Døden bak rattet (1920 - 48)

Tekst: Per Ivar H. Engevold, 2017


På første halvdel av 1900-tallet skjedde det flere brutale overfall og drap på drosjesjåfører i Norge. I samtlige av sakene ble de drepte funnet i sin egen bil, drept av to eller flere skudd i bakhodet. Felles for alle sakene var også det faktum at mordvåpenet var en revolver og at morderen hadde sittet i bilens baksete når skuddene falt. I denne saken skal jeg først og fremst dekke mordene i Nittedal, et brutalt dobbeltdrap som fant sted i 1920, men jeg skal også gå kort innom et par bemerkelsesverdige drap som fant sted i Oslo kort tid etter den andre verdenskrig.  

Nittedalsmordene (1920)

Det var natt til søndag den 19. september i 1920 da en tilfeldig forbipasserende mann fant en bil halvveis veltet i grøfta på grensen mellom Nittedal og Hakadal, vel 500 meter nord for Rotnes Bruk. Bilen var en stor, gammel, rødlakkert Opel[.1] Den forbipasserende mannen så at det satt to personer i bilen, så han stoppet opp for å tilby dem hjelp. Men, da mannen kom helt bort til den veltede bilen fikk han seg en uhyggelig overraskelse. De to som satt i bilen var døde, drept av flere skudd.[2] Mannen som fant bilen fikk etter hvert kontaktet lege og politi som kom til stedet. De avdøde ble først fraktet til en nærliggende gård og senere til Rikshospitalet. Kort tid etter ble de to identifisert som Waldemar Pedersen og Marit Berg, begge fra hovedstaden. De var kjærester og forlovede.[3]

Bilen hvor de to døde ble funnet. Fra Aftenposten 20.09.1920 

Fremad de for gjennem uveir og skog og nærmet sig mot Hakedal,da den fremmede mand sin revolver frem drog og det hørtes et drønnende knald. Tilbake sank Waldemar skutt i bakhodet, Marit skrek op mens flommede blodet, saa blev hun selv udi tinningen skutt, det hele sto paa i kun et minut.Fra skillingsvisa «Nittedalsmordet».[4] 

Så fort det ble avklart at det ikke dreide seg om selvmord, arbeidet politiet videre ut ifra teorien om at det hadde vært et rovmord (ran med døden til følge). Waldemar Pedersen var en velstående mann og han reiste ofte med ganske store mengder kontanter på seg og visstnok skulle Pedersen dagen før drapet ha hentet kroner 10.000 som han hadde fått i forbindelse med salget av et hus.[5] Teorien ble styrket av at flere av knappene på Pedersens klær hadde blitt revet ut etter mordet og at hans gullur og seddelbok var forsvunnet.[6] Imidlertid var ikke alle parets verdisaker borte. Marit Berg hadde på seg et gullur og et gullkjede som var urørt. I tillegg hadde både Pedersen og Berg hver sin pengepung som ikke var blitt stjålet.[7] 7-8 kilometer sør for åstedet fant politiet en rekke av gjenstandene som hadde tilhørt Waldemar Pedersen. Blant disse var en bankbok på kr. 1000, en tom lommebok og Pedersens sertifikat. I tillegg ble det funnet et par kalosjer som politiet mistenkte at kunne tilhøre morderen.[8] Politiet hadde enda et spor å gå etter. I baksetet på mordbilen hadde det blitt funnet en paraply som man også mente kunne tilhøre morderen.[9]

              

Pedersen. Fra Aftenposten 21.09.20

I avisene ble det etterlyst en «mann i grønn regnfrakk» som skulle ha vært observert på Stortorvet i Oslo da han hadde gått inn i Waldemar Pedersens bil og kjørt sammen med paret ut fra hovedstaden samme kveld som mordene skjedde.[10] Politiets undersøkelser bragte på det rene at Waldemar Pedersen dagen før mordet hadde mottatt 1800 kroner i gjeld fra en mann på Olympen (Lompa) på Grønland. Pedersen hadde vært der klokken 23 og hentet Sine Pedersen og Marit Berg som begge arbeidet i kafeen. Sammen med dem kjørte Pedersen til sin holdeplass på Stortorvet, hvor han skulle hente en mann som hadde bestilt en tur til Hakadal. På Stortorvet gikk Sine Pedersen ut av bilen og en mann i grønn regnfrakk gikk inn i bilen.[11]

