen litt lengre nord. Da stoppet problemene opp. Fortellingen om de underjordiske på Flottine hadde nesten gått i glemmeboken da Halvor Kihle overtok seteren i 1911. Halvor og resten av familien gjorde det til tradisjon å dra opp til seteren med krøtterne sine hver sommer, og de pleide å være der til langt ut på høsten. I flere år hadde Halvor og familien fått gå på stedet i fred, men plutselig ble freden brutt. Det hadde begynt med et par uskyldige bank på sommeren 1926. Siden den gang hadde familien periodevis vært hardt plaget av den samme ramlingen, bankingen og skramlingen som Halvors far og bestefar hadde fortalt dem om.[1]

Flottinesæteren. Illustrasjon fra Aftenposten 16 august 1927

Problemene på Flottine seter eskalerte rundt midten av august i 1927. Denne gangen gikk Halvor Kihle lei av bråket. Nå skulle det bli en slutt på problemene. På en uvanlig kald høstkveld gikk Halvor sammen med to andre menn opp til Flottine seter. Det var ikke så lett å se det på ham, men Halvor var redd, veldig redd. Han snudde seg rundt og betraktet de to unge mannfolkene som kom gående oppover stien rett bak ham. Begge to var sønner fra nabogårdene og begge var bevæpnet. Jakob, den eldste av dem, bar på en Krag-Jørgensen rifle. Ved siden av ham gikk Ola med en revolver hvilende i hånda. De tre gikk  sammen i stillhet helt opp til det lille tømmerhuset på Flottine seter, hvor resten av familien Kihle befant seg. 

Da de tre mennene omsider kom frem til huset, banket de på døren og gikk inn i stuen hvor Halvors kone Sigrid, datteren Margit (19) og sønnen Torjus (17) befant seg. Mennene gikk straks i gang med å borre noen ganske store hull i hodehøyde gjennom de tykke tømmerstokkene på ytterveggene. Gjennom hullene kunne de se ut i mørket og kjenne den isende vinden fra høstkvelden. Etter en stund gikk Halvor Kihle og familien bort til sine faste soveplasser og la seg ned i håp om å få noen timers søvn. Jakob og Ola ruslet inn på rommet ved siden av stuen og satte seg ned for å vente. Det hersket en nervøs stemning blant alle som var tilstede. Kanskje dette var kvelden hvor de omsider fikk has på bankeånden?

Jakob og Ola satt sammen i stillhet en stund før de plutselig hørte det første smellet mot ytterveggen. Det var som om noen kastet en stor stein. Rett etterpå hørte de et par raske dunk. Denne gangen var lyden høyere, som om noen slo med full kraft i veggene. De to løp inn på stua hvor Halvor også hadde våknet. Han hadde fått med seg lydene. Det var natt utenfor, og bekmørkt i det lille rommet hvor de befant seg. Ola gikk bort til et av hullene i veggen, stakk revolvermunningen gjennom og fyrte av et skudd. Drønnet gav gjenklang helt oppe i fjellene som omkranset seteren. Rett etterpå avfyrte Jakob et skudd med rifla gjennom et av de andre hullene. Bankingen mot ytterveggen stoppet opp i et øyeblikk, før den tok til igjen med økt intensitet. Halvor prøvde å kikke ut gjennom et av hullene i veggen for å se hvem som lagde levnet, men det var ingen utenfor. Jakob og Ola avfyrte flere skudd i ulike retninger, men det hadde ingen effekt. Bankingen på ytterveggene fortsatte til langt ut på morgenkvisten. Da sola endelig stod opp, våget Halvor seg ut for å undersøke. I den bløte jorda rundt huset fantes ingen fotspor. Det kunne ikke ha vært mennesker eller dyr som hadde laget lydene. Det måtte være noe som ikke var av denne verden. Halvor Kihle så ikke noe annet valg enn å kontakte selveste lensmannen.[2]