Politiet foretok to arrestasjoner den 22. september, men begge disse to ble sjekket ut av saken innen kort tid.[12] Gjennom hele oktober 1920 fikk jakten på «mannen i grønn regnfrakk» stor oppmerksomhet i hovedstaden, dog uten at noen øvrige arrestasjoner ble foretatt. Det skulle gå helt til den 1. november samme år før det på nytt skjedde ting i saken. Da arresterte politiet en tidligere sjømann ved navn Hans Ferdinand Andreas Johansen.[13] Hansen var 42 år gammel og tidligere straffedømt for en rekke forbrytelser, blant annet legemsfornærmelse, vold mot politiet, tyveri og innbrudd. Johansen hadde tidligere arbeidet som utkaster på en kafé i hovedstaden. Han var gift, men hans kone hadde dratt til Amerika.[14] Johansen ble i første rekke ikke arrestert for Nittedalsmordene, men for å ha overfalt og en mann og frarøvet ham 3700 kroner.[15] Det virker som om det var avisene og ikke nødvendigvis politiet som først antydet en kobling mellom Johansen og Nittedalsmordene. Denne koblingen må sies å i høyeste grad å ha vært spekulativ og ikke basert på håndfaste beviser. Tiden gikk, og selv om Johansen en tid ble sterkt mistenkt for drapene, kom det ingen formell siktelse.

Fra avisa Nationen 01.11.1920

Politiets store gjennombrudd i saken skjedde torsdag den 10. mars 1921. En ung mann ved navn Rolf B. Tollefsen ble arrestert av politiet på Vestbanestasjonen i Oslo. Det skulle nemlig vise seg at paraplyen som politiet fant i drapsbilen i setet bak Waldemar Pedersen og Marit Berg, tilhørte en viss bøssemaker Schou. Tollefsen hadde tidligere gjort innbrudd i en hytte som tilhørte Schou og politiet antok derfor at det måtte være Tollefsen som hadde etterlatt seg paraplyen i bilen og at han ergo var morderen. Det skulle også vise seg at Tollefsen, til tross for at han bare var 19 år gammel, hadde for vane å gå rundt med skarpladet revolver.[16] Da denne revolveren ble testet mot prosjektilene som var funnet etter Nittedalsmordene, konkluderte politiet med at det måtte være samme våpen.[17] Tollefsen ble formelt siktet for mordene på Waldemar Pedersen og Marit Berg den 19. april 1921.[18] I juli samme år ble Rolf Tollefsen dømt til livsvarig fengsel.[19] Da retten gav Tollefsen muligheten til å uttale seg før domsavsigelsen, reiste han seg og sa med gråt i stemmen: Jeg er uskyldig i mordet.[20]

Rolf B.Tollefsen.
Fra Aftenposten 14.03.1920

Tollefsen prøvde flere ganger å få sin sak gjenopptatt. Han hevdet at han selv ikke var morderen, men at han visste hvem den virkelige morderen var, en mann ved navn Green/Gren med arr i ansiktet. Politiet la imidlertid ingen vekt på Tollefsens påstander og avviste gjenopptagelse ved flere anledninger.[21] Det skulle imidlertid vise seg at denne Green faktisk eksisterte. Det vil si, det eksisterte en mann ved navn Green som skulle få en betydning for saken, det var bare ikke den Green som Tollefsen hadde snakket om. Karl Viktor Emanuel Andersen Greene var en mann som hadde sonet mange fengselsdommer. Han hadde sonet sammen med Rolf Tollefsen i Akershus landsfengsel i årene 1922-26 mens Tollefsen sonet for Nittedalsmordet.[22] Mens Tollefsen påstod at Greene var den virkelige morderen, påstod Green på sin side at Tollefsen under fengselsoppholdet hadde tilstått Nittedalsdrapene og han hadde fortalt Green at Waldemar Pedersen hadde hatt 4800 kroner i lommeboken. «Under den videre samtale om saken fortalte Tollefsen at han var uvidende om at en dame skulde bli med i bilen, men det tok han ikke hensyn til, sa han».[23] Dette kan jo selvsagt tolkes på flere måter. En mulighet er at Green faktisk hadde hørt Tollefsen snakke om Nittedalsmordene i fengsel, en annen mulighet er at han hadde fulgt saken i avisene og en tredje mulighet er at han satt med alle faktaene fordi Green selv var Nittedalsmorderen.