Familien Kihle. Torjus, Halvor, Fra Smaalenenes Social-Demokrat  19/08/27

Den merkelige historien om poltergeisten på Flottine seter ble gjenfortalt i nesten alle de store norske avisene i august 1927. Folk over hele landet leste om den bisarre saken, men for familien Kihle var det langt fra god underholdning. De opplevde situasjonen som både uhyggelig og truende. Mange forskjellige teorier ble lagt frem for å forklare bankingen. Naboene trodde det var de underjordiske. Avisene spekulerte i at det kunne være poltergeister – bankeånder. Halvor Kihle trodde selv at det var noen som var ute etter å skade ham og familien hans, noe han hadde en berettiget grunn til å mistenke. På sommeren året før hadde bankingen blitt så høy at Halvor og familien måtte flykte fra seteren ned mot bygda. På veien ned hadde Halvor plutselig blitt bombardert av steiner. To av steinene hadde truffet ham, den ene av disse slo ham nesten i svime.[3] Den lokale lensmannen sa seg enig med Kihle og rettet mistanken mot bygdefolket, uten at han klarte å finne beviser for dette.[4]

Lensmannen, en mann ved navn Haugan, dro opp til seteren sammen med familien Kihle for å komme til bunns i saken. Med dem var også en herr skogmester Stoltenberg og en kunstmaler Røhngaard. De løste saken etter et par dager.

Lensmann Haugan ble intervjuet rett etter hjemkomsten fra Flottinesæteren:

-        Er mysteriet nu nærmere sin løsning?

Fra Aftenposten 20/8/27

-        Ja, det maa man vel si, svarer lensmannen med et smil. Jeg anser det for mit vedkommende for løst.

-        Hvordan? Fortæl!

-        Halvor Kihles yngste søn Torjus, har tilstaat endel.

-        Er det ham som har lavet spetaklene?

-        Ja, jeg fattet mistanke til ham. Ved nærmere undersøkelse opdaget jeg to aapninger i takvæggen over guttens seng. De var slik at han kunde strække haanden ut av dem. Jeg antok at det var gjennem disse huller stenene blev kastet mot væggen [...] I gaar tok jeg Torjus i forhør. Han nektet først enhver befatning med fænomenene. Imidlertid blev det hele rekonstruert for ham. Og da jeg saa gik sterkt indpaa ham, gik han delvis til tilstaaelse […} Men det var ikke ham som var hovedmannen. Han hadde bare begyndt litt og saa var spetaklet fortsat av sig selv. Den senere stenkasting de forskjellige ganger iaar og i fjor efter Halvor Kihle nekter Torjus fremdeles bestemt at ha hat noget med.[5]

Torjus hadde tatt med seg en neve småsteiner inn i sengen før han la seg. Noen av steinene ble bundet til en snor som han heiste ut gjennom en stor sprekk i tømmeret på veggen og dunket mot ytterveggen. Torjus hadde også en lang pinne av mykt tre liggende ved senga. Denne pinnen lirket han ut gjennom sprekkene og brukte den til å dytte til noen fiskestenger som hang på en krok på utsiden av huset, slik at det raslet i disse. Torjus ventet alltid til det var helt mørkt både ute og inne før han satte i gang.[6] 

Om Torjus uttalte lensmann Haugan at «han virker normal, men ikke særlig begavet og noget rar». Da Halvor Kihle nektet å gå med på at det skulle ha vært sønnen som hadde kastet steinene han fikk i hodet året før, fikk resten av familien Kihle passet sitt påskrevet av lensmannen som mente at alle sammen virket «innesluttet» og at «det skal være flere tilfeller av sinnsykdom i slekten». Dette begrunnet han med at Halvor Kihles eldste sønn satt på sinnsykeasylet i Skien.[7]

  

Lensmann Haugan. Fra Aftenposten 18/8/27

Også Aftenposten passet på å få inn et stikk mot det overtroiske bygdefolket: 