Det skulle i hvert fall vise seg at Karl Viktor Emanuel Andersen Green ikke stod tilbake for en dose vold. Mens Green sonet på botsfengselet, skulle to fangevoktere få oppleve hva slags mann Green egentlig var. Følgende sitat er hentet fra Aftenposten den 29. desember 1932:

Som bekjent behandles fangene i Botsfengselet uhyre strengt og noget slikt skulde kunne hende der syntes umulig. Imidlertid skjedde det i dag at fengselsbetjent Johan Olsen, en av de største og kraftigste fengselsbetjenter ved hele botsfengselet, da han skulde følge den kjente storforbryder Karl Victor Emanuel Andersen Gren inn fra luftegården, blev overfalt […] Herover blev plutselig fangen som er kjent som en uhyre opfarende og farlig fyr, rasende. Han sprang inn i sin egen celle som var like bortenfor. Her grep han et huggjern som lå på hans høvelbenk. Med dette gikk han løs på vokteren. Denne fikk imidlertid så vidt bølet sig til side at støtet ikke rammet ham i brystet, men i armen. I det samme kom en annen fengselsbetjent, Olaf Andersen til. Da den rasende forbryter fikk se ham, ropte han Det er best du får litt du også! Dermed for han løs på Andersen med sitt farlige våben og såret ham alvorlig i brystet, like under hjertet.

Green ble etter hvert overbemannet, og begge fangevokterne ble sendt til Ullevål for behandling. Jeg har ikke klart å finne opplysninger som sier noe om hvorvidt de fikk varige mén. Til tross for at han tydeligvis var en voldelig mann, ble det aldri bevist at Green faktisk hadde noe med Nittedalsmordene å gjøre.

Til venstre, portrett av Green. Til høyre, Greens fengselscelle. Fra Aftenposten 29.12.32.

Rolf Tollefsen slapp ut på prøve i 1935. Han hadde da sonet nærmere 15 år. I fengselet hadde Tollefsen oppført seg eksemplarisk. Han lærte seg tre språk og lærte seg å spille fiolin på et høyt nivå. Etter å ha sluppet ut, tok Tollefsen navnet Rolf Glamer. Han flyttet til Bergen hvor han fikk ansettelse som fiolinist i et orkester og levde stille og ubemerket her i en periode.[24] Etter dette flyttet han tilbake til Østlandet. I fengselet hadde Tollefsen/Glamer blitt sterkt kristen og han møtte etter en tid en kvinne med samme livssyn. De to giftet seg, fikk et barn og slo seg ned på Strømmen, hvor Glamer etter hvert fikk seg jobb som mekaniker ved Strømmens mek. verksted. Glamer holdt seg lovlydig helt til 1942, da han fikk se en annonse til «vaktbataljoner» for den tyske okkupasjonsmakten. Glamer vervet seg for tyskerne og ble etter en kort opplæring sendt til en av Serberleirene i Nord-Norge hvor han tjenestegjorde til februar 1943, da han ble dimittert på grunn av sykdom. Glamer ble da arbeidsledig. Hans kone tok med seg barnet og reiste fra ham og han mistet visstnok også sin religiøse tro.[25] Det er pussig med det.

Rolf Glamer vendte etter dette tilbake til et kriminelt liv og begikk en lang rekke innbrudd og tyverier. Han ble først arrestert i 1944 for et sykkeltyveri som han sonet 5 måneder for.[26] Ved frigjøringen ble han på ny arrestert og sonet 11 måneder på Ilebu før han slapp ut på prøve.[27] I 1947 ble han arrestert på ny, etter at han hadde begått flere nye innbrudd. Han hadde blant annet brutt seg inn i en villa i Kirkeveien og stjålet 5-6 dresser, en selskinnskåpe, en skinncape, noen andre klær, smykker og et radioapparat. Imidlertid hadde han gjort en stor feil. Han hadde i iveren tatt på en av de stjålne dressene og lagt igjen sine egne klær i villaen hvor han brøt seg inn. Da politiet fant disse klærne fant de også flere renserimerker som viste hvilke renserier innbruddstyven hadde benyttet. Da de henvendte seg til renseriene med disse merkene fikk de oppgitt navn og adresse på brukeren.[28] Rolf Glamer ble pågrepet på Vestbanestasjonen, hvor han sammen med en dame stod klar til å reise til Drammen. Glamer var svært velkledd, men alle klærne viste seg å være tyvegods. Glamer innrømmet tyveriet og landssviket men benyttet på nytt anledningen til å bedyre at han var uskyldig i Nittedalsmordene.[29] Hvilken dom Rolf Glamer fikk for de siste forholdene er uvisst. Angående Rolf Glamers tid som fangevokter ved Serberleiren i Nord-Norge, finnes faktisk et vitneutsagn. I masteroppgaven «Forskjellsbehandling av jugoslaviske fanger – Norske fangevokteres oppfattelse av nasjonalitet og bruken av vold mot jugoslaviske fanger i tyske fangeleirer i Nord-Norge 1942-43» har Pia Benedicte Rolien gjengitt vitnemålet til en Sigurd Arnold Andreassen som hadde et opphold i fangeleirene på Rognan:

Andreassen fortalte også om nordmenn som meldte seg frivillig til avstraffelse av fanger. Han husket særlig at Otto Johnsrud, Egil Jamt og Rolf Glamer var blant disse. Disse tre nordmennene meldte seg frivillig flere ganger, og han var selv tilstede to-tre ganger da disse utførte avstraffelser. En av de gangene var det fire-fem serbere som skulle straffes for å ha stjålet av provianten. Avstraffelsen besto av 25 stokkeslag. Ifølge Andreassen var slagene som ble utdelt harde og brutalt utført. Det var ofte fangene fikk varige mén etter slagene, og mange av fangene måtte bæres vekk fra stedet av kameratene sine.[30]

Nittedalsmordene skulle ikke bli de siste taxi-relaterte sakene i den norske kriminalhistorien. Under er en kort oppsummering av to uhyggelige taxidrap samt et mislykket flytaxidrap som fant sted i Norge i perioden 1945 – 1948.

Bjarne Jessen (1945)

Taxisjåfør Bjarne Kristoffer Jessen ble funnet drept i sin egen taxi på Rodeløkka i Oslo natt til juleaften i 1945. Han var skutt med to kuler i bakhodet. Jessen ble ikke drept for penger. I frakkelommen hans fant politiet en pung med 200 kroner, og i en annen lommebok 150 kroner. Da Bjarne Jessens lik ble funnet i taxien, stod taksameteret på 2,40 kroner, noe som tyder på at drapsmannen bare satt på med Jessen en kort avstand. Åstedet bar ikke preg av noe basketak og skuddene, som hadde gått inn gjennom Jessens bakhode og ut gjennom øynene, måtte ha kommet overraskende på ham. Bjarne Kristoffer Jessen ble 51 år gammel. Han etterlot seg kone og tre voksne døtre.[31] Saken ble aldri oppklart.

Fra Arbeiderbladet 27.12.45

Georg Furulund (1947)

Taxisjåfør Georg Furulund ble funnet drept i en taxi på Gjelleråsen den 29. juni 1947. Han var skutt med to til tre kuler i bakhodet. Furulund ble heller ikke drept for penger. I bilen ble det funnet en lommebok med 400 kroner og ingen av hans andre verdisaker var rørt. Furulund må ha vært et tilfeldig offer. Furulunds taxi var på verkstedet, så han hadde fått lånt en bil av en annen sjåfør ved taxisentralen som han kjørte på drapsdagen. Georg Furulund ble 31 år gammel. Han etterlot seg kone og flere barn.[32] Saken ble aldri oppklart, men det er mer enn rimelig å spekulere i at det her kan være samme gjerningsmann som i drapet på Bjarne Jessen.