Paa de østlige heier mellem Telemark og Setesdalen ligger bygdelagene som smaa, spredte, grønne flekker paa et vældig brunt bølgende teppe. Det er et noget sært folkefærd, som lever sit liv herinde i de trange smaadaler, deres liv er bundet til bygden og fjeldet, og deres idékrets er bastet av begreper, som hos andre er forlatt. Her lever endnu de eventyr, som vi har fanget ind i bøker og sat i hylden sammen med vore klassikere, her bor der endnu trol i fjeldet, og tusser og fanteskap pusler i fjøs og paa loft. Det er ofte man møter som tro det, vi kalder overtro.[8]

Lensmannen var i tvil om hva han skulle foreta seg i forhold til Torjus. På grunn av steinkastingen mot Halvor Kihle var det blitt en kriminalsak, men samtidig var Torjus bare 17 år gammel og dessuten hadde han ikke sagt seg skyldig i nevnte steinkasting. Det endte med at lensmannen overleverte en rapport til politimesteren i Skien. Noe informasjon om hvilken eventuell straff Torjus fikk har ikke vært å oppdrive, men i Nordlands Avis fra den 23. august 1927 står en liten notis, der avisen har spurt justisminister Knud Øyen om en eventuell straffeutmåling. Øyen uttalte følgende:

Jeg har ikke studert saken tillbunns, uttaler statsråden, men skulde tro at denne guttestrek i tilfelle egner sig best for avstraffelse innen hjemmets ramme. Så stor opstandelse affæren har gjort er det bare rimelig at lensmannen gir en tjenesterapport til sine overordnede om løsningen, men jeg ser ikke noen paragraf i straffeloven ifølgen hvilken gutten skulde kunne belastes kriminelt for sine påfund, hvorved han har skaffet landets aviser så meget godt lesestoff i en vanskelig tid.[9]

Hvorvidt det faktisk var Torjus som hadde kastet steinene som traff Halvor Kihle i 1926 ble aldri oppklart, men det kan virke rimelig å anta at dette var en forlengelse av skøyerstrekene som hadde foregått i huset på Flottine seter. Med årene senket freden seg over Flottine seter. Bankeånden var tatt.







 
Som tidligere nevnt finnes flere eksempler på "bankeånder" i Norge. På Totens sykehus skal det ha vært en bankeånd som fikk nattbordene til å danse i 1934. I boken Det hendte i 1934, 1935, 1936 kan en lese følgende: 

På et værelse hvor to jentunger lå, begynte plutselig et nattbord å danse og gjenstander å fare gjennom luften i mørket, og sykepleiere og læger forsikret om at de to små patienter ikke - som Torjus Kihle på Flottine seter i 1927 - agerte poltergeistene. Fenomenene hadde imidlertid den underlige egenskap å ikke optre når skeptiske og spesielt sakkyndige personer var til stede, likesom det virket nokså eiendommelig at de to småpikene ikke var det spor redde for spøkeriet, men bare lo så søtt og skøieraktig...[10]

I 1939 kunne man i Aftenposten lese om "selsomme bankeånder påferde omkring Stavern gamlehjems gamle bygning".[11] Denne bankeånden skal ha vært overraskende interaktiv, og skal ha svart på spørsmål som ble stilt med bankelyder. Hundrevis av mennesker begynte etter hvert å strømme til gamlehjemmet for å få svar på sine spørsmål. Det ble imidlertid slutt på bankeånden da en snekker gikk til verks og festet et par løse planker i veggen på det gamle sykehjemmet. Nåvel.

Bankeånden ble spikret fast. Fra Aftenposten 28.03.1939

En annen merkelig sak i samme kategori fant sted i Småland i Sverige i 1950. I den lille bygda Kärna ble et spøkelse observert flere kvelder på rad. Spøkelset var hvitt, men hadde langt, grønt skjegg. Spøkelset ble til slutt fanget av to unge gutter, som avslørte at spøkelset var en norsk jente i 18-års alderen. Hun hadde klart å skremme vettet av hele den svenske bygda med et hvitt tørkle og et grønt skjerf. Jenta endte opp på det lokale lensmannskontoret, men hun ble ikke straffeforfulgt. Selv uttalte hun at hun gjorde det fordi hun "fant det alt så kjedelig at hun ikke holdt det ut lenger" og at det hadde vært "moro å se store mannfolk legge på sprang som om de hadde den onde i hælene".[12]

Det norske bygdespøkelset, Aftenposten 21. oktober 1950

Fotnoter: 

[1] Aftenposten, lørdag 20. august 1927 (morgenutg.)