Fra Arbeiderbladet 30.06.47

Flytaxi-saken (1948)

Denne saken inneholder riktignok ikke noe ratt, men den inneholder en taxi. Den 17. august 1948 utspant et merkverdig drama seg oppe i luften høyt over Oslofjorden. En 25 år gammel taxiflyver hos Widerøe ved navn Alv Strengehagen tok om bord en passasjer i sitt to-seters sjøfly på Fornebu. Passasjeren ønsket å sitte på med flyet til Horten. Turen kostet 200 kroner, hvorav passasjeren, en 31 år gammel mann ved navn Aasmund Thorsnes, betalte halvparten ved avreise og avtalte å betale den andre halvparten ved adkomst. Den første delen av flyturen gikk helt fint, men plutselig følte piloten Strengehagen en sviende smerte i bakhodet.[33] Da han senere våknet opp på sykehuset i Tønsberg, kom Strengehagen med følgende vitnemål:

Jeg kom ikke til bevissthet før flyet hadde tatt vannet, og det første jeg da fikk se var at passasjeren satt ved siden av meg med en pistol i venstre hånd. Jeg slo til pistolen, som for ut av hånden på ham. Han reagerte i grunnen ikke, bare reiste seg, steg ut av flyet og gikk rett på sjøen. Jeg tok opp pistolen fra gulvet og kom meg ut av flyet, før det begynte å synke, slik at cockpiten ble fylt med vann. Jeg så da at Thorsnes begynte å svømme til land, men ropte til ham at det var galt av ham. Det var alt for langt med fulle klær.[34]

Midt under flyturen hadde altså denne Aasmund Thorsnes trukket en revolver, satt den i nakken på Strengehagen og fyrt av to skudd. Skuddene hadde gått gjennom Strengehagens nakkemuskel uten å gjøre alt for stor skade, selv om de riktignok førte til at han mistet bevisstheten.[35] Aasmund Thorsnes var ansatt som sekretær ved Justisdepartementets politiavdeling og hadde tidligere vært både dommerfullmektig og politifullmektig.[36] På grunn av sin stilling i departementet, hadde Thorsnes tilgang til våpen. Rett før drapet hadde han ringt til arsenalforvalteren ved departementet og bedt om å få utlevert tre revolvere, noe han også fikk noen timer senere.[37] Ikke uventet dreiet diskusjonen i avisene og innad i politiet seg om motivet for ugjerningen. Politiet mente det enten måtte være et selvmordsforsøk, et vådeskudd eller et tilfeldig drapsforsøk. Et annet, sentralt spørsmål var hvordan sjøflyet hadde landet såpass greit som det gjorde, og ikke styrtet rett ned i havet. Strengehagen forklarte senere at Thorsnes hadde spurt flere ganger under turen om hvordan flyet kunne manøvreres og i tillegg husket Strengehagen at Thorsnes hadde sittet med høyre hånd på spaken idet Strengehagen gjenvant bevisstheten, så det er liten tvil om at Thorsnes selv må ha klart å lande flyet, noe som peker bort fra at det var et selvmordsforsøk.[38]

I april 1949 gikk rettssaken mot Aasmund Thorsnes og denne må sies å i beste fall ha vært noe uvanlig. Thorsnes hadde riktignok blitt sparket fra sin stilling i departementet, men det som skjedde videre var litt av en farse. For det første fikk Thorsnes en straff på kun 90 dager som ble trukket fra de dagene han allerede hadde sittet i fengsel. Altså endte han opp uten videre fengselsstraff. For det andre godtok lagretten Thorsnes forklaring om at hele episoden bare hadde vært «en makaber spøk» og de frifant ham for tiltalen om drapsforsøk på Strengehagen! Han ble også frifunnet for å ha forårsaket flyets nedstyrtning og ødeleggelse.[39] En kan spekulere i om Thorsnes benyttet seg av noen kontakter i Justisdepartementet for å komme seg ut av denne saken, det hele må i hvert fall sies å være høyst mistenkelig. Han hadde jo tross alt skutt en mann mens de satt i et fly 400 meter over bakken, om ikke det kvalifiserer som et drapsforsøk, må en undre seg over hvilke definisjoner de benyttet seg av i det norske rettssystemet i 1948.