[2] Hendelsesforløpet er gjenskapt fra vitneskildringer i Aftenposten den 15. august 1927 (aftenutg.)

[3] Aftenposten, lørdag den 20. august 1927 (morgenutg.)

[4] Aftenposten, mandag 15. august 1927 (aftenutg.)

[5] Aftenposten, torsdag den 18. august 1927 (morgenutg.)

[6] Smaalenenes Social-Demokrat, fredag 19. august 1927

[7] Aftenposten, torsdag 18. august 1927 (morgenutg.)

[8] Aftenposten, lørdag den 20. august 1927 (morgenutg.) 

[9] Nordlands Avis, tirsdag 23. august 1927

[10] Christensen, A.R. 1937. s. 24
[11] Aftenposten, mandag 27. mars 1939 (morgenutg.) 
[12] Aftenposten, lørdag 21. oktober 1950 (morgenutg.)

Kilder:

Aftenposten

Christensen, A.R. 1937. Det hendte i 1934, 1935, 1936. Tanum forlag, Oslo. 

Smaalenenes Social-Demokrat
Nordlands Avis

Rovmordet i Østre Aker (1913)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017

Bildet over viser fabrikkeier Oscar Aasheim
og er tatt fra Aftenposten den 19.12.1913

 
Klokken var om lag halv ni på kvelden den 18. desember 1913. Julefreden hadde senket seg over hovedstaden og det var snø i luften. Det var torsdag og som vanlig hadde direktør Oscar Aasheim tilbrakt det meste av dagen på sitt kontore i Storgaten 22. Aasheim var sjef for en sjokolade- og dropsfabrikk og hadde en hektisk arbeidshverdag. Etter at fabrikken var stengt for dagen, satte Aasheim seg i den hestetrukne sleden sin og begav seg hjemover. En kollega fra fabrikken satt på med sleden frem til Schweigaards gate, før Aasheim fortsatte videre mot Groruddalen alene.[1]

Oscar Aasheim førte hestesleden sin opp Strømsveien. Ved Linderudsletta svingte han inn på den smale, snødekte veien som ledet opp til huset hvor han bodde sammen med sin familie. Om lag hundre meter unna huset hendte det fatale. Aasheim hadde hørt lyden av en annen person bak seg siden han svingte inn mot Groruddalen, men plutselig var denne lyden kommet ubehagelig nærme. Aasheim stoppet sleden sin og snudde hodet for å se hvem forfølgeren hans kunne være. Brått flerret lyden av et høyt smell gjennom desembernattens stillhet.[2]

Kulen fra revolveren gikk rett gjennom den tynne skinnlua Aasheim hadde på seg og boret seg inn i hjernen.[3] Han falt bevisstløs fremover og ble hengende over sleden. Et kort øyeblikk senere kom gjerningspersonen bort til sleden, rev opp Aasheims ytterklær og rasket til seg en seddelbok.[4] I hastverket falt en stålklemme fra seddelboken og en blyant ut av Aasheims lommer. Disse gjenstandene ble liggende igjen på bakken. Både stålklemmen og blyanten ble senere funnet og brukt av politiet for å markere åstedet for ugjerningen. Pussig nok rørte ikke gjerningspersonen resten av Aasheims verdisaker, både en pengepung og et dyrt lommeur med gullenke ble etterlatt i lommene hans.[5]

Da gjerningspersonen hadde fått sitt og forsvant ut i natten, fortsatte Aasheims trofaste hest oppover veien. Den stoppet ikke før den var kommet til gårdsplassen utenfor Holtet gård, hvor Aasheim bodde. Hans kone hadde sett sleden komme oppover veien og kom ut på gårdstunet for å møte sin mann. Selv om hun ikke hadde hørt skuddet fra revolveren, forstod hun raskt at noe var galt. Aasheim hang livløst over sleden og blodet strømmet ut fra kulehullet i bakhodet og rant nedover nakken hans. Umiddelbart løp Aasheims kone inn i huset og ringte til dr. Dedichen som drev et sykehus en snau kilometer unna. Kona fikk med seg en gårdsgutt og sammen kjørte de den stadig svakere herr Aasheim bort til sykehuset. Han døde kort tid etter adkomst.[6]

Bildet over: Krysset viser stedet hvor Oscar Aasheim ble skutt og ranet. Oppe på høyre side kan man skimte Holtet gård hvor Aasheim bodde. Bilde er tatt fra Aftenposten, 19. desember 1903.

Drapet på fabrikkeier Aasheim fikk stor oppmerksomhet i media og politiet satte inn omfattende ressurser for å løse saken. En mann skulle ha blitt observert løpende vekk fra stedet, men denne ble aldri identifisert.[7] Politiet arresterte to personer kort tid etter at drapet hadde skjedd, men begge  viste seg etter hvert å ha vanntett alibi og de ble løslatt etter kort tid.[8]

Et mulig spor i saken var at kulen fra revolveren som drepte Aasheim var av en spesiell type som ikke ble solgt i Norge. Den ble derimot solgt i mange andre land og det ble spekulert i at morderen kunne være en utlending, eller i det minste noen som hadde vært på utenlandsreise ganske nylig. Politiet gjorde blant annet undersøkelser hos en gruppe reisende (romani) som holdt til i nærheten av åstedet. Der fant en revolver som hadde disse spesielle type kulene, men eieren av revolveren hadde et bevislig alibi.[9] Dessuten fant politiet mange måneder senere en annen revolver i nærheten av åstedet som det ble antatt var drapsvåpenet, uten at dette førte saken noe lengre.

Det har i hovedsak vært to hypoteser for hva slags motiv morderen hadde og hvordan han eller hun gikk frem:

1. Det var et rent rovmord og Aasheim var et tilfeldig offer. Morderen lå i bakhold på stedet der Aasheim ble drept, laget en lyd idet Aasheim kjørte forbi og skjøt ham når han stanset sleden. Dette var lenge politiets hypotese, men den har noen alvorlige feil: Hvis morderen laget en lyd og Aasheim snudde seg mot denne lyden. Hvordan kan han da ha blitt skutt i bakhodet? Hvis motivet for overfallet var penger, hvorfor ble ingen av Aasheims andre verdisaker stjålet?

Oscar Aasheims slede. Aftenposten 18.12.1913

2. Morderen visste hvem Aasheim var, og hadde rent økonomiske motiver. Morderen fulgte etter Aasheim opp i Groruddalen. I så fall må morderen ha hatt sin egen slede da han neppe ville klart å forfølge ham til fots. Når Aasheim hørte lyden av en annen slede komme veldig nærme kan han ha stoppet sleden for å slippe den andre sleden forbi. Idet han stanset bykset morderen fra sin egen slede og skjøt Aasheim i bakhodet. Morderen må i såfall ha vært veldig rask. Deretter tok morderen med seg seddelboken og
rømte fra stedet. Morderen tok ikke med seg de andre gjenstandene fordi personen visste at det befant seg noe mye mer verdifullt i seddelboken.