Til venstre, Strengehagen. Til høyre, Thorsnes. Fra Aftenposten 18.08.48

Det finnes mange andre bil-relaterte drapssaker i norsk kriminalhistorie. En av disse er mordet på Edvard Rustad i 1934. Dette drapet, som har blitt kalt «Norges første gangsterdrap» hadde litt andre omstendigheter og skal dekkes på denne bloggen ved en senere anledning. De omtalte sakene deler også mange likheter med et mord som jeg tidligere har dekket på denne bloggen, nemlig mordet på Oscar Aasheim (http://krimtilkaffen.blogspot.no/2017/10/rovmordet-i-stre-aker-1903.html).

Fotnoter: 

[1] Aftenposten, mandag den 14. september 1931 (morgenutg.)

[2] Aftenposten, mandag den 20. september 1920 (morgenutg.)

[3] Morgenbladet, mandag den 20. september 1920

[4] https://no.wikipedia.org/wiki/Nittedalsmordet

[5] Aftenposten, mandag den 20. september 1920 (aftenutg.)

[6] Morgenbladet, mandag den 20. september 1920

[7] Aftenposten, mandag den 20. september 1920 (morgenutg.)

[8] Morgenbladet, mandag den 20. september 1920

[9] Aftenposten, onsdag den 22. september 1920 (aftenutg.)

[10] Aftenposten, tirsdag den 21. september 1920 (aftenutg.)

[11] Aftenposten, mandag den 14. september 1931 (morgenutg.)

[12] VG, torsdag den 23. september 1920

[13] Aftenposten, mandag den 1. november 1920 (morgenutg.)

[14] Aftenposten, mandag den 1. november 1920 (aftenutg.)

[15] Nationen, mandag den 1. november 1920

[16] Aftenposten, torsdag den 10. mars 1921

[17] Arbeiderbladet, torsdag den 21. september 1950

[18] Aftenposten, tirsdag den 19. april 1921

[19] Aftenposten, mandag 4. juli 1921

[20] Ibid.

[21] Aftenposten, fredag den 11. april 1924

[22] Aftenposten, onsdag den 18. november 1931 (morgenutg.)

[23] Ibid.

[24] Arbeiderbladet, fredag den 14. mars 1947

[25] Aftenposten, torsdag den 27. november 1947 (aftenutg.)

[26] Ibid.

[27] Arbeiderbladet, fredag den 14. mars 1947

[28] Aftenposten, torsdag den 27. november 1947 (aftenutg.) 

[29] Arbeiderbladet, fredag den 14. mars 1947

[30] Rolien, Pia Benedicte (2015), Forskjellsbehandling av jugoslaviske fanger? Norske fangevokteres oppfattelse av nasjonalitet og bruken av vold mot jugoslaviske fanger i tyske fangeleirer i Nord-Norge 1942-1943, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.

[31] Aftenposten, torsdag den 27. desember 1945 (morgenutg.)

[32] Arbeiderbladet, mandag den 30. juni 1947

[33] Aftenposten, onsdag den 18. august 1948 (morgenutg.)

[34] Ibid.

[35] Ibid.

[36] Ibid.

[37] Aftenposten, onsdag den 18. august 1948 (aftenutg.)

[38] Aftenposten fredag den 20. august 1948 (morgenutg.)

[39] Aftenposten, fredag den 29. april 1949 (morgenutg.)

Kilder:

- Rolien, Pia Benedicte (2015), Forskjellsbehandling av jugoslaviske fanger? Norske fangevokteres oppfattelse av nasjonalitet og bruken av vold mot jugoslaviske fanger i tyske fangeleirer i Nord-Norge 1942-1943, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.

- Aftenposten

- Arbeiderbladet

- Nationen

- Morgenbladet

- Wikipedia 

Tips til videre lesing: 
Det er dessverre ikke skrevet noen bøker eller lengre avhandlinger om hverken Nittedalsmordene og taxidrapene.