Av disse hypotesene virker den sistnevnte hypotesen mest sannsynlig. Morderen var noen som kjente Aasheim og visste at han var en relativt velstående mann. I Middagsavisen kunne man i august året etter drapet lese en artikkel kalt «Mordet på Aasheim – mordet i ny belysning». Her kommer det frem at Oscar Aasheim, i tillegg til å være fabrikkeier, også skal ha drevet bankiervirksomhet.[10] Avisen spekulerte derfor i at denne virksomheten kan ha hatt en sammenheng med drapet og kan ha vært årsaken til at Aasheim kun ble frarøvet seddelboken sin mens ingen av de andre verdigjenstandene han hadde på seg ble rørt.[11]

Dette åpner igjen for en tredje hypotese: Morderen var en nær bekjent av Aasheim og satt bak ham i sleden. Morderen ventet så til de var på et øde sted, skjøt Aasheim i bakhodet, tok med seg seddelboken og stakk av til fots. Dette innebærer enten at Aasheims kollega (som forøvrig var den siste som så Aasheim i live) ikke fortalte sannheten da han sa at Aasheim var alene i sleden da han dro fra Schweigaardsgate, eller at Aasheim tok ombord en andre person på et senere tidspunkt. Var morderen noen som Aasheim kjente godt nok til å ta med seg hjem? Hvis det er tilfelle at Aasheim drev som bankier, er det ikke utenkelig at han oppbevarte dokumenter om hvem som stod ham i gjeld i seddelboken. Kanskje morderen var noen som skylte Aasheim store penger og ville kvitte seg med alle spor av saken? Det er lett å spekulere, men vanskelig å trekke konklusjoner. Drapet på fabrikkeier Aasheim ble stående uløst og er et mysterium den dag i dag. Aasheim etterlot seg kone og tre barn.

Til slutt en noe morbid tilleggsopplysning: Holtet gård ble solgt kort tid etter Aasheims død, men stedet skulle innen kort tid oppleve nok en tragedie. I mars 1915 jobbet gårdeier Helge Rostad på gården med en stor sirkelsag da han plutselig skled og falt over sagen. Han døde brutalt og momentant. For andre gang på under tre år måtte doktor Dedichen bli tilkalt for å konstatere at gårdeieren på Holtet gård hadde avgått ved døden på grusomt vis.[12]

Bildet over: Gården Holte, hvor Oscar Aasheim og familien bodde i 1903. 

Gården er i dag revet. Bildet er tatt fra boken «De gamle Akersgårdene». 

Fotnoter:

[1]Aftenposten, lørdag 20. desember 1913 (morgenutg.)

[2]Handlingsforløpet er høyst usikkert og kun basert på utsagn fra rettsmedisineren etter obduksjonen.

[3]Aftenposten, lørdag 20. desember 1913 (aftenutg.)

[4] Seddelbok, tidligere kalt tegnebok, var en større lommebok for oppbevaring av pengesedler og verdifulle dokumenter.[5] Aftenposten, fredag 19. desember 1913 (aftenutg.)   
[6] Aftenposten, fredag 19. desember 1913 (aftenutg.) 
[7]Aftenposten, onsdag 24. desember 1913 (morgenutg.) 
[8]Aftenposten, mandag 22. desember 1913 (aftenutg.)
[9]Aftenposten, mandag 5. januar 1914 (aftenutg.)
[10]En bankier er en person som driver bankvirksomhet – gir ut lån – i eget navn.
[11]Middagsavisen, tirsdag 25. august 1914 (aftenutg.)
[12]Social-demoraten, 17. mars 1915

Kilder:

Aftenposten 19. desember 1913 (aftenutg.)

Aftenposten 20. desember 1913 (morgenutg.)

Aftenposten 20. desember 1913 (aftenutg.)

Aftenposten 22. desember 1913 (aftemutg.)

Aftenposten 24. desember 1913 (morgenutg.)

Aftenposten 5. januar 1914 (aftenutg.)

Middagsavisen 25. august 1914

Social-demokraten 17. mars 1915


Tips til videre lesning:
Det finnes ikke så mange skriftlige kilder om Aasheim-mordet som ikke er aviskilder. I Detektiv-magasinet (148) nr. 3 1935 skrev forfatteren Øyulv Gran (under pseudonymet Øivind Grundt) en artikkel om Aasheim-mordet. Denne inneholder dog noen faktafeil, som for eksempel at Aasheim i tillegg til å ha blitt skutt, ble slått i hodet med en stump gjenstand.